Hvordan er det å være meg?

Med selvsentrert, som alle sier vi ungdommer er som tema, vil jeg tro det kommer mange bidrag til dette prosjektet. Så klart jeg også biter på, jeg er da tross alt ung. Jeg poster selfies, jeg prater om meg selv, elsker hver bidige «like» som tikker inn på sosiale medier, nyter hver kommentar. Jeg har stadig Snapchat-kameraet vendt mot nesa, som visst er merkbart. Merkbart nok til at det skal et kraftig interessant innslag på Dagsrevyen til for at foreldrene mine ikke skal poengtere det, i alle fall. Men nok om det. Her beviser jeg dem rett i hvor selvopptatt jeg er, jeg forventer jo tross alt null problemer med å skrive en tre sider-lang tekst om hvordan det er å være meg.

Jeg er først og fremst Maria. Meg. Jeg. Kjært barn har mange navn. Jeg er tjue år. Jeg kan starte med hendene mine. De er lange. Store. Jeg er lang. Med rødlig hår og blek hud. Utenfra. På innsiden er det mer vagt. Jeg klarer ikke alltid å skille mellom hvilke følelser som er virkelige, og hvilke jeg har konstruert selv, kun for å passe den personen jeg vil være. Eller den personen jeg føler at jeg er. Jeg føler jo ikke jeg er helt vanlig, men jeg husker fremdeles da det gikk opp for meg, til min store overraskelse, at det ikke bare gjelder meg. Ei full jente satt på en fest og snakket om hvordan hun følte akkurat hun var spesiell, at hun skulle endre verden, at hun var ment for noe stort. Her begynte det å demre. Og til min store forferdelse gikk alt opp for meg da ei annen hvisket til meg; «Sånn føler jo alle det da». Jeg var knust. I det minste mildt skuffet. Men vi sier knust. Jeg var visst ikke den utvalgte. Den lille stemmen i hodet som sier jeg er den som skal redde verden er visst en illojal, utroskapelig fyr. Men selv etter denne hendelsen prøvde å knekke meg, gav jeg ikke opp. Jeg skal være noe spesielt, tenkte jeg. Og etter hvert begynte jeg å tro på det igjen. Jeg var utvalgt igjen. Det er dog verdt å nevne at kravene mine for å være spesiell gikk fra å redde verden til å smile til dem du går forbi på gata, men takket være denne lille endringen; kan jeg nå føle jeg er en vordende superhelt igjen. Noen ganger. Men på tross av at dette er målet som ligger så langt frem, kan jeg ikke si jeg alltid føler meg slik. Jeg føler meg ganske ofte håpløs, og kan ikke helt se hvordan dette skal gå. Bare å bestemme meg for hva jeg vil er en prosess med uendelig mange timer med prokrastinering. Jeg ønsker, men jeg prøver ikke. Jeg prøver, men jeg gjennomfører ikke. Dette er en av mine to største svakheter.

Min andre må være at med en gang jeg begynner å sette meg ned for å tenke, klarer jeg ikke å slutte å overanalysere. Dette gjelder meg, situasjoner, andre mennesker, alt. Det går så langt at jeg ikke lenger vet hva mitt egentlige ståsted er. Det er så vanskelig å skille mellom mine egne meninger og bare ting jeg vil tro, holdninger jeg har konstruert selv. Om jeg skriver dette nå, og leser gjennom senere, vil jeg være enig? Vil akkurat dette i det hele tatt gi mening? Jeg kan ikke si jeg er sikker. Når jeg går tilbake og leser dagbokinnlegg, gamle meldinger, kjenner jeg ikke alltid meg selv igjen. Er dette virkelig mine følelser? Skrev jeg dette for utløp, eller for å romantisere og dramatisere livet mitt? Det er som om jeg kjenner igjen noen på gata foran meg, men jeg kommer aldri nærme nok til å være sikker. Kjenner jeg dem? Skal jeg vinke? Hadde jeg likt dem om jeg møtte dem? Én positiv side av at jeg stadig overtenker, er jo at jeg tenker nøye gjennom det meste jeg sier og gjør. Jeg tenker over hvordan folk vil reagere. Jeg prøver alltid å tenke hvordan de rundt meg føler det, om jeg så ikke alltid har rett. Jeg vil, dog med unntak, si jeg er svært bevisst på omgivelsene mine. Igjen, dette gjør også ofte ting vanskeligere for meg. Jeg blir fort en veggpryd, og oppfattes som sjenert av mange. Egentlig er jeg ganske arrogant. Når folk sier jeg er stille, tenker jeg bak den milde latteren jeg svarer dem med, at de hadde vært minst like stille om de også lot være å si noe med mindre de hadde noe fornuftig å si. Ønsketenkning. Selv om jeg til tider mener dette er sant, misunner jeg dem. Jeg vil også kunne snakke fritt, ikke være redd for hvordan andre reagerer, ikke være redd for at de ikke synes jeg er morsom, ikke synes jeg er interessant. Om jeg kunne overanalysert ting litt sjeldnere, hvor hadde jeg vært i dag? Hadde jeg hatt flere venner? Hadde flere likt meg? Ikke at jeg tror det er en lang kø av folk som mener noe vondt om meg, de aller fleste er nok ganske nøytrale. Men ville flere likt meg? Faktisk gått inn for å snakke med meg? Jeg vet ikke.

For å svare på spørsmålet, kort:
Lett. Det er lett å være meg. For lett. Jeg er ikke streng nok. Jeg lar meg selv være lat. Jeg finner lett unnskyldninger. Noen ganger er de så gode at jeg nesten tror dem selv, ellers later jeg som.
Vanskelig. Det er vanskelig å være meg. Jeg er ikke streng nok. Jeg lar meg selv være lat. Jeg finner lett unnskyldninger. Noen ganger er de så gode at jeg nesten tror dem selv, ellers later jeg som.
Jeg vet ikke hva mer jeg kan skrive. Jeg vet ikke om dette gav noen et inntrykk av hvordan det er å være meg. Men jeg forstår det. Som regel. Og slik er det.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Hvordan er det å være meg?

Maria Kristiansen

Maria Kristiansen

7 måneder, 2 uker siden (218 besøk)

Kommentarer

  • Maya Økland

    7 måneder, 1 uke siden

    Fin tekst der du får frem en søken etter å finne seg selv. Og det er vel det vi gjør, hver dag. Hele livet.

Other in the tekst category