Hvordan er det å være meg ?

Dette er det 19 året av livet mitt. Jeg er smertefullt klar over alle velsignelsene jeg har blitt presentert, og dem jeg selv har berget frem. Den banale sannheten er at livet er vanskelig. Jeg hater at smerten definerer meg slik den gjør. Jeg hater det grepet fortiden har på meg. Er det tragisk eller ironisk at når jeg blir spurt om meg selv så tenker jeg bare på deg? Ditt smil. Din latter. Ditt ansikt.  Jeg hadde en drøm om at du aldri forlot meg. Jeg ga deg en klem og vi var alle sammen igjen, slik det en gang var. Og alt var fredelig, fra vindus karmen til peisen. Jeg var aldri hysterisk fordi du forlot meg, og ingen av oss gråt. Kanskje himmelen ligger i våre dypeste drømmer tenkte jeg. Men hva slags drøm er dette? Du er borte, nå og for alltid. Jeg vet ikke hvor tiden har blitt av. Tiden skulle lege sårene, men det gjør mer vondt for hvert år. Jeg har ikke lenger dårlig samvittighet for at jeg blir deprimert hver Desember. Det er ingen som vet hvor ille det faktisk er. Døden blir fremstilt på så mange måter, jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det lenger. Min brutale realitet er at ingen av illusjonene er overenstemmelig med virkeligheten. Døden er døden. Det er enden. Ingen tilbakegang. Den er verken dramatisk, kald eller varm. Jeg savner deg så mye.

Det føles ut som et skudd i hjertet.

Jeg prøver så hardt, og jeg prøver og jeg prøver og det virker som at ingen ser meg drukne. Jeg puster, men dette føles uunngåelig. Dette føles som enden, og andres mening betyr ingenting. Jeg er kaotisk på den verste måten. Jeg er ikke verdt bryet. Og dette er karma. Jeg har levd i min egen boble uten deg, og nå betaler jeg prisen for det. Jeg tenker ofte på å gi opp, men føler meg skyldig i en familiær forstand. Skyldfølelsen absorberer meg fra innsiden ut. Meg mot verden. Verden mot meg, i den tidløse rammen av tid og død.

Og det var oss en gang. Da livet ikke var så vanskelig. Hvordan skal jeg noen gang fortelle historien om deg? Din sang var av en annen melodi. Du var forut din tid. Følelsen er udefinerbar til dem som ikke har latt seg omfavne av Dødens grep. Uforklarlig til dem som ikke har ofret alt og alle for holde Tidens hender borte deres kjæres hjerte. Det er øyeblikk av mindreverdigheten, av underkastelse som preger meg da. En del av meg døde naturligvis med deg. Klokken av min sjel stilt tilbake en rekke ganger, revet fra meg de årene av den personen jeg elsket mest.
For det er vel den generelle konsensus, en del av deg vil dø hinsides. Å vite det er en velsignelse i en mørk forkledning. Jeg minnes stadig om hvor ulike vi virkelig var. Hvordan vi divergerte fra hverandre. Min mor forteller at vi var en og samme i sjel og sinn. Våre flammer brant mot vinden. Men du var et prerogativ for den overordnede makt.  

Etnolek
Jeg vil si at min sannhet differer fra din. Og kanskje det stemmer. Kanskje min røst er av et annet slag. Kanskje du og jeg er fundamentalt ulike. Jeg finner trøst i de fargede ansiktene rundt meg. De minner meg om hjem. Jeg søker deres selskap til tross for de turbulente veiene de har banet for seg selv. Jeg vet hvor de kommer fra, og jeg vet hvor de skal. Den minoritets ungdommen av lille Norge som kun bøyer seg til binær logikk. Opp eller ned. Ja eller nei. Frigjørelse eller underdanighet.

Det kom en tid i mitt liv, jeg var barn, da jeg forstod at fenomenet som var tilhørighet korrupterer sjelen til kjernen. De dagene, de årene, vi brukte på å bygge oss selv opp. Det store kollektive, som jeg en gang ville ha kalt det. Familie først. Alltid. Vit din plass, vit hvor du kommer fra. Og det gjorde jeg. Med min farge vet du alltid hvor du kommer fra, om du vil det eller ei. Det samholdet som en gang var det eneste som karakteriserte min familie, det revnet blodig med årene. Som et slags infisert sår utviklet det seg til en dyp dal mellom den personen jeg burde ha vært og den personen jeg virkelig ville være.

