Filosofens velfortjente død

En kjølig høstkveld møtte Zarathustra på en ung, guttaktig kvinne i en av byens brolagte gater. Hun trådde usikkert og viste med sitt forsøk på å være diskré at hun skjulte noe under kåpen.
"Hva er det De så omhyggelig gjemmer bort under Deres klede?" spurte Zarathustra.
"Et lite barn jeg har født nyss", svarte kvinnen beskjedent.
"Hvorfor skammer De Dem over en slik glede? Strider det mot Deres rebelske identitet?" fortsatte Zarathustra.
"Du utfordrer og interrogerer, Zarathustra, som om du ennå ikke har forstått at det ikke er en dårlig kone som gjør en til filosof, men en filosof som gjør sin kone dårlig. Hans nakne, skamløse begjær etter å forstå kvinnens gåte gjennom analyser, forvirrer og tilintetgjør det vakreste ved en kvinne - hennes helhet. Forstår ikke du at det er bevisstheten hennes som alltid stenger døren inn til hennes innerste altar? Barnet jeg bærer er budet om dette - at kvinnen åpner seg som en blomst når hennes indre helhet er trygg, uoppskåret av mannens skarpe skalpelløyne. Hvis du vil bli elsket, inviter ikke bevisstheten hennes på analysens kalde dans. Kun ved å unngå å analysere mennesker kan du syntesere mennesker og bli far. Slik taler barnet til mannen, dog for meg er dette en tung byrde, fordi den tvinger meg inn i den onde tro at jeg aldri vil se skjønnheten ved det dekonstruerte, at jeg aldri vil kunne være ærlig av ren vilje men kun under tvang fra min indre trygghet."
"Dette barnet er mannens grusomme hærverk i deg. Fri deg fra byrden som gjør deg bevisst på dine begrensninger, men ikke er i stand til å frigjøre deg fra dem. Gi meg barnet!"

-Slik ble Zarathustra far og talte aldri igjen om mennesket.
Se neste verk: Vega

Filosofens velfortjente død

Grigory Martyushenko

Grigory Martyushenko

2 uker, 2 dager siden (31 besøk)

Ingen flere Zarathustra-tekster fra min side

Kommentarer

More from Grigory

Other in the tekst category