Åtte steg mot det å skrive om migrene: begynnelsen på en romanidé

1. Det begynner med følelsen av en øks bak venstre øye – klar for innhogg. Etter fem år er bevegelsene ritualisert. Kjøleelement og gelémaske hentes frem fra fryseren, vannflaske og smoothie fra kjøleskapet, kald klut og bøtte fra badet. Soveromsdøren lukker du bak deg og gjenstandene plasseres nær sengen din. Du unngår speil. Klær fjernes fra kroppen, kontaktlinser fra øynene, sminke fra ansiktet, piercinger fra ørene. Tingene blir ryddet bort  som i et fengsel. Om du takler lyset fra smarttelefonen, avlyser du alle planer og oppdaterer et par helse-apper om tilstanden, telefonen settes på flymodus, den legges vekk. Lystette gardiner trekkes for. Det er mørkt og svalt. Du legger deg i sengen, omringet av din falne hud, og venter på at migrenen skal hogge bort de neste fem til førtiåtte timene av livet ditt.

2. Jeg har migrene og jeg liker ikke så godt å skrive om meg selv. Det å skrive om seg selv, og det å ikke like å skrive om seg selv, har blitt skrevet godt og mye om. Migrene derimot, har ikke blitt skrevet like godt og mye om, og ikke av unge folk i Norge. Det føles nødvendig nok til å utfordre egne begrensninger. Smerte er vanskelig å språkliggjøre. I seg selv er det det som ødelegger og reduserer språket: det er vanskelig å forklare hvor vondt du har det når munnen din er full i blod. For å prøve å forklare må jeg snylte på litteraturstudiene mine og se hva andre folk skriver om det. Jeg inkluderer også øyeblikk med to venner som vet hva det går i. Jeg har valgt å dele teksten i åtte, åtte måter å nærme seg smerte, åtte steg mot å skrive om hva migrene er og gjør, fordi jeg – ennå – ikke orker å oppholde meg for lenge i mørke rom.

3. I dét det ringer på døren, tar du en pille mot akutt migrene. Kroppen venner seg til pillene etter tid, trolig må du fortsette å øke dosering og bytte type, men du er heldig; mye smerte finnes det ikke medisiner mot. Å vite når du skal ta pillen er gambling: du må ta den når migrenen er på vei mot sitt sterkeste, men du kan ikke spå lengde og stryke, og tar du den for sent eller for tidlig har den liten effekt. Du er klar nok i hodet til å huske hvorfor det ringer på, du tar på morgenkåpen og sjangler gjennom leiligheten – lys som vold! – med solbriller på. Du åpner ytterdøren en glipe. Charlotte står utenfor med en plastikkpose. Hun er trett og svett etter å ha gått til og fra matbutikken for deg gjennom Bergens kronglete gater, men du finner ingen bearbeidelse i ansiktet hennes, bare en forsiktig ømhet og ironisk humor, "Special delivery." Du åpner døren. Du har ikke spist på tolv timer, du skjelver for mye til å lage mat, du kan ikke gå ut på grunn av lyset (ute, men verst er det på butikken, det sterke lyset og stirrende øyne – ) "Takk," sier du, tar i mot posen men mister den nesten, hun holder enda taket, smiler, lar deg justere grepet. "Hvordan – med kjeven?" spør du, du kan verken smile eller snakke, du høres full ut, halve ansiktet er lammet. "Kjeven er kjeven, den," sier hun, som betyr at hun har vondt, som alltid. Charlottes kjeve har vokst feil, den presser mot luftrøret, hun får hodepine og sliter med å puste. Det finnes vitenskapelig forklaring, og behandling i utlandet, men ikke i Norge og de fleste leger her vet ikke at det eksisterer. Du vet ikke hva som er verst: å ha vondt hele tiden, eller å være mest god og en del veldig vondt. "Sånn," sier hun rolig, "nå sulter du ikke til døde." Hun holder hånden din en liten stund. Så slipper du taket og hun går, og du er alene med migrenen igjen, men litt bedre, med en iskaffe i hånden.

4. Høsten 2017 skrev jeg en oppgave om smerten i romanen Mrs. Dalloway. Forfatteren Virginia Woolf er selv behjelpelig med et sitat fra artikkelen On being ill, "[...] let a sufferer try to describe a pain in his head to a doctor and language at once runs dry." En av teoretikerne jeg brukte i oppgaven, Elaine Scarry, skriver i The Body in Pain, ”Physical pain does not simply resist language, but actively destroys it, bringing about an immediate reversion to a state anterior to language, to the sounds and cries a human being makes before language is learned.” Woolf klarer å få frem en følelse av smerte i Mrs. Dalloway gjennom musikalitet, kreativ figurering og poetisk språk; noe som kan ligne språkets førstadiet, som Scarry skriver om. Woolf slet med både kronisk og mental sykdom.

