Samlingen

NB: LES PROSJEKTBESKRIVELSE FØRST

.

.

Dramatiske personer:
SAMLEREN
DUKKENE, som bærer mange masker gjennom teaterstykket
VAKTMESTEREN
CELINE
ADRIAN

Typografi:
Tegnsetting er ment å indikere replikkføring, og følger ikke grammatiske regler.
Ord i kursiv er sceneanvisninger, og kursiverte ord i parentes (-) er sceneanvisninger i dialog.
En skråstrek / markerer øyeblikket der dialog overlapper.
*Pdf-versjonen av dramaet har dobbel linjeavstand grunnet økt leservennlighet.

Lydbildet:
Ambient er en ment å være en gjennomgående del av Samleren, for å gi en følelse av uro, ambivalensog – særlig i tredje akt – å være dypt under vann. For eksempel på hvordan ambient kan brukes i media, søk opp videoen "Lynchian ambience" på Vimeo. Andre stemningsfulle eksempler er lydsporene til filmen Eraserhead og videospillet Inside, samt albumene L'Autopsie phénoménale de Dieu og Works for Abattoir Fermé av Kreng.

.

.

.

.

PROLOG
Mørkt. Lysning i midten.
Et rom dypt i SAMLEREN sitt labyrintiske museum.
Støv overalt.
Lysningen blir større og i utkanten skimtes hauger av sorte reisekister og gamle bøker.
SAMLEREN står i midten med ryggen bøyd fremover og ansiktet vendt bort fra publikum; en androgyn, sortkledd skikkelse med skinnforkle og hansker på, og støv på skuldrene og i håret. SAMLEREN forblir vendt bort fra publikum gjennom mesteparten av scenen, glimtene av ansiktet viser at det er smøret med tykk, hvit ansiktsmaling.
    SAMLEREN strekker seg sakte opp, blir rakrygget, famler med noe i forklelommen. Tar ut en spilledåse, også knapt synlig for publikum. Kjærtegner den. Publikum hører at spilledåsen trekkes opp – tre høylytte, knirkende vridninger.
En melodi strømmer fra spilledåsen. En DUKKE danser seg stivt frem på scenen med armene ute i valsposisjon, og stopper opp bak SAMLEREN. DUKKEN er hvitmalt i ansiktet og barføtt. Med robotaktige rykk legger DUKKEN armene om brystet til SAMLEREN, smilende. SAMLEREN legger spilledåsen i forklelommen. De danser en sakte vals sammen.
    Musikken fra spilledåsen stopper opp; DUKKEN forsvinner ut fra armene til SAMLEREN og ut av lyset som dradd bort av et usynlig tau. Fortumlet, går SAMLEREN tilbake til midten av scenen og trekker den opp for andre gang.
    Igjen begynner melodien fra spilledåsen, høyere denne gangen, med et underliggende element av ambient spredt til hele rommet. DUKKEN danser seg inn igjen på scenen og gjenopptar dansen med SAMLEREN. Rykningene til DUKKEN er mer merkbare.
    Melodien fra spilledåsen stopper, og DUKKEN blir dradd bort. Denne gangen prøver SAMLEREN å stoppe det men slipper taket rett før mørket begynner, sjangler bakover, holder om seg selv. For tredje gang trekker SAMLEREN opp spilledåsen, nervøs og desperat.
Melodien fra spilledåsen er skurrende og ødelagt, ambience kommer fra hele scenen, man kan så vidt høre melodien. DUKKEN viser seg i utkanten av lyset. SAMLEREN gestikulerer at DUKKEN må komme nærmere, håndbevegelsene er alt fra lokkende til truende, men DUKKEN forblir ubevegelig og smilende. SAMLEREN kaster spilledåsen i gulvet, men plukker den raskt opp og sjekker at den er uskadd. Skuldrene til SAMLEREN faller, og spilledåsen legges tilbake i forklelommen.
Stillhet. Lysningen smalnes.
SAMLEREN inntar posisjonen fra begynnelsen av scenen.
Mørkt.

.

.

FØRSTE AKT
SCENE I
Et annet rom i SAMLEREN sitt labyrintiske museum.
Like mørkt og støvete. Dust lysskjær. Stillhet.
VAKTMESTEREN vasker gulvet med en gammel mopp, kledd i en kjeledress. Han plystrer deler av melodien fra spilledåsen til SAMLEREN, bommer på flere noter.
Sterkt rødt lys blinker advarende i hele rommet.
VAKTMESTEREN rykker til, ser mot venstre, tar bøtten og moppen og drar foten etter seg da han går bort og gjemmer seg i hjørnet av scenen.
Mørkt.
Lyden av høljende høstregn.
Det lysner.
En hotellobby i et forfalt luksushotell. Høyt under taket. Veggene har merker etter sigarettrøyk. Slitt tregulv. Levende lys mange høye lysestaker. Resepsjonsdisken har en gardin bak seg som dekker inngangen til et lite rom. På ene side av resepsjonsdisken finnes en lang utstillingshylle i matt glass med ulike ubestemmelige gjenstander inni. På hyllen står en stor vektskål i sølv. På andre siden av resepsjonsdisken finnes en stor heis med gitter.
    CELINE går inn fra venstre. Hun er en rakrygget kvinne i trettiårene, ikledd høyhalset kjole og hæler. Hun har mørke krøller, ring på fingeren, og mye sminke; lange negler og røde lepper. Når hun er oppspilt – redd, nervøs, irritert – snakker hun nasalt og klør seg på halsen og på armene.
    ADRIAN går inn etter henne, pesende, bærende på kofferten de deler. Han er en ung mann tidlig i tjueårene, tynn og blek, småsyklig utseende. Han er kledd i en feminin kåpe som tilhører CELINE. Det rødbrune håret hans står til alle kanter. Han har briller og dårlig holdning. Tar mange pauser mellom ordene når han er ille til mote.
    De er begge våte, og har gjørmete ytterklær og blader og smågreiner i håret. Mellom dem ligger en urolig spenning; CELINE er rødmosen i kinnene, ADRIAN er hes.
    CELINE rister av seg bladene og smågreinene mens hun går direkte over til resepsjonsdisken. Disken er nokså bar, bortsett fra en enslig, stor resepsjonsbjelle i midten, inngravert med gammel snirklende skrift. CELINE slår hånden mot dem, det ringer høyt, én kort tone.
    ADRIAN ser seg flere ganger tilbake til hotellhagen der de kom fra.

CELINE: Det lukter råttent.

ADRIAN: Jeg lukter ingenting.

CELINE: Du har en usofistikert nese. Det ser jo rent ut. Mer forfallent – eller, på folkemunne, sjarmerende – enn sist jeg var her, men rent.

CELINE børster barnåler av skuldrene sine.

ADRIAN: Hagen utenfor kunne trenge en gartner.

CELINE: Det får duge for én natt, ikke mer. I morgen tidlig drar vi videre.

ADRIAN: (Ironisk.) En liten bryllupsreise før virkeligheten begynner?

CELINE: Vi er ikke gift.

ADRIAN: Nei, men vi kan late som, du har jo ikke tatt av deg gifteringen en gang, selv om det er gått tre år, vi spiser og sover sammen, det er nesten som om jeg tatt plassen til A –

CELINE: (Avbryter.) Ikke si navnet hennes.

ADRIAN: Sorry.

CELINE: Vi er ikke gift. Nei, ikke gift. (Sukker.) Vi er på ferie fra bekymringene nå. Restauranten – ! Restauranten de har her er veldig god. Håper den gir deg mer matlyst. I det siste har jeg kjent ribbebeina dine når jeg rører ved deg.

ADRIAN: Når var sist du tok på meg?

    CELINE går bort til ADRIAN, plukker ut et par blader og greiner fra håret hans og børster skitt fra skuldrene hans.

CELINE: Det å gå fra en glovarm bil ut i iskald luft – det gjør noe med hodet, gjør at man sier ting man ikke mener. Du sov dårlig også. Jeg skal få klimaanlegget fikset, dashbordlyset justert, kanskje få skiftet seteskinnet til noe som ikke knirker så fælt ... Alt det der, når jeg kommer hjem igjen.

ADRIAN: "Når jeg kommer hjem igjen"? Planlegger du å reise hjem uten meg?

CELINE: Kan vi komme oss gjennom et døgn uten å mistro hverandre?

ADRIAN: Hørte du ikke noe av det jeg sa, ute?

CELINE snur seg raskt bort og går tilbake til skranken.

ADRIAN: Det var så stille i bilen. Jeg ble mer og mer nervøs, trodde du var sint på meg, viste ikke hva jeg hadde gjort. Jeg vil bare vite hvorfor dro vi hjemmefra midt på natten. Jeg skal ikke begynne å krangle igjen, jeg mente ikke å, å, du vet når man først åpner kjeften så bare kommer alt –

CELINE: (Avbryter.) Fy, som det lukter! Bittersøtt. Vammelt, som gammel melk ... (Kort pause.) Melk sølt på kanten av en søppelbøtte, i et klasserom på en varm sommerdag, rett før eksamen. Lukten av hormoner, svette, nervøsitet. For mange elever presset inn i for små klasserom. (Smiler mot ADRIAN.) Husker du det?

    Han svarer ikke. Hun ringer bjellen igjen. Hun går bort til heisen, studerer den, rister litt i gitteret. De venter.

ADRIAN: Sa du navnet mitt, nå?

CELINE: Nei, gjorde ikke det.

ADRIAN: Jeg hørte noe i hagen, eller skogen, òg. En slags melodi ... (Han nynner litt av melodien til spilledåsen.) Lyder det kjent?

CELINE: Alt jeg hørte var pesingen din, etter du hadde skreket deg ferdig.

Adrian setter koffertene ned, og går bort til utstillingshyllene. Han studerer dem, rører ved glasset, men trekker hånden raskt til seg som brent.

CELINE: Hotelleieren er eksentrisk. Hotellet er et kombinert museum; et hotellmusé, eller noe slikt, den ene finansierer den andre, jeg vet ikke hvordan det begynte. Det der må være noe av samlingen til eieren.

ADRIAN: Men hva er liksom idéen bak samlingen?

CELINE: Du og idéene dine. Om det en gang fantes en tanke bak det hele, så har nok hotelleieren glemt den for lengst. Ser du noe av verdi?

ADRIAN: Jeg ser ... vakre farger. Flaskeskår i mange farger, slipt ned, sånne du finner i strandkanten når du er liten. Og biter av stoff, fine mønstre, fra gamle finklær. En flakong med parfyme, med sånn med ball du klemmer for å få ut duft, men lappen er skrapt av. Et håndspeil med sølvkant. Dette er et kunsthistorisk museum, er det ikke? Hva tenker du?

CELINE går bort og ser selv.

CELINE: Rester av bein; en del av en hodeskalle, bekkenbeinet, små lårbein. Og lokker med brunt hår. Levninger av døde dyr? Det finnes òg en del glass, spritglass, ment å preservere, men spriten er ikke blitt byttet ut; den er gulfarget. Noe gul-brun-grønt, det har pels, egne økosystem? Det er kanskje her lukten kommer fra, uff. Det er tydelig naturhistorisk.

ADRIAN: Må du alltid ...  

 CELINE: Må jeg alltid hva?

ADRIAN: Ingenting.

CELINE: Du, skal jeg sove i bilen kanskje, så kan du få litt tid for deg selv på hotellrommet?

ADRIAN: (Tar tak i jakkearmen til CELINE.) Ikke gå.

CELINE: Jeg tuller med deg.

CELINE klapper han på hodet, kniper leppene sammen. Hun går bort til vekten, og studerer den.

CELINE: Vektskålen er sikkert kunsthistorisk da. Et redskap, et slags kunstverk?

