den største idioten i verden

kl 06.33
jeg himler så hardt med øynene mine at det gjør vondt, selvfølgelig går det fint at du er sliten, at du trenger å være alene, jeg trenger det selv og jeg er da sliten jeg også, hele tiden. det er bare det at jeg skulle krølle håret mitt i dag, for deg, og jeg vasket den fineste trusen min, og da er det så synd, skikkelig synd at vi ikke skal møtes. jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det uten å virke, gud forby, desperat, eller hvordan jeg i det hele tatt skal høre på deg og det du sier uten å føle meg avvist. kanskje det ikke er meg, kanskje det er noe annet du tenker på, kanskje du må veldig på do også er det flaut siden det er så lytt i leiligheten din. eller, kanskje du skal ringe din mor, kanskje du bare er trist. nå ligger jeg her, naken i sengen, faktisk naken, det gjør jeg vanligvis aldri. også tenker jeg på deg, som vanlig. jeg føler meg så forelsket at jeg vil si at jeg elsker deg, men det gjør jeg ikke. eller kanskje. nei, jeg gjør ikke det, det er jo åpenbart. jeg kjenner ikke avtrykket ditt i hver eneste kroppsdel, kjenner det bare sånn litt i høyre kne, og i brystet. faen. jeg hater deg. og jeg elsker deg. selv om jeg ikke faktisk elsker deg, og faktisk ikke hater deg.  

kl 08.11
også kommer den merkelige følelsen, og en bismak, av at jeg begrenser meg selv for å ikke irritere eller plage deg. hele livet mitt har jeg anstrengt meg for å aldri være et problem for noen, og du gjør det ikke akkurat lett for meg der du sitter og gjør narr av meg og følelsene mine, når du ikke tar meg på alvor. du har ikke overskudd til det nå. det gjør vondt. jeg hater at det gjør vondt. jeg hater at jeg lammes av det. kanskje du bare syns det er digg å ha noen å ligge med av og til, også spiller det ingen rolle for deg om jeg er forelsket eller ikke, så lenge jeg er snill. så lenge jeg ikke maser. for det er sånn man beholder noen. som ikke er interessert.

kl 11.10
ingenting blir sagt.

kl. 13.21
jeg lener hodet mitt mot veggen i dusjen og tenker på
hvordan jeg alltid har det helt fint, helt til du kommer. helt til du tar over og okkuperer tankene mine. den tilgjorte, avslappede væremåte din gjør meg urolig. du bare står der, tilsynelatende upåvirket, og jeg, den største idioten i verden, står der med hjertet i halsen, spriker med fingrene, hendene helt tomme. kom da, jeg prøver å si det med kroppen, kom da, jeg vil ha deg nære og enda nærmere. men du bare ser en annen vei, som om du er jævlig klar over hva du går glipp av, hva du sier nei til, men ikke sier helt nei til, og bare gjør det enda vanskeligere for meg å dra. hørte du meg ikke, jeg mener, så du det ikke? hvor lenge må jeg stå her og veive med armene til du ser på meg? og forstår. ja, jeg er kanskje en idiot, men jeg er jo for faen din idiot. jeg er din og det er det vakreste i verden. men du får det til å virke håpløst, og det tar alt av meg og jeg klarer ikke å gjøre så mye annet. jeg må fokusere så intenst på å ikke la det ta helt overhånd. men det gjør det. du gjør det. alt er håpløst når alt er lov. når det er ingen regler. jeg har overbevist meg selv om at det er den eneste måten det kan vokse på. eller den vakreste. jeg stirrer ut av vinduet og tørker håret med et gammelt håndkle. det lukter våt hund. jeg har ikke lest nyheter på flere uker.

kl 16.45
det er kanskje et problem at jeg holder på å bli blind. jeg kan kjenne hvordan jeg gradvis mister synet. jeg kan ikke se det klart, så jeg prøver å kjenne etter; er dette rett? er det galt? alle linjene er uklare, og jeg klarer ikke å kjenne når jeg har krysset dem. jeg prøver å røyke, en hel pakke på én dag. jeg prøver å gå, og jeg går og går og går, til jeg ikke klarer å føle beina mine lengre. jeg løper rundt meg selv og mest av alt, vekk fra meg selv. jeg løper gjennom skogen helt til det prikker i føttene og hele kroppen skriker. løper til det blir klar himmel igjen og en lett bris kiler mot anklene mine. fuck alt, tenker jeg, trekker frisk luft ned i lungene til det ikke er plass til mer. også lar jeg meg selv falle, river meg selv opp, lapper meg selv sammen igjen.

kl 18.35
- jeg ser ikke noe poeng i å fortsette med dette for lenge heller.
- hva mener du? i tid eller det at det aldri skal bli noe mer?
- begge deler for så vidt.
au.
- okei.
jeg tok på meg genseren igjen og reiste meg fra sengen. rommet vi var i krympet, gjorde det tungt å puste.
- kom hit da, sa han.
- nei.

- jeg har gitt deg ganske mye av meg selv og… nå må jeg faktisk gå. nå har jeg fått nok. du har fått nok. jeg må dra.
- hvor skal du?
- til toget. hjem.
Se neste verk: Dikt, uten navn

den største idioten i verden

Iris Solberg

Iris Solberg

1 år siden (377 besøk)

Kommentarer

Other in the tekst category