Vandreskap

På soverommet mitt har jeg et walk-in-closet. Det første problemet jeg møter på ved å forsøke å beskrive det er rent språklig. Hva er "walk-in-closet" på norsk? Google foreslår "kleskott", "garderoberom" og "vandreskap". Å kalle det for et walk-in-closet er også diskuterbart; det er mer et romantisert kott, med skjevt overskuddsparkett og to treplanker smadret innimellom veggene for kleshengere å henge på. Det andre problemet jeg møter på er hvor fullt kottet er. Hvordan jeg skal kvitte meg med klærne her inne? Gi dem til Fretex, selge dem på bruktmarked og bruktapper, eller kaste dem?

Når jeg flyttet ut av min mors hus tok jeg med mesteparten av klærne jeg eide. Min mor flyttet inn til kjæresten sin på samme tid og huset ble solgt, så vi ble enig om at jeg som hadde rom kunne ta med meg flere flyttelass opp til Bergen, hvor jeg skulle studere. Jeg har vært 163 cm høy siden sjette klasse, og selv om kiloene har kommet og gått, er et par klesplagg mer enn ti år. Mange av plaggene har en egen historie. Mesteparten er farget svart. Jeg har en stygg lampe (katten min gikk amok på den en gang i tiden) som gjør at jeg kan ligge i sengen å se inn i det sorte hullet av stoff. Soverommet mitt virker mer ryddig når jeg holder kottdøren lukket.

Jeg har alltid likt svart. Om det har noe å gjøre med emoperioden på barneskolen, eller interessen i motedesignere som Ann Demeulemeester på videregående, vet jeg ikke. Fargen føles trygg, enkel og elegant; adjektiv som er fine å strekke seg etter i hverdagen. Øverst i kleshaugen på gulvet ligger seks svarte gensere fra Cubus i organisk bomull. En del av meg vil kjøpe fra et mer etisk varemerke, en del er glad for å få dem billig. Jeg rullerer mellom tre svarte skinny jeans. Sorte sokker og svart undertøy har jeg alltid. Jeg har på meg ett av to smykker; korset til Jeanne d'Arc, eller en liten metalflaske som inneholder migrenepiller, om jeg skulle få anfall. Det er uniformen, komplett med en barbert skalle à la Sinéad O'Connor. Men i rommet inni soverommet kan man finne frem suvenirer fra en annerledes tid.

Det første jeg ser i kottet er et gigantisk blått skjerf. Det flasser blåe dotter på alt, og er et mareritt å kombinere med svart, om man ikke har med seg klisserull i vesken. Allikevel bruker jeg det en del i vinterstid, det blir til et teppe om man bretter det ut (godt i kalde forelesningsrom, kalde kollektiv og på kalde kaféer) og spriker opp et mørkt antrekk. Eks-romkameraten min delte nylig en Facebook-link med navnet "Ten scarves that makes you look like a twat", der nummer én var disse teppe-skjerfene. Etter jeg leste det brukte jeg det blåe skjerfet hver dag i en uke. Jeg har et rosa skjerf også, men det må da finnes grenser.

Jeg har to blazere som jeg kjøpte på salg da jeg gikk på universitetet. De er verdt altfor mye, men jeg fikk dem begge skreddersydd for under en tusenlapp fordi skredderen likte meg. Han sendte meg flørtemeldinger på privatnummeret mitt som jeg ignorerte. Jeg gikk i en kamelhårsfrakk da jeg kjøpte blazerne, og så rikere ut enn jeg er. Det er noe tiltrekkende med å kunne gli inn i en rikmannspersona, men irriterende og skummelt når folk forventer at du er masken din. Billige blazere har jeg òg. Jeg brukte en blodrød dress da jeg var ute på byen en gang, og ble stoppet på gaten av en mann som pekte på dressen og lurte på om jeg var lesbisk, før kompisen hans, flau, dro ham bort. Klær er interessant; de snakker for deg, gir deg identiteter, noen ganger falske. Kanskje tolket han rødfargen som fare.

En skjorte i ekte skinn. Min far kjøpte den til meg for mange år siden. Jeg maste meg til den, og like etter han kjøpte den kranglet vi om barnebidrag og snakket ikke sammen på et halvt år. Skjorten er for liten over bysten på meg; jeg glemmer konstant at jeg er 70G og at skjorter ikke er noe for meg med mindre jeg vil at noen skal få en knapp i pannen. I stedet for skjorter har jeg bluser, men jeg er ikke komfortabel i dem, oftest skulle jeg ønske jeg var formløs. For tiden tenker jeg mye på det med å utslette identitet for å oppnå kreativitet.