Hun går tilbake til bjellen, og studerer den.

CELINE: Bjellen går vel i samme kategori. (Leser av skriften på bjellen.) "Ring én gang, og du kan lukte meg. Ring to ganger, og du kan høre meg. Ring tre ganger, og du kan se meg". Sikkert en av de mange gjenstandene hotelleieren har samlet over årene. Trolig plukket opp i utlandet. Det var big business før, jeg husket vi hadde afrikanske figurer og askebegre i krystall hjemme, nå er det kitsch. (Hun ringer bjellen for tredje gang.)

Gardinen over resepsjonsbordet flyttes til side. SAMLEREN står der, kledd i svart og støvete portneruniform; hatt, lang frakk, skjorte, dressbukse og pensko. Uniformen virker for stor og for slitt, den mangler knapper, og er i ferd å revne med skuldrene.

CELINE: God ettermiddag. Var det deg jeg snakket med på telefonen for en stund siden, før vi mistet dekningen? Vi skulle bare kjøre gjennom skogen her, og så ... (Kort pause. Hun får et drømmende uttrykk, virker usikker på hva hun skulle si, rister på hodet og blir stram i masken igjen.) Dere sa dere skulle forsøke å finne et rom til oss.

ADRIAN: Vi har ... kjørt hele natten og hele morgenen, gikk oss vill i skogen, kjørte rundt i ring her i hele formiddag. Gikk tom for bensin, rett utenfor her, måtte gå siste stykke opp til hotellet. (Gestikulerer til de skitne klærne sine.) Derfor vi ser ut som vi gjør. Det var veldig mørkt.

    SAMLEREN nikker og går inn på bakrommet.

CELINE: (Hvisker.) Vi trenger ikke forklare oss til porteren.

ADRIAN: (Hvisker tilbake.) Kan jo prøve å gjøre oss litt presentable, vi har dritt opp til livet.

SAMLEREN kommer tilbake og legger en stor åpen skinnmappe på resepsjonsbordet med et resonnerende smell. ADRIAN og CELINE rykker til. SAMLEREN leser gjennom gjestelisten i mappen, stopper med fingeren på et spesifikt sted.

SAMLEREN: Celine. Adrian. Ja?

ADRIAN og CELINE: (I kor.) Ja.

SAMLEREN: Ønsker dere å komme hit?

ADRIAN og CELINE: (I kor.) Ja?

SAMLEREN: Ønsker dere å vite hva som gjemmer seg under ansiktene deres?

CELINE: / Ja.

ADRIAN: / Hva mener du?

SAMLEREN: ... Det er maskeradeball i kveld. Ha disse på når dere er utenfor hotellrommet.

Fra bak disken, henter SAMLEREN to masker frem: en uglemaske, som gis til CELINE, og en spurvemaske, som gis til ADRIAN. CELINE tar dem på.

ADRIAN: Med en gang?

CELINE: Adrian.

Han tar den på. Maskene dekker kun den øvre delen av ansiktene deres. SAMLEREN skyver frem den brune skinnmappen, peker, rekker CELINE en penn.

SAMLEREN: Signer navnene deres her.

    De signerer papiret etter tur. Når CELINE tar frem kredittkortet for å betale, holder SAMLEREN opp en hånd, rister på hodet. CELINE nikker. ADRIAN ser mellom dem, mistenksom.


CELINE: Unnskyld, men har dere fortsatt en restaurant, her på hotellet?

SAMLEREN nikker.

CELINE: Hvor ligger den?

SAMLEREN peker nedover.

CELINE: Hva?

SAMLEREN: Rommet deres er under lobbyen, og restauranten er under rommet deres.

ADRIAN: (Rynker pannen.) Så praktisk.

SAMLEREN: La en av mine ... (Stusser på ordet) kollegaer ... følge dere til rommet deres.

VAKTMESTEREN kommer inn igjen på scenen, kledd i lignende portnerklær som SAMLEREN. Han bukker, gestikulerer at CELINE og ADRIAN at de skal følge ham inn i heisen. Den åpner seg med et pling! Alle tre får plass i heisen.
Resten av lobbyen mørknes.
Ambience.

VAKTMESTEREN: Jeg har egentlig ikke lov til å snakke til gjester, men jeg kan ikke dy meg: vil dere høre en gåte?

CELINE: Vi er våte, trette, og –

ADRIAN: Jeg liker gåter. Ikke å løse dem, akkurat, men –

SAMLEREN: (Med resonnerende røst som virker som den kommer fra alle steder på en gang.) Jeg venter i mørket hele livet. Jeg har bare én mening i livet. Jeg spiser kun en liten del av deg, og spytter deg ut hel.

ADRIAN: En slange?

CELINE: Nei, det kan ikke være en slange.

ADRIAN: Tror gåten er altfor vid, og kan ha altfor mange svar.

VAKTMESTEREN: Tenk på den til i kveld.

    VAKTMESTEREN trekker i en spake og heisen går sakte nedover.

ADRIAN: Skal vi ikke opp?

VAKTMESTEREN: (Ler.) Herfra går det bare nedover.

Alle tre senkes ned i jorden.
Mørkt.

.

.

SCENE II
En hotellsuite så råflott den kan være en hotellsuite hvor som helst i verden.
En dør fører til et bad, som er et separat rom synlig på scenen, mørklagt. To store vinduer; det er et grålig lys utenfor og blir mørkere og mørkere. Suiten er sterkt belyst. Gammeldags romantisk innredning. Et veggur, pendelen svinger gradvis. Et maleri over sengen av en blek, naken, androgyn skikkelse. En dobbeltseng, en skrivepult, et nattbord med en Bibel i. Gulvteppe, sengetepper og gardiner i samme mørkerøde fløyelsstoff.
ADRIAN og CELINE går inn fra venstre.
ADRIAN setter fra seg bagasjen i et hjørne, slenger av seg ytterkåpen og hopper opp på dobbeltsengen i midten av rommet. Masken hans forblir på. CELINE tar av seg sin maske øyeblikkelig, hun står med armene om seg selv i hjørnet av rommet.

CELINE: Ta av deg masken, Adrian. (Kort pause.) Kom igjen, ta den av. (Kort pause.) Adrian!

    ADRIAN tar av seg masken. Skuldrene til CELINE senker seg.

ADRIAN: (Studerer masken, før han kaster den bort.) Du har rett. Eieren var en særing, hadde et sånn fjes du ser på gamle og religiøse folk, sånn som minner deg om en lukket dør? Altså, jeg er religiøs, på min måte, men ikke på den måten gamle folk er. (Snur seg mot CELINE, snur seg bort.) Rommet er fint da. Like rødt som det hjemme, bare mye større, sant? Spurte du etter et rødt rom?

CELINE: Nei.

ADRIAN: Var det du som arrangerte valget av masker òg? (Fnyser.) En spurv, Celine?

CELINE: Folk som kommer hit har lyst å skjule seg og slippe seg løs. Finnes ikke noe mer anonymt enn et maskeradeball på et hotell.

ADRIAN: Planla du at det var her skulle ende opp? Du måtte ikke betale. Du må ha bestilt på forhånd.

CELINE: / Adrian.

ADRIAN: / Jeg overhørte deg på telefonen, vet du. Sov jo ikke, var for varmt og lyst, jævla drittbil. Hørte måten du hvisket. Hørte ikke ordene, men tonefallet – du var fornøyd.

CELINE: Jeg trodde bilturen skulle bli annerledes. At vi kunne snakke sammen, mimre tilbake på tiden vi har hatt sammen og høre CD-er, eller bare være stille: vi var jo stille, men det var urolig, det var ingen god stillhet.

ADRIAN: Det går ikke bra når vi forlater huset.

CELINE: Det er alltid du som skaper deg.

ADRIAN: Jeg tror ikke du snakket med porteren på telefonen. Du har vært her en gang før. Med en eller annen elsk ... (Stopper opp, klarer ikke si ordet "elsker".) Det var meningen, var det ikke at vi skulle stoppe hit og ha en siste natt sammen?! Så venter han på et annet hotellrom?

CELINE tar av seg kåpen sin.

CELINE: (Smiler.) Eks-en min var en hun, husker du ikke det en gang? (Smilet forsvinner.) Du bryr deg ikke om meg før du blir sjalu. Du kan ikke en gang fatte at jeg har hatt en elsker som ikke var deg. Kan ikke en gang si ordet. Vi har jo planlagt å dra på ferie sammen i lengre tid.

ADRIAN: Vi planlegger ting hele tiden, men gjør dem aldri.

CELINE: Du har et selektivt minne.

    ADRIAN plukker opp Bibelen. Legger seg på ryggen og leser i den. Stillhet.

CELINE: Gir man deg et rom med en seng og en bok i, så er du fornøyd. (Pause.) Er jeg ikke mer spennende enn en bok?

ADRIAN: Det kommer an på boken. (Vifter med Bibelen.) Denne er litt varierende. Men hør her: (Blar opp i Bibelen.) "Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet. Når huden er revet av meg og kjøttet er borte, skal jeg se Gud. Mine øyne ser, det er jeg som får se ham, ikke en fremmed. Mitt indre fortæres av lengsel!"

CELINE: Du fetisjerer det monstrøse.

ADRIAN: Jeg er mer interessert i en historie der karakteren på en måte er guddommelig, uansett om han liker det eller ikke ... Hvordan en person som er essensielt og smertefullt menneskelig opererer når noe har fjernet ham fra menneskeheten, når de noe sublimt bor inni ham ... Jeg syntes ikke normal kjærlighet er så interessant.

CELINE: Hvem snakker jeg til nå; Adrian, eller idéene han har stjålet? Du leser Jobs bok på samme måte du gjorde på videregående. Øynene dine glir over sidene uten å ta innover seg stoffet. Alt som sitter igjen er en overfladisk forståelse; "en stemning". Du pleier å si at det er derfor du leser, for stemningens skyld, men idéene dine veier tyngre enn dine praktiske tilnærminger.

ADRIAN: Faen ... slutt med det der, jeg får hodepine, du ... er ikke læreren min lenger!

CELINE: Jeg er ikke kjæresten din, heller.

ADRIAN: Nei. Du har vel aldri vært særlig hjelpsom.

CELINE: Hvem ga deg tekstkompendium, hvem lånte deg bøkene sine full av gule lapper, hvem satt med deg i timevis etter skoletid og hjalp deg gjennom materialet? Og nå, hvem vasker og rydder etter deg, hvem skifter lankene i sengen du ligger i dagen lang, hvem henter bøker på biblioteket for deg?

    ADRIAN åpner munnen men ser bort.

CELINE: Er djeveltungen din sydd sammen? Du fornærmer meg ikke lenger, du bare sutrer.
Hvorfor kommer alle usikkerhetene dine opp nå? Det er ikke deg jeg ikke liker, det er forkvaklede idéene dine. De infiserer og forderver alt.

ADRIAN: Alt bortsett fra kjernen.

CELINE: Har du en kjerne? Du er ung. Du tror å pakke inn ordene dine i gammelt fett vil gjøre dem helligere, men tar feil. Bare erfaring kan gi deg det, og du har ingen erfaring.

ADRIAN: Jeg liker bedre å lese enn å snakke med noen, det vet du. Leser hele dagen og hodet et liksom full i murrende tanker, vanskelig å si dem, gjøre dem til ord. Nei, det er ikke tanker. Skygger. Hodet mitt er fullt i skygger. De siver ut kjeften min, jeg vet det.

CELINE: Ordene du leter etter er "jeg er sliten".

ADRIAN: Du er den slitne, du er jo den eldre.

CELINE: (Snakker gjennom sammenbitte tenner.) Jeg har aldri følt meg så våken som nå.

