Å VÆRE MEG

Da jeg var barn kunne jeg løpe rundt med vinden i ansiktet, kjenne den gode følelsen av trygghet og frihet som fylte kroppen min. Da jeg var barn, var alt enkelt. Det var enkelt å være meg. Jeg måtte ikke bekymre meg over morgendagen eller hvordan fremtiden ville bli. Jeg levde kun i nuet, her og nå, ikke en mellomting. Det mest alvorlige som tok plass i tankene laget av rosa skyer, var om jeg fikk livretten min til middag eller ikke, og hvordan jeg skulle klare å lure mamma til drøye leggetiden. Jeg var kun et barn med hele livet foran meg. Men det jeg ikke visste da, var at det eneste livet jeg kjente, om noen år skulle bli det livet jeg ikke kunne leve.

Å være 16 år i dagens samfunn med press og forventninger som til enhver tid måles opp mot hverandre, er ikke lett. Å være syk og få alt snudd på hodet, er heller ikke lett. Slå de to sammen, så har du meg. Jeg er 16 år, og syk. Jeg har en sykdom som har preget livet mitt i en mye større grad enn det jeg trodde var mulig. Jeg hadde aldri i mine villeste fantasier tenkt at en sykdom kunne påføre meg en så ekstrem smerte og utmattelse, som jeg må leve med hver eneste dag. Jeg hadde aldri klart å forestille meg at da jeg hørte setningen "du har ME", skulle livet føles som at noen hadde tygget det flere ganger, og så spyttet det ut på den kalde og ensomme asfalten som en tyggegummi.

Min hverdag er kjedelig og ensformig. Jeg våkner ikke opp tidlig, kjapper meg på skolen, henger med venner i friminuttet, kommer hjem, spiser middag og så rett ut igjen med venner. Jeg er ikke en av dem. Det er ikke det at jeg ikke vil, men jeg kan ikke. Kroppen min har tatt fra meg friheten. Hvorfor kroppen har valgt å straffe meg, vet jeg ikke. Om kroppen er sint på meg, vet jeg heller ikke. Det jeg derimot vet, er at spørsmålet "hvordan er det å være meg", hadde hatt et helt annet svar hvis jeg ikke hadde blitt lenket til sengen som en fange.

Det er hektisk å være meg, selv om jeg for det meste må ta det med ro. Hodet mitt er til enhver tid fylt til randen av både viktige og meningsløse tanker og bekymringer. At kroppen min sitter fast og ikke kan gjøre noe, gjør at hodet må ta seg av alt. Jeg får kun utløp for tankene mine i hodet. Jeg hater at kveldene og nettene hvor jeg egentlig skal sove, blir til kvelder og netter hvor hodet jobber på høygir og aldri tar pause fra kaoset. Til og med når jeg endelig har fått sovne, klarer jeg ikke å koble ut. Marerittene og bekymringene plager meg fremdeles.
    Det hadde vært enklere hvis jeg kun hadde trengt å bekymre meg over drama med venner, eller prøvene på skolen. Men så enkelt er det ikke, for det er ikke enkelt å være meg. Når jeg får den "ettertraktede" bekymringsrynken i pannen, er det fordi jeg ikke vet hvordan morgendagen vil bli, eller fordi jeg er så fortapt i alt kaoset og mørket at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut. Livet er vanskelig nok fra før, men med sykdommen på toppen av det hele, blir det et mareritt. Et mareritt jeg ikke kan våkne opp fra. Dette er virkeligheten og jeg må leve den. Det verste er at jeg ikke kan gjøre noe med det. Jeg kan ikke puste inn frisk luft for å føle meg bedre, eller tvinge meg ut døren for å treffe andre mennesker. Jeg kan kun ta tiden til hjelp. Jeg hater det. For hver gang nok en mandag og nok en torsdag glir ut av hendene mine som sand, har klassekameratene mine og resten av verden levd livet og gjort noe fornuftig. Mens jeg, kan ikke gjøre noe annet enn å ligge i sengen med smerter og utmattelse som holder på å kvele meg, og motvillig vente.

Vennene mine forsvinner en etter en. Jeg har ikke lenger en bestevenn. Jeg har ikke lenger en venn som betyr alt, en jeg kan miste masken for. Jeg har fått sett og opplevd at mennesker som jeg virkelig trodde brydde seg og var en ekte venn, har stukket meg i ryggen og forlatt meg når jeg trengte en venn som mest. Jeg har blitt forlatt av personer som jeg valgte å kalle min bestevenn. Personer jeg fortalte alle mine dypeste tanker og hemmeligheter til. Det gjør vondt. Det smerter meg at de som var mine aller nærmeste, valgte å la meg ligge igjen som et skadet dyr.
    Var jeg ikke god nok? Er jeg ikke god nok? Glemte de meg bare og husket ikke at jeg også eksisterer? Det virker sånn. Både når jeg var med dem og når jeg var hjemme, var jeg usynlig. De så meg ikke, bevisst eller ubevisst vet jeg ikke, men de holdt meg utenfor. Det godtok jeg lenge. Hver gang jeg var god nok og de ville ha meg, løp jeg tilbake til dem uten å nøle. Jeg var redd for at jeg ikke hadde noen andre. Men nå, vil jeg ikke ha det sånn. Jeg aksepterer det ikke lenger. Jeg vil ikke være et skadet dyr. Jeg tillater ikke meg selv å bli revet ned av mennesker som egentlig skal bygge meg opp. De er ikke verdt det. Det vet jeg nå, og jeg er glad jeg har innsett det. Min dyrebare energi og tid er ikke verdt å bruke på mennesker som selv bestemmer når jeg er god nok.
    Det positive med å gå igjennom tøffe tider er at mennesker viser hvem de virkelig er, om de genuint bryr seg. Det blir vist om de virkelig vil stå ved din side, både midt i den sterkeste stormen og når alt er stille og fredelig. Den leksa har jeg lært. Om jeg lærte den for tidlig kan godt være, men jeg har lært den og det kan ingen ta fra meg.

Så klart jeg vet at jeg kunne hatt det verre. "Det er ikke så ille" "Du er ikke så syk" "Du later bare som" er ord jeg har fått slått i trynet med en hard og iskald knyttneve. Så klart jeg vet det. Jeg har tak over hodet og får mat servert på bordet. Jeg har også en seng å sove i, og en dyr vinterdyne hvis jeg vil ha det. Jeg har alt jeg trenger, eller? Enkelte hadde sagt at jeg vil ha enda mer. Hvorfor noen tror det, vet jeg ikke. Hvorfor noen velger å uttale seg på den måten, vet jeg heller ikke. At noen tror jeg later som jeg er syk, og lyver om det for å få oppmerksomhet, slår pusten ut av meg hver gang. Det er som at du står foran en lege med en avkuttet venstre arm, blodet spruter og du har vondt, men legen sier "nei, det er ikke så ille. Du lyver, armen din er like hel". Jeg har flere ganger sagt at jeg er for syk, men har da blitt møtt med at det er jeg som lyver. Men jeg kunne hatt det verre. Jeg har jo alt, også oppmerksomhet. Det kunne vært verre, men allikevel er det ikke bedre.
Se neste verk: Vega

Å VÆRE MEG

Anja Vesterhus Knustad

Anja Vesterhus Knustad

8 måneder siden (228 besøk)

Kommentarer

Other in the tekst category