Datidens smerte var ingenting sammenlignet med skammen. Skammen av meg selv som ikke kunne uttale ord riktig. Skammen av meg selv som ikke kunne skrive «godt» norsk. Sannheten av meg selv at jeg aldri ville være god nok. Mitt ni-år gamle meg som trakk lange tråder allerede da. Jeg skulle ønske hun hadde noen som den jeg er nå.  Det gjorde meg sårbar, det dualistiske kompasset av min hjerne. Et eventyr av kolossalt slag, for episk for en banal repetisjon. Den skammen oppslukte meg på en syrlig måte. Du spør meg hva som skjedde, og min stemme forsvinner blant ordene. Hva skjedde? Jeg våknet en dag og skjønte til tross for alt, det eneste som ville hjelpe meg videre var tilgivelse. Men jeg ville aldri forveksle det med religion. Min tro døde med min bror. Jeg skapte fred med situasjonene rundt meg. Jeg tilgav verden for min bror. Jeg tilgav mine foreldre. Jeg tilgav min kultur, som  forrådte meg da jeg trengte den mest. Men den største utfordringen var alltid å tilgi meg selv.  Det var i de øyeblikkene av varme og uskyld jeg følte meg mest tom som barn. Hjertet i min hals, jeg følte meg aldri ment for ungdommeligheten. Jeg var bundet til rytmen av solidaritet og underkastelse. Hvordan var det å behandle et barn på den måten gunstig for noen?

Healing
Livet er flyktig på lik linje med emosjoner. En følelse jeg er svært familiær med er stolthet. Den forbruker meg nærmest, omfavner meg på en måte du aldri vil forstå. Å være meg er å stadig søke en vei tilbake til den følelsen. Som om jeg er på toppen av et fjell, klar til å briste i gråt. Som at jeg står foran skyggen av min eksistens, og jeg beder ham farvel. Jeg må alltid minne meg selv på at jeg er nok. Uansett hvor vanskelig det er å svelge. Jeg har alltid følt at jeg lever på midtpunktet. Moderasjon, moderasjon, moderasjon. Jeg ble født med en mørkere tone, men mitt hode har alltid tilhørt de av elfenbensfarge. Jeg er fra de Østafrikanske åsene, men de bryr seg ikke om mitt slag. Desertere som forlater sitt språk, og dermed sin integritet. Likevel hører jeg ikke til fjordene av gull. Ikke enda i alle fall . Jeg er bastant fortvilet som jeg er jevnlig takknemlig.  Jeg er svært oppmerksom på samme tid som samfunnet beveger seg fremover uten meg. Jeg føler noen ganger at livet mitt er en film. Et godt konstruert teaterstykket, satt på vent det øyeblikket jeg forlater rommet. Det gjenopptas når det blir gjort kjent at jeg, igjen vil bære det som ingen skulle måtte bære alene.

Jeg ler, og jeg smiler, og jeg dør en million ganger for å se mine kjære blomstre. Jeg løfter min knyttneve, ventende for slaget. Fordi jeg vet at du ikke kan bære den alene. I denne verden av usikkerheter, sannsynligheter og uendeligheter – er det lett å føle seg alene.  Jeg må alltid påminne meg selv om at det er greit å føle seg alene. Jeg vil stige og stige og stige med himmelfart i mine vinger, til du ikke lenger kan markere meg på den måten du har gjort. For vi er ikke likeverdige. Vi er to dråper i forskjellige hav. Jeg er himmelen. Jeg er stjernene. Dvelende for tiden, til min renhet regner ned over dere alle. Du er jorden. Du er trærne som roper utenfor vinduet mitt. Du er havet. Rå og upartisk. Vi møtes snart nok tror jeg. Det ville være min største tragedie å binde meg selv til en definisjon. Jeg er mer enn noen få begreper. Jeg er mer enn et tall.

Jeg er solen og jeg er månen. Jeg er stormen og jeg er fjorden. Jeg er den ungdommelige sjel av lille Norge. Vill, sørgende, sterk, stolt, kjærlig, god. Jeg er ungdommen av Norge.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Hvordan er det å være meg ?

Tayiba Haji Hassan

Tayiba Haji Hassan

7 måneder, 1 uke siden (141 besøk)

Kommentarer

Other in the tekst category