CELINE går bort til ADRIAN, kysser ham dypt. ADRIAN forsøker å slå armene om henne, men hun drar seg vekk og tørker seg for munnen med armen. Hun rører ved sengen.

CELINE: Vanligvis ville de spurt og brukt varsomme uttrykk for å finne ut om du er sønnen eller elskeren min. (Rører ved sengen.) Ingen varsomhet, her. En slik én er reservert til barneproduksjon.

ADRIAN: Jeg vil ikke ha barn.

CELINE: Du hadde vært en snill og litt fraværende far. En sånn som kjøper godteri og pizza når han har ungene men glemmer å hente dem på skolen til rett tid. Snill, i grunn og bunn, kanskje pjuskende, du hadde vært en god far til sykelig barn, fordi du selv er et sykelig barn. (Pause.) Ikke se på meg sånn. Jeg vil heller ikke ha barn.

ADRIAN: Slutt med det der.

CELINE: Det er objektive analyser.

CELINE kler av seg av seg.

CELINE: Fjern sengeteppe.

ADRIAN skynder seg å legge sengeteppet til sides.
I det han gjør det, blir mørket i vinduet blir til skurrende TV-snø.
CELINE setter seg i sengen, fjerner strømpebuksene, kravler opp og står på knærne skrevs over ADRIAN. Hun drar åpner buksesmekken hans, drar ned undertøyet, runker ham til han blir stiv.

ADRIAN: Stopp.

    CELINE kysser ham, hun legger hendene hans på brystene sine.

ADRIAN: Ikke stopp.

CELINE setter seg ned. De har sex. Det virker som det gjør vondt for begge.

ADRIAN: Jeg elsker deg!

CELINE slår ham flere ganger i ansiktet med håndflaten, ADRIAN vrir seg, stønner, legger beskyttende armer over ansiktet sitt.

CELINE: (Stopper opp med hånden i været.) Du likte det før.

    CELINE ruller av ADRIAN, de ender opp på hver sin side av sengen. De snur seg bort fra hverandre. ADRIAN krøker seg sammen og gjemmer ansiktet, skjelver. CELINE strekker ut en hånd etter ham og stryker ham, skjelvingene forverrer seg.
Hotellsuiten mørkner, og TV-snøen forsvinner.
Lyden av høljende høstregn.
Hotellsuiten lysner.
CELINE står oppreist og ruller kjolen ned. ADRIAN kvikner til og skynder seg å ta på seg undertøyet og buksene igjen.

ADRIAN: Var det godt for deg?

CELINE: Kan du ikke en gang se det?

ADRIAN: (Ironisk.) Du sa det selv; synet mitt er dårlig.

CELINE: Var du for opptatt med å lese, eller kom noen gang eks-en din når dere hadde sex?

ADRIAN: (Viker unna som om han ble slått.) Det var komplisert. Jeg skulle ha slått opp, men du sa det var lurt å vente med å si eller gjøre noe drastisk til skolen var slutt, til vi kunne ... jeg vet du ikke mente det sånn, men ... (Rister på hodet, blir sint.) Jeg får ikke nevne din eks men du kan plage meg med min?

CELINE: Din "eks" var en gymnas-kjæreste, jeg og Agnes var gift i åtte år.

ADRIAN: (Smiler affektert.) Ikke etter jeg kom inn i bildet.

CELINE: Verst er det jo at du er en slik kjærestegutt, du har ikke gått uten kjæreste – både jenter og gutter – siden du var tolv år gammel, folk faller for deg, for sjarmen din og ordene dine. Du fikk fiender, også, folk som ikke kunne helt forklare til andre hvorfor de mislikte deg "fordi du var jo snill", men hvis fiendene òg forsøkte brukte de ord som "falsk" og "rar", de hadde sett snerten av det under masken du –

ADRIAN: Du er sjalu fordi du er blitt gammel uten å noen gang oppleve noe sånt, du har fortalt meg alt, du hadde aldri en kjæreste til du møtte konen din, du gikk hele ungdomsskolen og videregående og kjente ensomheten som et fysisk tyngde i brystet, du sa du kjente det lynte i skrittet om bare noen kom borti skulderen din på bussen, i mange år satt du med lyset av på Halloween, alle bibliotekarene i byen kunne fornavnet ditt –

CELINE: Vet du at du ikke ser ut som en mann lenger? Du ligner en gammel kone. Du pensjonerte deg i en alder av nitten. (Åpner kofferten, henter fram toalettveske.) Kan du pakke ut mens jeg fresher meg opp? Husket du å pakke kremen min?

ADRIAN: Ja, den skal ligge i toalettvesken. Der med vitamintilskuddene. Tror ikke noe av det kommer til å hjelpe da, utslettene ditt er allerede ganske gale i dag.

CELINE: Ikke snakk om det, jeg hater det.

ADRIAN: Sa ikke hudlegen din at du burde stresse mindre? Anbefalte en ferie, men jeg tror ikke han ville anbefalt å plutselig bestemme seg for å kjøre hjemmefra midt på natten. Du sa du drømte, Celine. Hva drømte du om?

    CELINE går inn på badet, mumler for seg selv og leter etter lysbryteren. Lyset i soverommet dempes samtidig som lyset på badet økes. Eggehvite flisvegger og flisgulv. Badekar med løveføtter, toalett og vask i rosa linoleum. Vasken har bord om seg i marmor. Et stort skittent speil – full i støv og fingerfett – ovenfor bordvasken, omringet av hyller. Brukte håndklær på gulvet. En rekke skjønnhetsgjenstander rundt vasken, i hyllene, og på badekarskanten.  

CELINE: Uff, renholderne må ha glemt å vaske dette badet. Men det ligner jo ... (Roper.) Adrian, kom hit å se! Badet ligner på vårt. (Venter. Intet svar. Normal stemmebruk.) Nei vel, han ligger vel å leser som alltid. Det er vel sånn det er å være gift – men vi er ikke gift. (Går nærmere. Lettere i stemmen.) Det er jo lignende ting vi har hjemme, òg.

    CELINE kler av seg, tar en klut opp av toalettvesken, dypper den i vann, vasker ulike deler av kroppen mekanisk. Mens CELINE kler av seg, vasker seg og snakker, tar ADRIAN av seg klærne og skifter til en kjole, danser sakte i sengen, snur seg omkring og viser seg frem.

CELINE: Før i kveld hadde vi ikke hatt sex på tre måneder. (Kort pause.) Å knulle deg er som å knulle en kvinne. (Kort pause.) Er du lei av meg, av kroppen min? Av alt det så henger så grotesk og morsomt? (Hul latter. Kort pause.) Jeg har lyst å kutte ut øynene dine, eller gjøre som Medea, men jeg har ingen barn å drepe, og du kan ikke en gang se skikkelig. (Kort pause.) Vi har mistet kontakten med vår familie og våre venner. (Kort pause.) Jeg har vært inni deg. Har slukt deg. Har sett deg på ditt beste og ditt verste. Hva mer kan jeg finne ut om deg? (Kort pause.) Du sier du venter på å bli til noe annet – er jeg bare hylsteret sommerfuglen legger igjen?

CELINE ser seg i speilet. SAMLEREN står der i speilbildet, kledd i det sorte kostymet fra prologen heller enn porterkostymet. CELINE fortsetter å speile seg som om ingenting er galt, vrir seg fra side til side, prøver å være sexy – ADRIAN, i det mørke rommet ved siden av, kopierer bevegelsene hennes. Hun har ryggen vendt mot publikum, men hans ansikt er vendt mot dem. Leken og sjenert, vrir de underkroppen og drar hendene over brystet og magen og underlivet sitt, men det ligger noe rykkende over bevegelsene og nesten parodisk til ADRIAN.
CELINE gir opp og utstøter et stakkarslig hulk. I det hun stopper, gjør også ADRIAN det. Han skifter raskt ut av kjolen og tilbake til den skitne bukse og skjorten sin mens hun tar på seg kjolen sin igjen. Hun går ut, ser på ADRIAN der han ligger og leser i sengen.

CELINE: Har du ikke en gang orket å pakke ut?

ADRIAN: (Mumler.) Sulten.

CELINE: Du må vaske deg før du kan gå på restaurant. Du svetter mer enn meg. Du har barnåler og skitt overalt.

CELINE går inn på badet igjen. Hun setter på varmt vann. Hun tar en av de brukte såpeflaskene, snur den opp ned, finner ut at den er tom. Tar en til, en rosa og feminin én, hun lukter på flasketuten, fnyser og heller en god mengde i karet.

CELINE: Du ligger å puster tungt ved siden av meg hver natt, du lager en sånn klikkelyd med tungen hver gang du puster ut, først var det fint og nå hater jeg det, jeg har lyst å knekke opp kjeven din og åpne munnen din og kikke nedi, se tungen din vakle, du snakker ikke til meg lenger, ligger bare der og sukker og stønner og gurgler, vi har ikke hatt skikkelig sex på tre måneder og jeg har begjær jeg òg, jeg er blitt vant med deg, med dét, hvorfor er jeg den eneste som sitter igjen med denne galskapen?

Badet skummer. Hun skrur av vannet.

CELINE: Adrian!

ADRIAN kommer inn på badet. Lyset på hotellsuiten slukkes, slik at badet er det eneste rommet som er opplyst. Vinduene bytter på å har et bilde av SAMLEREN i seg.

ADRIAN: Det stinker roser.

CELINE: Syntes du ikke badet ligner det vi har hjemme?

ADRIAN: Jo, gjør vel det.

    ADRIAN kler av seg og går opp i badekaret. Han kviner, vannet er varmt. Det tar tid før han klarer å slappe av.

ADRIAN: Du vet jeg ikke tåler for høy varme. Legen min sa –

CELINE legger en kald klut på pannen hans.

CELINE: Det røde håret ditt, den bleke huden din. Gjørmen som kunne være blod. Du ser ut som sankt Sebastian, rett før han ble skutt i hel med piler.

ADRIAN: Takk.

CELINE: Vet ikke om det er et kompliment.

ADRIAN: Jeg velger å tolke det sånn.

Hun går så gjennom tingene på badet, én etter én, studerer og lukter på dem mens hun ramser det opp for ADRIAN.

CELINE: En kam av skillepaddeskall, sånn som vi har hjemme, fulle i mørke og lyse hår. Lukter frisørsalong, sterk hårgelé.

ADRIAN: Kanskje de som var her før oss hadde vitaminmangel?  

CELINE: Neglesaks, neglefil og pinsett i imitert gull. Slike har vi òg.

ADRIAN: Hvorfor sånne greier må være i gull har jeg aldri skjønt.

CELINE: En tom parfymeflakong. Etter lukten å dømme inneholdt den Salvador Dalis Dalimania, den jeg pleide å bruke før.

ADRIAN: Den luktet godt, men de lager den ikke lenger, sant?

CELINE: Hvit såpe, kakaoduft, favorittduften din.

ADRIAN: Jeg foretrekker den nye de lager som lukter absint, nå.

Hun tar tak i vasken, rister: en hul lyd høres.

CELINE: Selv marmoren er falsk.

ADRIAN: En sånn type man kjøper for å late som om man er et hakk høyere på den sosialøkonomiske rangstigen enn det man virkelig er.

CELINE: En potte med høstlyng.

ADRIAN: De der dør så raskt.

CELINE samler kronbladene sammen og drysser dem over ADRIAN.

CELINE: Alt er råttent.

ADRIAN: Alt er hult.

    Kort pause.

CELINE: (Ser på ADRIAN.) Skal du ikke vaske deg snart? Skal jeg bade føttene mine med tårene mine? Tørke dem med håret mitt? Du må skrubbe. Står du bare i dusjen og lar vannet renne over deg, kanskje?