En klassekamerat på skriveskolen jeg studerer ved sa at jeg var en av de mest stilrene personene han viste om, men han referte til klærne heller enn skrivingen i seg selv. Sekken, skriveboken, mappene, selv skrivepennen min matcher. Jeg sa at jeg liker idéen om å leve – og skrive – som kontrollert kaos, og at om man ser nøye kunne man se hull i sømmene mine; som for eksempel de fargerike ullsokkene min grandtante stikket, som ofte stikker ut av skinnstøvlene mine; jeg er litt teit, så det passer egentlig fint. Tekstene mine flommer ofte over, bildene slår hverandre i hel, ordene renner ut av hodet og ned på papiret som blod, uavhengig av hvor svarte og enkle bokstavene på dataen eller på arket er.

Bak skinnskjorten henger en tettsittende catsuit med utringning som går ned til navlen. Det er begynnelsen på en rekke slike antrekk; en kjole i blå fløyel jeg brukte på et julebord, en grønn bodycon-kjole som jeg aldri sydde opp, en grå og en hvit kjeledress i dongeri fra det året jeg kun brukte hvite crop-tops under før jeg la på meg slik at sideflesket hang litt utenfor og jeg ikke tørte bruke dem mer. Å se kjolene som å se idéer om meg selv som aldri ble realisert fordi trangen etter komfort –eller kanskje konformitet? – vant. For små, for gjennomsiktige, for utringede. "Du blir voldtatt i den der," kunne venner, familiemedlemmer og fremmede på gaten finne på å si når de så meg i den, men kanskje er det blitt bedre etter #MeToo-kampanjen.

Flanellskjortene mine. De er fra en tid da Carlings kultiverte punk og hodeskalle-motiv, trygge skjold mot hormonhelvetet på ungdomsskolen. Jeg idoliserte min onkel og hørte på Tom Waits. Et par utvaskede band-t-skjorter har også overlevd. Jeg har blitt fortalt av diverse folk at man slutter med bandskjorter når man "er blitt voksen". Å omringe seg med identitetsstempler er typisk tyveårene, ja, men å se på seg selv som ferdig grodd bevissthet når man er tretti virker mer kjedsomt enn voksent. Jeg tror ikke at å rydde ut av og minisere kleskottet vil redde verden. Det virker heller som en desperat kvelning av fortiden, og fortiden blør uavhengig om du står naken eller dekker deg i klær.

Jeg har blitt spurt om jeg er i konstant sørgemodus, og pleier å smile og svare ja på faen, selv om jeg ikke tror at sorg kan bli så lett oversatt. Å bekle kroppen for å reflektere det inni: noe offentlig utstilt som blir personlig. Ifølge bøker jeg har lest om sørgeklær, er krepp – eller crepe – var det mest brukte godkjente stoffet for sorg sammen med silke, merino og kashmir. Jeg har ingen klær i silke, de er for skinnende og reflekterende, men blusene mine er i krepp, et dødt og sprøtt materiale. Jeg foretrekker skinn, og det er et faktisk produkt av døde ting. Jeg elsker gamle bøker det er også et produkt av døde ting.

Til sist får jeg øye på en tjukk grå ullgenser, en gave fra min mormor, som var redd jeg skulle fryse i hel i Bergen. Den lukter sau og peis og er med meg overalt om vinteren; til skolen, hjem til mor, til venner. Den er gigantisk og fungerer nesten som en kjole. Innimellom trådene har mange minner festet seg; sammen med telefonen og kindelen har den sett mer enn de fleste tingene jeg eier. Det er trolig mitt favorittplagg av alle. Jeg vil at tekstene mine skal være som den jævla genseren (minus lukten av sau): mørkegrå, stor nok til å romme flere mennesker, full i sansbare minner og passende på kalde kvelder.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Vandreskap

Vilde Vikse

Vilde Vikse

8 måneder siden (199 besøk)

Eh, klarer fortsatt ikke produsere for mye tekst som dette, men jeg liker klær, det går fint så lenge jeg får lyve litt. Driver å arbeider med et abstrakt teaterstykke (handlingsplanet er konkret) som føles … ektere, liksom? Noe jeg er redd for er at jeg aldri blir bedre enn "enkel" kortprosa som dette, på tross av alt arbeidet jeg gjør med vanskeligere og lengre verk, men idk idk.

Kommentarer

More from Vilde

Other in the tekst category