Hvordan det er å være meg

Jeg bor på et sted. Der nesten ingen vet. Langt unna sivilisasjonen, langt unna virkeligheten. Det er en liten bygd. Med et lite navn. Det er en liten bygd med små mennesker. Med små, rappkjeftete og smalsynte mennesker, med små drømmer. Jeg føler meg innestengt og fanget. Vil jeg noen ganger komme meg bort herfra?

Jeg står og venter på bussen. Jeg studerer tåken som omringer alle kalde sjeler som akkompagnerer meg på holdeplassen. Spindelvevet ved glassveggen er nedfryst til is og det ser ut som hvit spagetti, men ikke av den typen jeg ville spist. Jeg står og undrer på om alle føler at de har sin plass i samfunnet. Vet alle hva, og hvor de vil? Uvitende. Det er adjektivet som beskriver meg best.

Jeg går alltid rundt med store tanker om verdenen. Jeg er ung, opplyst og har peiling på det meste. Jeg interesserer meg i viktige tema, problemstillinger og spørsmål. Men innerst inne, vet jeg ingenting om virkeligheten eller om verden.

Mens jeg sitter på bussen funderer jeg over meningen med livet. Hva skal jeg bli? Hvor ender jeg opp? Kommer jeg til å utrette noe stort? Det er altfor mange store spørsmål, med alt for lite alternativer til svar.

Konfliktsky. Men ikke slik du kanskje tror. Ikke sky eller sjenert. Men en sky full av konflikter. Livet mitt er et eneste stort rot, men jeg klarer ikke å rydde. Det er som rommet mitt på slutten av uka, gulvet er fullt av klær – en blanding av skittent og rent. Og slik er hodet mitt nå. Jeg klarer ikke organisere, rydde eller tenke. Alt rører seg sammen og resulterer i en svart sky som holdes over hodet mitt. Jeg kan synse en stygg storm i sikte. Alle båter i havna vil prøve å rømme, vike unna for håp om overlevelse. Men i slutten vil de velte og synke.

Stormen er ukontrollerbar og uforutsigbar. «Går det bra med deg»? ja. Det gjør det. Jeg holder meg bedøvd fra virkeligheten, bare. Det er ikke et problem, det er en løsning. Jeg er løsningsorientert, ser du ikke det? «Går det bra med deg?». Nei, det gjør ikke det. Kan du ikke se det? Jeg prøver å rømme, men jeg mislykkes.  

Jeg sitter på bussen. Studerer billysene som lyser opp veien. Rushtrafikken. Sakte, men sikkert, og jeg teller minuttene. En dag, sier jeg til meg selv. En dag vil jeg klare å se meningen med livet. En dag, vil jeg klare å utrette noe stort. En dag, vil jeg klare og rydde i rote og oppleve regnbuen etter stormen. Jeg vil klare å se solen skimte gjennom de mørkeste skyene. Den dagen er kanskje ikke nå i dag. Det er kanskje ikke i morgen heller. Men så lenge jeg ser framover, aldri tilbake. Så vil en dag, da vil livet føles komplett.
Se neste verk: Vega

Hvordan det er å være meg

Eline Børseth

Eline Børseth

2 uker, 6 dager siden (112 besøk)

Kommentarer

  • Anelle Gade

    2 uker, 3 dager siden

    Utrolig bra skrevet! Relaterer virkelig til innholdet. Spesielt med rotet, gøy og se litt bruk av humor og i en ellers alvorlig og fin tekst

More from Eline

Other in the tekst category