    ADRIAN responderer ikke. CELINE tar med seg samme klut som hun brukte på seg selv og begynner å skrubbe kroppen hans. Når han vrir seg unna tar hun tak i kluten på pannen hans og dekker ansiktet hans til med den, holder det fast, til han gir seg og hun kan vaske ham fritt. Hun virker fornøyd først, men så forsvinner det, og hun rynker på pannen.

CELINE: Av og til føles det som om du ikke er her. (Pause.) Jeg savner deg mens du er rett foran meg. (Pause.) Adrian? (Pause. Hun rister i ham, han reagerer ikke.) Adrian, er du OK? Ikke spøk! Adrian!

    ADRIAN hopper opp, skvulper vann på CELINE, ler.

CELINE: Idiot!

ADRIAN reiser seg og går ut av badekaret.

CELINE: (Tar tak i haken hans, inspiserer ham.) Du burde barbere deg.

ADRIAN: (Vrir seg løs.) Gjorde det rett før vi dro, du sa jeg skulle det.

    ADRIAN forlater badet, går inn på hotellrommet, dryppende våt. CELINE kaster et håndkle på ham, han tar i mot. Hun bretter ned kjoleermene, sukker, drar hånden over ansiktet sitt. Hun gjør seg selv rak i ryggen igjen og går ut til hotellrommet. ADRIAN er i ferd med å kle seg.

CELINE: Som sagt har de en flott hotellrestaurant her. De har sikkert barnemeny òg, så slipper du å pirke i maten.

ADRIAN: Jeg har vondt i kjeven, er derfor jeg sliter å tygge maten.

CELINE: Som en gammel kone, ja.

    ADRIAN svarer ikke. CELINE sukker, så rynker hun på pannen.

CELINE: Har du på korset mitt? Hvorfor? Pakket du det med deg?

ADRIAN: Du bruker det ikke lenger. Troen din er borte. Noen må –

CELINE: Hysj. Jeg er en enkel sjel.

ADRIAN: Du insisterer på det, men når jeg ble i sammen med deg åpnet jeg en dør i en dør i en dør. Det er som å elske en lang korridor.

CELINE: Og du? Du er liksom laget av glass?

ADRIAN: ... Er restauranten finere enn lobbyen? Den intense gulfargen gjorde meg syk.

CELINE: (Forvirret.) Gul? Hvordan så hotelllobbyen ut for deg?

ADRIAN: (Like forvirret.) Seriøst? Merket du ikke de knallgule veggene?

CELINE: Veggene var røde?

ADRIAN: Nei?  

CELINE: Kanskje du halvsov.

ADRIAN: Jeg var våken. Jeg kan ikke ha drømt det.

CELINE: Adrian.

ADRIAN: Okei, okei, veggene var røde. Rødt som hotellrommet her. Rødt som rommet her, som rommet ditt. Det er det du vil de skal være, ikke sant? La oss bare være stille og gå ned.

    De tar på seg maskene sine igjen.
Mørkt.

.

.

SCENE III
Restaurant / spisesal.
Høyt under taket, lysekrone, flere bord og stoler der DUKKENE sitter. Bak spisesalen finnes en liten scene, men den er tom. Alle har på seg maske. Bordet i midten er okkupert av CELINE og ADRIAN.
De spiser middag i stillhet.
VAKTMESTEREN står i utkanten av scenen, porterkostymet er byttet ut med et hvitt servitørkostyme.

CELINE: Har du ikke ord? Er det så godt?

ADRIAN legger kniven ned med et klirr – DUKKEN på venstre side av alle bordene gjør det samme.

ADRIAN: Så er det over ennå?

CELINE: Ikke ta det her.

ADRIAN: Du dro midt på natten fordi du er lei av meg. Du leiet oss inn på et dritthotell for én natt for å dumpe meg på et offentlig sted. Når skal du forlate meg? Vi kjørte i sirkler i timevis, kom aldri nær målet, som om vi var fanget i en malstrøm, du kjørte i sirkler med vilje, jeg er lei av det.

CELINE: Vi kjørte oss vill, vi gikk tom for bensin, vi måtte gå til fots til hotellet, vi kranglet.

ADRIAN: Jeg var våken, jeg hørte hva du sa på telefonen. Du tror alltid at jeg sover, men jeg er våken.

CELINE: Telefonsamtalen var kort og presis. Er dette en av de gangene du skal få en eller annen fiks idé i hodet, bli grenseløst sjalu og late som om du har bevis?

ADRIAN: Kanskje elsket jeg du meg aldri. Kanskje elsket aldri jeg deg.

CELINE: Det er ikke så enkelt. Du forsøker å bygge deg selv et narrativ om oss og mislykkes. Du er ung, du ser for dypt og samtidig for overfladisk inn i ting, du ser sammenhenger der det ikke er noen. Første gang jeg møtte deg hadde du en gul hettegenser på. Den glemmer jeg aldri, den kanarigule hettegenseren din. Du var sytten, atten, nitten. (Vemmes.) Et barn.

ADRIAN: Om jeg er et barn, er du kriminell.

CELINE: (Begynner å klø seg noe veldig på halsen og armene.) Vi gjorde ingenting før du var ferdig med videregående, jeg fikk en annen lærer til å sette karakter på stilene dine, jeg gjorde ingenting før du var ferdig uteksaminert.

ADRIAN: "Ingenting"? Så knesmertene mine kom ikke av å knele foran deg på drittgulvet, med en gang timen var slutt?

CELINE: Jeg lærte deg å be!

ADRIAN: Det kan man også kalle det.

CELINE: Der begynner du igjen, med tolkninger.

ADRIAN reiser seg, sint, alle DUKKENE kopierer handlingene hans.

ADRIAN: Jeg husker hvordan du var når vi først møttes. Støvet som glitret i vinduskarmen. Lukten av gammel melk noen hadde sølt på siden av søppelspannet. Jeg lå strukket utover skolepulten, kjedet meg allerede, bare to dager inni det siste året på videregående. Ville ingenting. Sov hele dagen på skolepulten og fikk ikke sove om kveldene, følte meg alltid trøtt og vektløs og tørr, nesten knitrende, gnissende, som ustemte fioliner, lyden av å bite håndklær. Men så kom du inn. Jeg falt mot deg som i en feberdrøm. Jeg likte måten du beveget deg på, snakket, luktet. Svart kjole. Svart hår. Røde lepper.

CELINE: Tolkninger.

ADRIAN: Jeg leser og jeg leser og jeg leser, jeg har snart jobbet meg gjennom alle bøkene dine, du er sjalu på bøkene, det har du alltid vært. Du ga opp. Det var derfor du ble lektor. Du sa til deg selv at du tok pedagogikken bare for å vær sikker, egentlig ønsket du deg noe annet. Hører man etter når du snakker, hører man biter av dagdrømmer. Du sier du ser ting for det de er og at du ikke har et kunstnerisk bein i kroppen men når du glemmer deg snakker du i metaforer.

CELINE: Tolkninger.

ADRIAN: I bilen. De knirkende skinnsetene, det røde lyset fra dashbordet, det ødelagte aircondition-systemet gjorde at vi svettet i hel: det var enten for varmt, eller for kaldt. Grantrær på alle sider. Det var så underlig mørkt. Vi har kjørt hele natten og hele morgenen.  Fordi du hadde en drøm du nekter å fortelle meg om.

CELINE: Tolkninger.

ADRIAN: Du har gjort meg om til en hund. Er alle følelsene dine for meg som en hund?

VAKTMESTEREN kommer inn med et sølvfat, presenterer dem begge med dessert, tar med seg hovedretten igjen. CELINE smiler, nikker til takk, snur seg mot ADRIAN.

CELINE: Sitt.

    ADRIAN setter seg sammen med alle DUKKENE.

CELINE: Spis.

ADRIAN spiser. Han får tårer i øynene.

CELINE: Spis.

ADRIAN spiser mer. Han gråter, sikler og sliter med å svelge.

CELINE: Spis.

ADRIAN spiser mer til han svelger vrangt og hoster noe av det opp.

CELINE: Vemmelig.

VAKTMESTEREN kommer tilbake, tar med seg sølvfatet bort.

ADRIAN: Du leker med meg! Du behandler meg som et barn!

CELINE: En hund, et barn ... Bestem deg. Når du er nervøs gjemmer du deg bak metaforer. Stilene dine var fulle av dem. Forsøk på å komme deg unna virkeligheten? Du tok ikke teksten på sitt egen premiss; du skapte på den, og det har du ikke ferdighetene til.

ADRIAN: Du var den som snakket om storhet. Du forsto, en stund. Men jeg kan ikke snakke til deg lengre, ordene blir liksom krokete. Jeg skulle ønske jeg hadde en ny mentor.

CELINE: Din største synd er ikke fortrenging, men unngåelse, som kanskje er en form for fortrenging. Tror du virkelig at å forbigå alle former for menneskelig kontakt – med rettferdiggjørelsen at det var meningsløst – ville gi deg et bedre liv?

ADRIAN: Jeg unngikk ikke deg!

CELINE: Jeg eksisterte utenfor rettferdiggjørelsen, men også utenfor det du anser som menneskelig. Det å være uenig er menneskelig, men du tåler ikke å være uenig med meg, du tåler ikke at vi er to separate individ med ulike oppfatninger av hvordan verden er.

    ADRIAN begynner å gråte igjen.

ADRIAN: Hva faen snakker du om? Jeg er veldig klar over at du er et menneske, herregud, jeg har ligget ved siden av deg og sniffet morgenånden din i mange år, jeg har vært inni deg, jeg har sett deg spise med åpen kjeft, du er den som ikke vil at vi skal være uenig, du er alltid så passivaggressiv, som om hele verden er i mot deg, som jeg dolker deg i ryggen hver gang jeg åpner kjeften. Du har gått fra å være interessert i tankene mine til å avvise dem som det "en naturlig prosess" som om jeg skal holde det inne og holde kjeft, ikke spør, ikke snakke om det, du er lei av de å bekymringene mine fordi jeg kommer til "å vokse dem av meg", men dine bekymringer, åh wow, verden har aldri sett maken til lidelse. Jeg føler jeg ikke kan snakke til deg om det som gjør meg glad. Jeg forteller deg tankene mine eller jeg leser en sitat opp fra en bok jeg liker og du fornærmer meg med en gang.

CELINE: Du er så sensitiv og ung. Vi har bodd sammen i flere år nå, vi kan ikke forvente å være like interessert i hverandre som vi var i starten, når det var nytt og fint. Jeg skulle ha merket meg at du var litt for besatt fra starten av. Du hadde jo en kjæreste på den tiden. Venner. Kan du huske ansiktene deres? Navnene deres? Er det som om du sluttet på videregående i går eller har skyggene spist minnene dine opp?

ADRIAN: Jeg ofret dem! Jeg husker dem ikke lenger. De var viktige for meg, men jeg skulle liksom opparbeide meg kunnskap, skulle transformeres til noe annet …

CELINE: Hva er denne ofringen du snakker om? Du liker jo dette. Ligge i sengen hele tiden og lese. Intet ansvar. Allikevel tror du du skal bli noe en dag. Du sier du hører biter av dagdrømmer når jeg snakker, men du er den med ambisjoner om storhet. Jeg har lyst å kravle ned halsen din å finne hvor ordene dine kommer fra. Det er kanskje fordi kjeven din knekker når du spiser. Det irriterer meg.

ADRIAN: Noe i meg må løsne. Hva faen er det som må løsne? Er jeg for lat eller for utålmodig? Er ikke ordene mine fine nok?

ADRIAN gjemmer ansiktet sitt, alle DUKKENE gjør det samme, de kopierer de hulkende rykningene som går gjennom kroppen hans, men lydløst.