5. Du skriker ned i puten. Migrenen har nådd sitt høydepunkt. Øksen, følelsen av noe tykt og skarpt bak venstre øye, har gått fra å være noe murrende til noe som hogger i, igjen og igjen, ett hogg for hvert hjerteslag. Du føler deg ikke som et du: du kan ikke snakke, ikke skrive, ikke ense noe bortsett fra din egen smerte, du er blitt den. Du puster gjennom munnen fordi nesen er tett, ansiktet er har du smurt inn med ibux-gelé eller tigerbalsam, kluten er forsvunnet i alle bevegelsene dine, (du vil senere oppdage brannsår på føttene etter hvor du har gnidd dem mot madrassen), vannflasken ligger like ved ansiktet ditt. Langt borte, begravd under et kveldende teppe, forhindrer det innøvde siviliserte deg fra å pisse i sengen. Noen ganger roper du på din mor og på Gud. Andre ganger er du sikker på at du kommer til å dø, og du skjønner ikke hvorfor du orker å leve når du vet du skal oppleve dette igjen, og igjen, og igjen. (I migrene-dagboken din vil anfallet allikevel bli plottet inn som en 8, ikke en 10, fordi du spydde ikke til du måtte til legevakten grunnet dehydrasjon.)

6. Emily Dickenson er en annen kjent forfatter som hadde migrene. Diktene hennes beginner med linjer som "After great pain, / a formal felling comes — / The Nerves sit ceremonious, / Like Tombs" og “I felt a Funeral, in my Brain”. I den selvbiografiske boken om migrene kalt A Brain Wider Than The Sky, skriver forfatter Andrew Levy, “It might be both depressing and reductive to say that Dickinson’s “I felt a Funeral, in my Brain” is about a headache. […] Dickinson’s genius is that she found a way to write about these larger things in such a way that she revealed the common configuration of experience across a range of what makes us human, and that head pain, amazingly, was banded together with these larger things. That the truth would blow off the top of your head, like orgasm, like pain, like God, like lightning, like beauty.”

7. Du sitter ved kjøkkenbordet romkameraten din, Anita. Anita har laget suppe til deg, hun ser på deg med sympati i øynene og du viker fra det, du klarer så vidt å holde skjeen til munnen. "Kanskje du burde drikke mer vann," sier hun ironisk. "Og gjøre yoga og mindfulness?" fortsetter du i samme tone, smiler bittert, men når du har begynt kan du ikke stoppe: "Faste leggetider, unngå smertestillende, unngå databruk, unngå stress, unngå lys, spise sunnere, ta magnesium og vitamintilskudd og tran, ikke spise hvete eller sjokolade eller ost eller krydder, ikke drikke alkohol, prøve vegetar eller ketose eller glutenfri diett, peppermynteolje, ta en spesiell piercing i øre, gå tur i ulendt terreng, ikke være med folk som stresser deg, ikke være med folk i det hele tatt, ikke forlate sengen –"
"Hey," avbryter hun deg, "ikke slit deg ut. Det er ikke over ennå." Hun har mørk forståelse i øynene. Anita har metalskruer i ryggen for å holde seg oppreist grunnet sykdom da hun var barn, men leger forstår ikke hvorfor hun får angst rundt dem før hun løfter genseren så de kan ta på skruene, og vi hater det, hater at man må eksponere hele sin historie og kropp før folk har respekt nok for deg til å vise forståelse eller være snill. Vi spiser suppen hun har lagen i stillhet. Du er takknemlig for at du kan være stille rundt henne når det ikke finnes ord.

8. Du vet migreneanfallet er over når det venstre øye slutter å renne, når du kan se på lyset uten å krympe deg, når du kan bevege hodet uten at kroppen sender støt gjennom deg som advarsel. Er du uheldig vil det bare være stille i åtte timer før du får "etterdrønninger"; et svakere men seigere migreneanfall som følger i hælene på et større ett. Så kanskje tar du tar sjanser. Drikker vann. Tar vitaminer. Får i deg litt smoothie, litt kaffe, unngår lys og folk. Om du er vågal, kan du gå ut, gå en tur rundt om i Bergen, finne en stille café og – gjøre det du elsker mest av alt, det migrenen holder deg borte fra – lese og skrive. Er du heldig tåler du lyset fra lampene, latteren til fremmede, den lille skriften i en gammel bok. Er du uheldig kjenner du en økende kvalme, svimmelhet, og lyssensitivtet som jager deg tilbake inn i mørke rom. Øksen ligger der, hele tiden, og dirrer.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Åtte steg mot det å skrive om migrene: begynnelsen på en romanidé

Vilde Vikse

Vilde Vikse

8 måneder siden (271 besøk)

Kommentarer

More from Vilde

Other in the tekst category