CELINE: (Trett.) Må du alltid skape deg?

ADRIAN: Unnskyld.

CELINE: Det mener du ikke.

ADRIAN: Nei.

CELINE: Vi har bodd sammen i fem år og jeg er lei deg. Jeg er lei av morgenånden din, lei idéene dine, lei av måten du slenger undertøyet og sokkene dine overalt på, lei av hvordan du spiser med munnen åpen, lei av hvordan skjegghårene dine sitter fast i sluken, lei av hvordan du ikke kan ta telefonen selv, lei av hvordan du blir eldre, lei av hvordan kroppen din blir tynnere, lei av hvordan du har lært å lage mat, lei av hvordan du er så umoden, lei av hvordan du klynker når du kommer –

ADRIAN: Alle de årene i det røde rommet.

CELINE: Vi kommer ikke bort fra det, gjør vi? Vi vender tilbake hele tiden. Hele tiden.

ADRIAN: Jeg vil tilbake.

CELINE: Jeg vil videre.

    ADRIAN reiser seg igjen og grabber tak i masken. Alle DUKKENE gjør det samme, men i det han forsøker å rive masken av, slipper de taket, skuldrene går opp i nakken; de blåser seg opp, fiendtlige, og vender maskeansiktene sine mot ADRIAN, sakte.

CELINE: Stopp!

    ADRIAN river av seg masken, men beholder den i hånden. CELINE reiser seg, strekker seg ut etter ham.

CELINE: Vent!

ADRIAN forsvinner ut til venstre. Alle DUKKENE snur seg mot CELINE. Hun synker sammen, i egne tanker, ser ikke til å ense at de stirrer på henne.
VAKTMESTEREN kommer inn igjen på scenen med et far med noen vinglass, plasserer de på bordet, tar med seg dessertfatet.
CELINE drikker et glass, og så ett til, velter det gamle.
SAMLEREN går inn og sitter seg foran henne. VAKTMESTEREN stiller seg i utkanten av scenen. SAMLEREN og VAKTMESTEREN har på seg lignende et forkle og hansker, men SAMLEREN ligner mer på en kokk, eller, mer og mer på SAMLEREN i prologen.

CELINE: (Beruset.) Han kan ikke klandres. Han er ung og uvitende. (Pause.) Han får det bedre uten meg, kan begynne et nytt liv. (Pause.) Gud, jeg forteller deg mer enn det som er nødvendig. Du har et slikt ansikt – et slikt ansikt som får deg til å fortelle. Kommer vel med jobben. (Pause.) Har jeg sett deg før? Har du jobbet her i mange år? Som portner og kokk? (Pause.) Må være kjedelig å være hotellansatt; å gi ut nøkler og lage maten til folk, å vente i bakgrunnen, å se og høre om de kjedelige hverdagsdramaene våre. Bedre jobb enn de som rengjør doskålen, men ...

SAMLEREN: Gir du avkall på ham?

CELINE: Hva? På – Adrian?

SAMLEREN: Gir du avkall på ham?

CELINE: Joda. (Drikker opp.) Ja. Jeg – gir ham opp. Skulle vel egentlig gjort det for lenge siden. Dødt forhold. Burde begrave det. Burde ...

SAMLEREN: Det er gjort.

    Lyset dempes, blinker rødt, går på igjen.
SAMLEREN står oppreist.

CELINE: Hva er – ? Hva snakker du om, hva er gjort, jeg forstår ikke. Hva mener du?

SAMLEREN svarer ikke.

CELINE: Jeg – må finne ham.

SAMLEREN: Det er for sent.

CELINE tar med seg et glass ment for ADRIAN, går ut til venstre.
SAMLEREN går ut midt på scenen.
SAMLEREN tar frem ut et par hansker fra lommene på siden av jakken sin og tar dem på, for å så ta frem spilledåsen fra forklelommen sin. Den trekkes opp, som i prologen, og legges ned i forklelommen igjen.
DUKKENE reiser seg, vrir nakken løs og knekker lemmene sine, de gjør seg klare.

SAMLEREN: Denne gangen, denne gangen, skal vi få det til.

SAMLEREN gestikulerer til VAKTMESTEREN til at han skal rydde, reiser seg, og går etter CELINE. Alle DUKKENE følger etter.
Lyset blir dust, får et gråskjær.
VAKTMESTEREN blir igjen og rydder etter dem.
Lyden av rennende vann; gulvet lekker. VAKTMESTEREN ser det og hopper fra fot til fot, han ser seg om, virker fornøyd med utviklingen og ler skarpt.
Fra scenen bak, beveger ADRIAN seg frem med spurvemasken.

VAKTMESTEREN: Ah, der er du! Tenkte meg du kom snart. En sånn som deg slipper ikke taket på en gåte så lett.

VAKTMESTEREN løfter en håndflaten og krøller den sammen, lokkende.

VAKTMESTEREN: Før du blir kallet tilbake til Samleren, vil du vite svaret?

Mørkt.

.

.

SCENE IV
Hotellsuiten, for det meste uforandret.
Sengeteppet er fortsatt vridd til side. Belysningen er imidlertid dempet, skjermene bak vinduene er sorte og veggurets pendelen har sluttet å svinge. Maleriet over sengen er sort og tomt.
CELINE kommer inn, sjangler litt. Hun ser seg om, går mot badet, bærende på uglemasken sin og et glass vin.

CELINE: Kom ut. (Banker på.) Jeg har med et glass vin til deg. (Banker hardere.) Jeg er ikke sint. (CELINE venter, mister tålmodigheten, kaster drinken på døren.) Jævla idiot.

CELINE: Det er drømmen du vil høre om, ikke sant? Derfor du torturerer meg sånn. Du kan ikke fordra at jeg vet noe du ikke vet. Okei. Okei, jeg kan fortelle deg det. Jeg drømte at jeg var i soverommet vårt, og en maskert figur sto foran sengen min, den holdt noe i hendene, den var dekket i en sort kokong. Jeg ville vekke deg, der du lå å sov ved siden av meg, for å få oss begge bort rommet med den maskerte i, men jeg vet ikke hvordan jeg instinktivt viste det, men under alle de sorte lagene hadde skapningen ditt ansikt. Da jeg våknet viste jeg at vi måtte bort fra det røde rommet – før du ville bli til dét.

    Pause.

CELINE: Jeg kan ikke tolke drømmer, sånn tull er ikke for meg, men uansett hva er det enkelt å se at vi ikke er bra for hverandre. Vi spiser hverandre opp. Vi kaller higet etter kjærlighet for kjærlighet. Så jeg skal fortelle deg sannheten, Adrian, for første gangen i vårt forhold. Hører du etter? Jeg skal være ærlig, nå, fordi jeg forandrer meg hele tiden.

Pause. SAMLEREN går inn og setter seg på sengen, ubemerket av CELINE.

CELINE: Ja, du leser mye, og kåpen min passer deg godt: den er pakket om noe like mykt og ømt som seg selv, du er sensitiv ovenfor kulde og smerte og uro. Du er altfor ung til å ha pensjonert deg fra livet. Du er en feiging, du gjemmer deg fra virkeligheten og fra naturen. Hvor varmt, behagelig og kjedelig du har det! Ja, det er kjedelig, du prøver å gjemme seg fra det, du leser ti timer ut av tjuefire, resten sover du, uansett forlater du aldri sengen.

CELINE: Og ironien din? Å, men hvor godt forstår jeg den! Fri og levende tanke er dominerende; for et lat og utålmodig sinn er slikt uutholdelig. Det at frihet ikke får lov til å forstyrre din fred, gjorde at du har gitt opp ungdommen din. Den ironiske holdningen til livet er rustningen din; og tankene dine, fettete og redde, tør ikke hoppe over gjerdet du har satt rundt dem.

CELINE: Kynismen din lar deg unngå å gjøre noe med smertene dine. Du rev i stykker skolebildene du hadde av vennene dine fordi du hadde vært urettferdig mot dem, du ga meg mobilen din fordi du var redd de skulle kontakte deg, og du spyr dine hatefulle idéer om godhet fordi du ikke har styrken til å være god. Du er redd for ethvert ærlig utsagn om dine svakheter, og du unngår mennesker som utfordrer deg. Du er syk hele tiden, du nekter å gå ut, du har vitaminmangel og stive muskler, du har utviklet kronisk hodepine, helsen din blir verre og verre.

    Pause.

CELINE: Jeg husker dagen da vi møttes. Du satt ved vinduet og så ut, lente hodet på albuen. Du hadde på deg en tettsittende blå skjorte og trange jeans, kroppen din er av den typen som lett viser ribbein om du ikke spiser nok, håret ditt skinte på den tiden, babyhårene sto så ut som en glorie i lyset. Jeg ville sagt "håret ditt var som ild", men vi vet begge at det er en klisje, og at jeg ikke er flink til sammenligninger. Jeg tar ting som de er.

CELINE: Potensialet av situasjonen må ha vært det som forførte meg aller først, ikke bare deg. Når du snakket til meg hørte jeg at du syntes alle dine klassekamerater var idioter, men også at du var svært glad i dem, på din egen måte. Planen din var å begå selvmord på slutten av videregående. Ikke et fysisk selvmord – du var altfor abstrakt eller, rettere sagt, altfor feig til noe slikt. Du fortalte meg det, når mai var på sitt varmeste. Du smilte.

CELINE: Jeg ville redde deg. Jeg var forelsket i deg. Du var sneversynt og lat og jeg elsker deg uansett. Herregud, jeg elsker deg fortsatt.

CELINE: Jeg liker de må tingene du gjør i leiligheten min, hvordan du pynter med julepynt, påskepynt, sommerfarger, mest liker du å sitte i vinduet å se ut, se hvordan årstidene forandret seg, du sa "gråmeis" eller "kråke" hver gang en sitter treet utenfor, som om hver fugleart er verdt å nevne. All den tiden vi hadde sammen, den kan ikke bare forsvinne ut vinduet. Du har dette lille ritualet hvor du, på dager du er svært deprimert, fyller en suppebolle med lunkent vann fra springen, rører inn sju skjeer kaffepulver, førte bollen opp til ansiktet med begge hendene og drikker alt på en gang. Og det er verken vakkert eller stygt når du gjør det, det er bare deg, bare – bare og fullstendig – deg. Du er ild, du er grunnen til at jeg lever. Du er borte.

CELINE: Hvor er du? Har du gått ut hotelldøren? Har du gått til et annet hotellrom? Har du kravlet ut baderomsvinduet? Du vet du ikke kan forlate meg! Det finnes ingen vei ut.

CELINE: Vær så snill, kom tilbake. (Pause.) Jeg hater alle bortsett fra deg. (Pause.)  Hvordan kan du forlate meg?

    Hun river i klærne sine og klorer seg i ansiktet. Går på kne, legger ansiktet mot døren.

SAMLEREN: Jeg samler mistede ting, glemte ting, forlatte ting.

CELINE snur seg, rykker til.

CELINE: Hva gjør du her?

SAMLEREN: Du ga ham opp, jeg tok ham inn til meg. Du vasket ham for meg. Du ga ham mat for meg. Du brøt ham ned for meg.

CELINE: Hvor er porterklærne, servitørforkle? Hva er det du har på deg – et kostyme?

SAMLEREN: Jeg bærer intet kostyme.

    CELINE vrir på hele seg: som om hele kroppen vrir seg på tanken at SAMLEREN snakker sant. Med et siste dytt røsker hun baderomsdøren opp, og går inn: og finner til sin forskrekkelse ut at badet er blitt til heisen. Heisgitteret lukkes bak henne, og hun snur seg, rister i gitteret, stirrer på SAMLEREN, som i et lite bur.

    Veggene til hotellrommet faller bakover som en åpnet presang. Bak veggene ligger mørke, og haugevis av sorte reisekister og bøker:
SAMLEREN sitt labyrintiske hulesystem. Støv faller fra taket. Alt får et grålig skjær.
Melodien fra spilledåsen spilles, med tydeligere akustikk i et åpnere rom, med ekko. Ambient her også.
SAMLEREN stiller seg i midten av rommet, snur ryggen til.
    Inn kommer DUKKENE, de drar med seg ADRIAN med spurvemasken på, han stritter så vidt i mot, forsøker å fjerne masken, de boltrer ham fast til hotellsengen før han klarer å gjøre noe.
Som en dirigent, viser SAMLEREN forskjellige deler av kroppen til ADRIAN.

SAMLEREN: Øyne. Kinn. Nese. Hake. Og kjeve. (Kort pause.) Skuldre. Albuer. Underarmer. Hender. (Kort pause.) Brystet. Ryggmuskler. (Kort pause.) Hofter. Korsrygg. (Kort pause.) Rumpe. Lår. Knær. Og legger. (Kort pause.) Ankler. Føtter. Og tær. (Kort pause.) Øyne. Kinn. Nese. Hake. Og kjeve. (Pause.) Dypere, og dypere.

Melodien fra spilledåsen begynner.
Det mørkner.
Det lysner, det mørkner, det lysner, det mørkner, det lysner – innimellom de blinkende, ser man SAMLEREN nærme seg sengen med en kniv, men siden SAMLEREN har ryggen til publikum så det er umulig å se hva som gjøres.
Mørkt, for en periode.
ADRIAN skriker.
CELINE, fortsatt i heisen, rister i gitteret.
    Lyst.
ADRIAN står oppreist foran sengen, klærne er revet i filler, han ligner de andre DUKKENE i positur, men er dekket i blod. Alle DUKKENE nærmer han sakte, et steg om gangen, men nysgjerrig, som om de ikke forventer det aggressive responset han gir dem.
Mørkt.
Lyst.
ADRIAN er borte, men SAMLEREN ser ikke ut til å merke det. I stedet dirigerer SAMLEREN scenen som om ingenting har hendt.
Én etter én danser forskjellige variasjoner av DUKKEN seg inn og viser seg frem, de er tilpasset beskrivelsene til SAMLEREN og bærer dyremasker.

SAMLEREN: Og denne lagde ting fra intet, og denne viste folk hvordan man skulle slåss. Og denne hadde ingen plan, og den trodde den hadde en. Og denne strakte hendene ut da hun fant meg, og alle hennes ønsker steg til overflaten av hennes hud og danset over hennes ansikt som ild – så jeg slukket dem. (Kort pause.) Og denne sov i forlatte kinosaler, og den trodde den kunne finne sitt hjem hos meg. Og denne vandret i årevis, og når hulene er for varme og jeg våger å gå dypere, kan jeg føle at den vandrer inni meg, hun ser fortsatt etter en vei ut. Men hun finner den ikke. (Kort pause.) Og denne ble lagd om vinteren, og den ble lagd om sommeren. Og denne hadde en stemme som forandret historien, og den syntes det var en god kveld å dø. Og denne beskrev en krig, forsvant i mellomrommene i et slag og fant veien hit, men da broren fulgte etter, var det for sent. (Kort pause.) Og denne var vakker og rømte fra sin kjære, og den gikk over flate jorder og ropte sitt elskedes navn. (Kort pause.) Inn i mørket kom de, og jeg ventet på dem; de som hadde tapt alt, de som var alene med sin egen historie, de passerte gjennom her  – men jeg er snill og alle er velkomne i min samling.

    CELINE går inn i mengden igjen og forsøker å rive maskene av DUKKENE, uten å lykkes. De ser på henne, nesten nysgjerrig og dyrisk, med de samme rykkende bevegelsene.
    Når SAMLEREN snur seg igjen, har halsen på kappen vokst oppover og former et slør over ansiktet; en slags maske, vokst ut som sort, larvelignende skall.
    Melodien fra spilledåsen forsvinner. Lydbildet roer seg.

SAMLEREN: Du sa det selv. Ingen vei ut.

CELINE: Adrian! Hva har du gjort med ham? Fortell meg det!

SAMLEREN: Han er nok her en plass. Han er ikke den første du tok med hit, Celine. Det var én før. Du kan fortsatt forlate Samlingen, om du vil. Eller du kan bli her, og bli i ett med den.

CELINE tar tak i masken og alle DUKKENE går fiendtlig mot henne.

SAMLEREN: Jeg ville ikke gjort det, om jeg var deg. Behold den på, rovdyrfugl.

CELINE: Ta av deg masken.

SAMLEREN: Jeg bærer ingen maske.

CELINE: Ingen maske! (Ser seg rundt, fortvilet.) Ingen maske!

    Mørkt.

.

.


ANDRE AKT
SCENE I
Et rom høyt oppe i SAMLEREN sitt labyrintiske hulesystem.
    Støvete.
I et hjørne står en haug av DUKKER samlet sammen snudd mod hverandre, nakken bøyd, de lener seg på hverandre og rykket så vidt til. De er veldig vakre, de vakreste DUKKENE sett hittil. De mumler og klikker med tungen til hverandre, de snakker et eget ikke-menneskelig språk. På den andre siden av dem ligger en haug med åpnede reisekister, like mange som det er DUKKER.
VAKTMESTEREN kommer inn fra siden, hendene i lommene, han plystrer melodien fra spilledåsen. Han er kledd i kjeledressen sin med frakk over, dradd litt om seg, som om han fryser.
DUKKENE ser opp øyeblikkelig, aggressive og nysgjerrige, de beveger seg mot ham som insekter.

VAKTMESTEREN: God aften, søtnoser.  

    DUKKENE reagerer godt på komplementet, de omringer ham, holder en viss distanse, men han er rolig, lar dem undersøke.

VAKTMESTEREN: Dere som klikker så vakkert med deres stive kuleleddslemmer i plast – eller var det falsk marmor? Hud og hår, forvridd – Kunne dere gjøre meg en tjeneste? Og, ah, (Holder en finger opp til munnen) ikke fortelle deres skaper?

    DUKKENE ser på hverandre, klikker til hverandre, har debatt mellom seg. De nærmer seg så SAMLEREN, legger hodet på skakket, smiler søtt og sadistisk, holder ut hendene og krøller dem.

VAKTMESTEREN: Søte og stille og smarte! Hva mer kan man spørre etter i en perfekt make? Ingen råd, ingen meninger, ingen tanker. (Kort pause. VAKTMESTEREN ser ut som han mister seg i en vond erindring, før han rister på hodet og blir skøyeraktig igjen.) Men jo, hva med dette: hvis dere forteller meg hva jeg vil vite, så skal jeg lære dere å fly.

    DUKKENE står helt stille. Så begynner de sakte å riste, de tramper i utakt, de blir galne av nysgjerrighet, de klikker og gurgler og skjelver.

VAKTMESTEREN: (Lener seg mot hver og en, som om de deler en hemmelighet.)  Ja! Ja, veldig bra. Først, så skal vi smøre dere inn med litt mørk magi.

VAKTMESTEREN bøyer seg ned, samler sammen støv med fingrene, og kaster det om seg og DUKKENE med en liten latter. DUKKENE farer omkring i støvet.

VAKTMESTEREN: Og så ... tenk glade tanker!

    DUKKENE stopper opp, vrir hodene sine til siden.

VAKTMESTEREN: Vanskelig, ah? Jeg kan hjelpe dere litt: nå som dere er dekket i alvestøv, kan skaperen deres ikke nå dere. Se for dere å gjøre hva dere vil med Samleren.

    Det begynner rolig først, med et par av DUKKENE som tramper foten i gulvet, før én og én slenger seg på, rytmisk og i takt, de blåser seg opp og blir voldelige, VAKTMESTEREN må ta et par skritt tilbake for å ikke bli fanget i det, men han ler nervøst.

VAKTMESTEREN: Ja! Dere forstår? Nå, fortell meg hvor Adrian er.

    DUKKENE stirrer på VAKTMESTEREN.

VAKTMESTEREN: Unnskyld meg, det navnet betyr ingenting for dere. Hvor er den lille spurven som nylig ble en av dere?

    DUKKENE klikker i svar.

VAKTMESTEREN: Virkelig?

    DUKKENE klikker og spasmer affirmativt og aggressivt.

VAKTMESTEREN: Jeg tror dere! Jeg er bare sjokkert. Så dypt kan selv ikke jeg gå, alene. Vel, det burde ikke ha noe å si. (Henvender seg til DUKKENE igjen.) Takk igjen. Ta vare på den kunnskapen om å, ah, "fly", hold den som en stjerne i brystet, og vent.

VAKTMESTEREN forsvinner ut av scenen gjennom en reisekiste.
Mørkt.
Lyden av klikking, som blir høyere og høyere. Brått stille.

.

.

SCENE II
Inngangen av SAMLEREN sitt labyrintiske hulesystem.
Hotellobbyen, men forfalt.
Det er enda mer støv og mange fotspor i det.
Hotellobbyen inneholder fortsatt resepsjonspulten, heisen og utstillingshyllen med vekten på seg, gråere og tomme, men veggene og andre utsmykninger er borte. I utkanten av lyset kan man skimte haugevis av lukkede sorte reisekister stablet over en annen. Gamle bøker ligger om dem. Det er blitt så mange kister at det finnes "tuneller" av dem plassert inni en annen. En tunell bukter seg ut fra haugen bak midt i scenen, kisten i enden av tunellen er lukket.  
SAMLEREN, fortsatt med sin maske av sort larvelignende skall, er i ferd med å dytte en reisekiste over scenen for å plasseres sammen med de andre.
Kistehaugen rister, noen faller fra. Enden av den ytterste kistetunellen spretter opp og VAKTMESTEREN hopper ut med armene strukket ut. VAKTMESTEREN er kledd i en kjeledress med grå frakk over. SAMLEREN mister taket i reisekisten, overrasket.  

SAMLEREN: (Åndeløs.) Faen – !

VAKTMESTEREN: God aften, gamle venn. Ah! Lobbyen bak lobbyen ser like forfallen ut, uavhengig om jeg nylig skrubbet den.

SAMLEREN: (Forvirret.) God aften.

VAKTMESTEREN: Husker du rådene jeg ga deg? Gjester får du jo fortsatt. (Gestikulerer til fotsporene i støvet.) Og bøker, bøker har du alltid nok av. (Går bort til reisekistene, plukker opp en bok, blar i én etter én.) Ibsen! Hyggelig type. (Kaster den bort.) Goethe! Min favoritt. (Kaster den bort.) Bulgakov! En sensurert stakkar. (Kaster den bort. VAKTMESTEREN studerer kistene på avstand, men rører dem ikke. Ser mot SAMLEREN.) Du er blekere enn sist. En gang i tiden flokket alle til muséet ditt. Navn og tittel hadde du jo også, men det har du ikke lenger.

SAMLEREN: Å villig bære et navn er å villig bære lenker.

VAKTMESTEREN: Jeg liker lenker. Man må elske sine lenker mens man enda har dem, før man signerer navnet sitt på et papir og vips! Eller var det motsatt rekkefølge?

SAMLEREN: Slutt med ordlekene dine. Har ikke du arbeid å ta deg til?

VAKTMESTEREN: Selv om hotellet ikke alltid er et hotell, står vel du nærmere "kjernen" enn det jeg gjør?

SAMLEREN: Du ... du tar hånd om gulv som må skures og kraner som lekker, fiksing av gamle heiser og snekring av skap, du oljer inn dørhengsler og skifter lyspærer ... Jeg sjekker dem inn, og inn, og inn.

VAKTMESTEREN: (Trist.) Og jeg som er så viktig for Samlingen, hva er mitt navn?

    SAMLEREN svarer ikke, stirrer tomt framover. VAKTMESTEREN går litt rundt, gir SAMLEREN tid å tenke, forsvinner bak resepsjonsdisken – der en annen kistetunnel ligger – og henter frem skinnmappen; åpner den, skumleser gjennom.

VAKTMESTEREN: Mye makt, i et navn.

        SAMLEREN svarer ikke. VAKTMESTEREN lukker skinnmappen, legger den bort.

VAKTMESTEREN: (Drar på det.) Nei, det var ikke bare et tilfeldig visitt, dette her. Jeg var i nærheten, gjorde mine sysler, og hørte noen skrike. Lyst å fortelle meg hva det var?

SAMLEREN: Nei.

VAKTMESTEREN: Det er ikke ofte du sier nei til meg. Ikke at du sier noe som helst, her nede, liksom jeg ikke sier så mye oppe. Du sa det var en forbannelse i starten, men du har virkelig grodd inn i rollen.

SAMLEREN: Det finnes mye fruktbart i stillhet.

VAKTMESTEREN: Mer enn du forstår.

SAMLEREN: Det eneste jeg forstår er at jeg må fullføre Samlingen.

VAKTMESTEREN går bort til SAMLEREN han drar ene beinet litt etter seg når han går, plasserer den ustødige foten på kisten SAMLEREN sitter på.

VAKTMESTEREN: Så vis meg hva du har samlet, gamle venn.

VAKTMESTEREN tramper med foten i reisekisten. SAMLEREN reiser seg og bøyer seg ned, ser over skulderen hele tiden og fikler hurtig med låsen. Lokket spretter opp, viser enda en replika av DUKKEN, krøllet sammen i kisten. Denne etterligningen av DUKKEN var en gang en mann og bærer en maske formet som en nattergal.

VAKTMESTEREN: Ah! Et godt eksemplar, og det sier jeg som så godt som har doktorgrad innen faget; virkelighetsnær, stueren, hvis ikke litt oppskrapet. Som sin inspirasjonskilde, er den –

SAMLEREN: (Avbryter.) Reddet.

VAKTMESTEREN går bort til ustillingshyllen, ser på den, rører ved vekten.    

VAKTMESTEREN: Fordømt, på sin egen måte. Og som inspirasjonskilden, var denne en levende person, med alt det tøvet det innebærer, før han havnet hos deg og ble omgjort til et utkast. Vakker men mislykket: du har stuet den bort. (Et slag.) Så det er noe feil med den. (Et slag.) Så den skriker. Hvem var han?

SAMLEREN lukker kisten, fortsetter å dytte den bortover.

SAMLEREN: Uviktig.

    Det mørkner. Stemmene resonnerer, kommer fra alle steder og ingen.

CELINE: Herregud, Adrian, jeg savner deg!

ADRIAN: Celine, jeg er rett foran deg.

CELINE: Hvor?

ADRIAN: Jeg drømte, jeg òg, natten før vi dro.

CELINE: Hva?

ADRIAN: Jeg drømte at du måtte bøye deg til meg.

    Det lysner.

    Tilbake blant SAMLEREN og VAKTMESTEREN, rister kisten midt i scenen, DUKKEN inni forsøker å slå og sparke seg ut fra den, skrik høres innenifra.
De venter.
SAMLEREN blir lei og dunker til kisten, som blir stille.
Vekten som sto på utstillingshyllen er borte, og VAKTMESTEREN har beveget seg bort fra den.

VAKTMESTEREN: Hva var det?

SAMLEREN: (Hvisker til seg selv.) Den skal ikke kunne snakke ... Den skal ikke kunne snakke ... (Rister på hodet, myser om seg.) Mye rart på gang. Hun nektet å forlate meg, tidligere i kveld.

VAKTMESTEREN: Hun som skriker?

SAMLEREN: Jo, men hun svinner hen. Hun skal jo gå – ut igjen. Hun har gjort det før. (Peker mot kisten.) Den der, det er den forrige hun tok med seg inn i Samlingen. Hennes nåværende, han ... hun ... Nåvel. Hun vekket sin forrige med skrikingen sin, tror jeg, slik at den òg begynte. (Sukker.) Synd, når et råttent eple infiserer et annet.

VAKTMESTEREN: Så det var derfor den skapte seg noe voldsomt.

    SAMLEREN nikker tankefullt.

VAKTMESTEREN: Er det ikke bare å spille den lille melodien din, og så roer den seg?

SAMLEREN svarer ikke.

VAKTMESTEREN: Husker du hva melodien kommer fra, hva sangen originalt handlet om?

SAMLEREN svarer ikke.

VAKTMESTEREN: Sangen handlet om en ung kvinne, full av murrende galskap, som en natt hørte mystiske lyder fra hagen utenfor, så underlige og vakre at hun forsto at de var en hellig melodi uforståelig for mennesker, det ender med at hun lager et palass i ære for melodien, et palass i revers, hun graver seg heller ned, nedover og nedover, og …

SAMLEREN: Det jeg ikke husker er irrelevant for Samlingen!


VAKTMESTEREN: (Mer til seg selv.) Noen må jo huske disse tingene. Noen må jo vaske toalettene, tørke støvet, holde seg i bakgrunnen ...

SAMLEREN: (Mer til seg selv.) Den funker ikke like godt så den gjorde før i tiden, så jeg prøver å spare på den, bruke den i selve skapelsesprosessen, ikke ... Har jeg ikke ... Har jeg ikke sagt dette før?

    SAMLEREN fullfører det å dytte kisten bort med de andre.

VAKTMESTEREN: Et godt valg, det å plassere horene med bøkene.

SAMLEREN: Ikke … horer, mennesker. Mennesker og bøker, det er dét jeg samler på. Særlig ansiktet er det jeg sliter med; man kan se hele menneskets historie i et ansikt.

VAKTMESTEREN: Det er som det står skrevet; ånden er villig, men kjøttet skrøpelig.

SAMLEREN: Om jeg bare kunne fått det til, å smelte dem sammen, det fra jeg tar fra gjestene mine sammen med det jeg har lært fra bøkene, for å skape ...   

    SAMLEREN tsk-er, sliter med å finne ordene; går heller og plukker opp noen bøker som ligger hen slengt rundt om, blar i dem, leter etter svar der.

VAKTMESTEREN: Jeg kan høre det gamle hodet ditt knirke i forsøket på å forklare deg. Finner du svar i bøkene? De som beskriver det sublime? (Kort pause.) Jeg er fortsatt nysgjerrig på den skrikende kvinnen din.

SAMLEREN: Hun slutter å skrike i morgen. De glemmer sine elskede i løpet av et døgn.

VAKTMESTEREN: Vet du hvor hun er?

SAMLEREN vrir på skuldrene, men nikker til slutt.

VAKTMESTEREN: Hva med den hun tok med, i dag morges? Den lille spurven?

SAMLEREN: Nei.

VAKTMESTEREN: Kanskje spurven lurer seg i de rommene du vanligvis ikke går inn i? Hvilke beist lurer seg i nedre etasjene, de rommene som er låste eller, verre, oversvømte?

SAMLEREN: Det finnes ingenting i de nedre etasjene, bare vann og råte.

VAKTMESTEREN: Vel, vi kan iallfall ta en titt i etasjen under? Hva har du, som har tapt alt, å tape? Det du befinner deg i nå eksisterer på toppen av Samlingen din: det definerte og sorterte. Er du ikke villig til å gå dypere enn dette, er livsverket ditt ikke noe annen enn et svik.

SAMLEREN: (Motvillig.) Følg meg, så skal jeg vise deg hun som skriker. Det får være nok. Så får du gå tilbake til arbeidet ditt som vaktmester, fordi dét er ditt livsverk.

VAKTMESTEREN: Det er vel det.

    De går inn i heisen, og synker nedover.
    Mørkt.

.

.

SCENE III
Restauranten, men forfallen.
    Bordene er der fortsatt, men DUKKENE som er her er av mindre attraktivt ytre, de er hensunkne, men leser og skriver i bøker. På scenen bak bordene danser en DUKKE sakte, halvskjult i slør, samme måte som ADRIAN og CELINE danset i hotellsuiten.
Heisen ankommer med et drønn: den virker til å ødelegges, knirker, OG er skjev. Støv og røyk stiger: VAKTMESTEREN og SAMLEREN hoster i det de kommer ut, vifter omkring seg.

VAKTMESTEREN: Er Samlingen i ferd med å falle sammen?

SAMLEREN: Nei ... Nei, det kan den umulig det ...

VAKTMESTEREN: Våtere, her. Kaldere. Trengs ikke å tørke støv i, trengs å skures, få bort den gamle gjørmen fra gulvet, som drypper nedover og nedover.

SAMLEREN: Går ikke så ofte her.

VAKTMESTEREN: Kom, la oss drikke litt vin sammen.

SAMLEREN: Gitt ... opp ... mat og drikke ...

VAKTMESTEREN: Sett deg. La meg.

    Ambient musikk begynner og stiger i volum og intensitet.
VAKTMESTEREN drar frem et bord, setter det i midten med en stol bak, gestikulerer til at SAMLEREN skal sette seg der. Mens SAMLEREN, fortumlet, gjør det, bruker VAKTMESTEREN sine evner som bartender til å grasiøst hente frem utallige typer vinglass og typer vin å sette dem foran VAKTMESTEREN og å fylle i. SAMLEREN forblir stille, tar sin første sip, øynene blir store.
I mens blir dansingen til DUKKEN på scenen bak dem mer intens.
DUKKENE rundt om på bordene følger bevegelsene til VAKTMESTEREN, nysgjerrige.
SAMLEREN drikker mer og mer.
Melodien fra spilledåsen spilles under musikken.
DUKKEN på scenen stopper dansingen og holder opp en arm: holder en flat hånd på SAMLEREN, lukker den.
SAMLEREN hoster.
Musikken stopper og blod renner nedover haken hans.

VAKTMESTEREN: (Sjekker vinflasken han helte opp i.) Sikkert bare en dårlig årgang.

SAMLEREN: (Rører ved ansiktet sitt.) Blod.

VAKTMESTEREN: (Mykt som et lam.) Har du funnet ut hvem som skrek?

SAMLEREN forsvinner famlende ut av restauranten. VAKTMESTEREN smiler, ser utover alle de skitne glassene på bordet, så ser han brått opp mot scenen.

VAKTMESTEREN: Celine, ikke sant?

    DUKKEN på scenen fjerner slørene fra ansiktet, hun har på seg uglemasken bak det hele.

CELINE: Samleren tok navnet mitt fra meg.

VAKTMESTEREN: Sett deg.

    CELINE kommer bort til ham, tar med seg en stol på veien bort. VAKTMESTEREN flytter stolen til SAMLEREN til venstre side og bruker den, CELINE setter stolen på høyre side. De setter seg på likt.

CELINE: Så kaldt det er her nede.

VAKTMESTEREN: Det blir kaldere jo dypere man dykker.

CELINE: Hvem er du, igjen?

VAKTMESTEREN: Husket du meg ikke?

CELINE: Føles ut som om jeg har vandret rundt om her i et hundre år.

VAKTMESTEREN: Det har bare gått én time, men tiden går fort for dere som ikke har noe her å gjøre. Jeg er Vaktmesteren, her i huset.

CELINE: Trenger Samlingen en vaktmester?

VAKTMESTEREN: Alt og alle trenger vel en vaktmester. En som holder orden på tingene. Hvem ville ikke ha en sånn, en som styrer på i bakgrunnen, usett?

CELINE: Det svarer ikke på spørsmålet mitt.

VAKTMESTEREN: Nei, det gjør vel ikke det. Samlingen trenger alltid en Vaktmester, like  så den trenger en Samler, mer vet jeg ikke. Å gå dypere er en vanskelig prosess, for oss begge – krever vilje, tålmodighet, å dykke blant det uferdige. Men Samlingen forfaller, så vi må dykke for å finne ut hva som er galt. Hva gjør du?

CELINE: Jeg – leter.

VAKTMESTEREN: Har du funnet noe interessant?

CELINE: Jeg gravde og gravde og gravde, til jeg kom inn igjen. Det er bare sort der ute, bortenfor veggene.

VAKTMESTEREN: Ah.

CELINE: De … dukkelignende skapningene, hva er de?

VAKTMESTEREN: Ser de ut som dukker for deg?

CELINE: Hva?

VAKTMESTEREN: Det at du ser et hotell er ikke unormalt – det er Samlerens foretrukne skalkeskjul – men dukker … Nei, ikke alle ser dukker. Siste person jeg pratet med sa de lignet mannekenger, de beveget seg som forgiftede edderkopper, knakk hvert lem for å bevege seg. Hva var det hun het igjen? Agnes?

CELINE: Du pratet med Agnes?

VAKTMESTEREN: Ja. Hun ble en del av mannekengene til slutt. Begynte å klikke med tungen i stedet for å prate, det satte en stopper for samtalene våre. Men hun insisterte fortsatt på at hun hadde et hjerte; hun slo foten i bakken for å etterligne hjerteslagene. (Slår seg på brystet i takt med ordene:) Spark-spark-spark.

CELINE: (Snakker til seg selv.) Hun var alltid så opptatt av det ytre ... (Snakker til VAKTMESTEREN.) Hva ser de ut som for deg?

VAKTMESTEREN: … Skygger ...

CELINE: Hvordan får Samleren dem til å bli slik?

VAKTMESTEREN: Hører du det?

CELINE: Hva da?

VAKTMESTEREN: Den underliggende lyden … Nesten som en pressende kraft … En usynlig elv med fet mørk tjære som krøller seg omkring føttene våre …

CELINE: Jeg hører ingenting.

VAKTMESTEREN: Så du deg noen gang tilbake?

CELINE: Når?

VAKTMESTEREN: Etter du lot Agnes være igjen her?

CELINE: Dét navnet /

VAKTMESTEREN: / Jeg kan si det, jeg er er – på min måte – en del av Samlingen og ordene mine har ingen effekt. Agnes, Agnes, Agnes. Hun hadde på seg en fin blå kjole. Nå har det – de gir opp kjønnet sitt, ser du – på seg en nattergalmaske. Sang hun så muntert når dere var sammen?

CELINE: Slutt med å se tilbake i tid, hun har ingenting å si her.

VAKTMESTEREN: En gang var Samleren en hun.

CELINE: En hund?

VAKTMESTEREN: Ha! Nei, en kvinne. Eller var Samleren en mann?

    VAKTMESTEREN holder seg for ansiktet, svaier, som om han er full.

CELINE: La oss slutte å spøke og holde oss til poenget: jeg ser etter én med en spurvemaske.

VAKTMESTEREN: Ah ... Adrian.

CELINE: Ja! ... Ja? Kjenner du ham, òg?

VAKTMESTEREN: Jeg hjalp ham litt på veien.

CELINE: Tjener du ikke Samleren?

VAKTMESTEREN: Det jeg gjør er for både Samlerens og Samlingens eget beste. Dette er det du ville: å forlate Adrian. Eller: kvitte deg med ham, på et vis. Smertefritt, nei. Men meningsfylt. At dere lærte noe fra det. At du sendte ham i vei bedre enn før, for å gå inn i et eller annet godt, en abstrakt relasjon, fordi det å se han for deg med en annen, intimt, irriterer deg, du vemmes, du er sjalu. Nei, han må gå opp i noe større – forsvinne. Og du, det må få en ny rolle, kanskje innta hans plass, som enehersker og skaper av ditt eget univers.

CELINE: Du elsker Samleren. Du vil erstatte ham.

VAKTMESTEREN: På ene siden, er jeg ufarlig og tilbyr gode råd som er for min elskedes beste. På andre siden, er jeg noe å skyve bort, jeg kan ikke gi kritikk, jeg er for dypt i det.

CELINE: Dukkene – de er deg? Forsøk på å skape den perfekte elsker?

VAKTMESTEREN: Hvem vet! Samleren har glemt hvem jeg er, føler bare en vag kvalme han attributter til hvordan jeg lukter – roser  –

CELINE: Klisjeer, overalt.

VAKTMESTEREN: Selvfølgelig. Vi har det fra bøkene.

CELINE: Jeg leser ikke lenger.

VAKTMESTEREN: Den lille talen du ga til Adrian før dere slo opp … Du stjal den fra en bok.

CELINE: Nei, det gjorde jeg ikke!

VAKTMESTEREN: Du stjal den fra en av novellene av Tsjekhov. Han er ikke en av mine favoritter, men han passer din type person godt. Ingen av ordene dine er dine egne. Ingen av idéene dine er dine egne. Adrian var bare ikke så flink å late som som du.

CELINE: Så siden alt dette følger oppskriften, vil slutten også følge oppskriften? Ende godt? Med to elskere, som kommer ut etterpå, vårfriske og dekket i regn – lattermilde, pratende, om alt de har overkommet sammen – det er slutten på historien, ikke sant?  

VAKTMESTEREN: Kanskje ikke. Kjærlighet er det jeg tror driver Samlingen, men Samleren vil aldri være full av kjærlighet. Det vil aldri være nok til å gi full tilfredsstillelse når man vil ha så mye fra det man elsker at man er dømt for aldri å få det. Og det tror jeg fungerer omvendt også, for min situasjon, for jeg kan aldri få den kjærligheten jeg trenger fra Samleren.

CELINE: Hvis dramaet deres står i sentrum av Samlingen, hva så med oss andre? Er vi bare en drøm dere diktet opp?

VAKTMESTEREN: Åh, nei. Ikke bare. Du kommer ikke til å gå inn i dette rommet etter du forlater det. Men du kommer til å huske det.

CELINE: Du snakker i sirkler.  

VAKTMESTEREN: Det er poenget, min kjære.

    Et skrik, lang borte.
    Lyden av knakende flammer.

VAKTMESTEREN: Ah, Samleren har gått dypere. Kom, Celine, men hold deg i skyggene.

CELINE: (Ut i luften.) Tilgi meg, Adrian. Vær så snill, når jeg finner deg: vær den samme som du alltid har vært.

    De forlater scenen til høyre.

.

.

SCENE IV
Mørke.
    Blått lys og tåke. Vann overalt. Midt i rommet er en haug brennende reisekister og brennende bøker. Noen ligger å flyter rundt om, også brennende, eller sorte og forkullede. SAMLEREN står på kne foran den brennende haugen med hendene i håret, vann til knærne. Hele kroppen skjelver.
VAKTMESTEREN vasser inn fra venstre med en fakkel, ser seg om.

VAKTMESTEREN: Så dypt har jeg aldri sett deg gå.

    SAMLEREN river seg i klærne og synker ned på alle fire.

VAKTMESTEREN: Slapp av. De var sikkert tomme. (Kort pause.) Eller er det derfor du gråter?

SAMLEREN: De har forlatt meg!

VAKTMESTEREN: Så la oss finne dem. Det der (peker til høyre) er en gang, den må lede et sted.

SAMLEREN og VAKTMESTEREN går gjennom, VAKTMESTEREN leder med fakkelen.
Et par reisekister med fuktskader ligger åpne. Etterhvert kan de støtte seg på en vegg. Enda lenger frem, begynner de å passere en rekke store malerier med rammer. Alle subjektene i maleriene er variasjoner av DUKKEN, fint kledd, i samme fromme posisjon med armene foldet i fanget og ansiktsuttrykket hemmelighetsfullt.

VAKTMESTEREN: Er billedkunst òg en del av Samlingen?

SAMLEREN: Jeg samler bare på det levende.

VAKTMESTEREN: Kanskje tilhører de tidligere Samlinger ... tidligere Samlere, tidligere Vaktmestere ... Dypere, og dypere.

Sakte fordreier subjektet i maleriene seg; for hver bilde VAKTMESTEREN OG SAMLEREN passerer, blir ansiktsuttrykket til DUKKEN på bildet mer og mer rasende, subjektet reiser seg og munnen åpnes litt og litt. SAMLEREN begynner å løpe, VAKTMESTEREN holder følge med et glis. SAMLEREN stopper opp. Et av maleriene har intet subjekt i seg, og viser bare en svart bakgrunn med lys som skinner innenifra. De blir stående å betrakte det tomme maleriet.

VAKTMESTEREN: Dét er en invitasjon.

SAMLEREN: Det ligner et sår.

VAKTMESTEREN: I fluelarvens ordbok defineres substantivet "sår" som en dør i kjøttet og verbet "å såre" å gjøre det man må. Vi har mange dyder å lære fra fluelarven.

VAKTMESTEREN kravler inn i det tomme maleriet. SAMLEREN nøler fortsatt.

SAMLEREN: Vi må. Vi må fikse såret.

VAKTMESTEREN: Et siste spørsmål, før vi går inn.

    Samleren nikker.

VAKTMESTEREN: Hvor lenge skal du gjøre dette mot dem?

SAMLEREN: Til jeg får det til.

VAKTMESTEREN hjelper SAMLEREN komme inn i maleriet. De forsvinner inn i det.
DUKKENE fra maleriene kommer gående, rykkende, og går inn i det tomme maleriet etter VAKTMESTEREN og SAMLEREN, mens lyset forsvinner.
    Sist går CELINE inn.
    Mørkt.

.

.

TREDJE AKT
SCENE I
Mørkt rom.
    Gjennomgående bruk av ambient, øker i styrke gjennom hele tredje akt. Ingen stemmer.
    Et stort bilde til venstre for scenen.
    VAKTMESTEREN kommer ut først, så SAMLEREN. Han ser seg om, åpner munnen for å snakke, griper tak i halsen sin som om han kveles, og vris fram og tilbake. SAMLEREN beveger seg bort fra ham. De beveger seg sakte – som under vann.
    DUKKER strømmer ut av bildet etter dem.
    DUKKER – mer ødelagte, rykkende, men mer smilende – venter òg til høyre for scenen. ADRIAN står blant dem, og de fleste DUKKENE holder en viss avstand til ham. De blokkerer utgangen til SAMLEREN og VAKTMESTEREN.
VAKTMESTEREN får fortsatt ikke til å puste skikkelig.
    CELINE kommer ut av bildet, DUKKENE vrir seg mot henne. Hun ser mot dem. Bildet blir til et speil. CELINE knuser det: det faller i tusen knas. DUKKENE plukker opp delene.
ADRIAN grabber tak i hånden til SAMLEREN og får dem begge bort til høyre hjørne av scenen.
DUKKENE stiller seg i ring rundt VAKTMESTEREN. De skjelver ekstatisk, danser som da de lærte å fly, frem og tilbake. Han forsøker å snakke til dem men får ingen ord ut og klorer seg om halsen. Så farer de på ham med glassbitene, og stikker ham i hel.
DUKKENE grabber tak i maskene sine og river dem av, kaster dem på restene av VAKTMESTEREN. Så ser de alle mot SAMLEREN.
SAMLEREN holder seg for øynene, og kryper baklengs ut, før kroppen snur seg, kryper, kommer seg på beina, og løper ut av scenen.
CELINE går bort og roter i restene av VAKTMESTEREN: hun holder opp vekten. Hun vinker til ADRIAN. ADRIAN vinker tilbake, så følger han etter SAMLEREN.
    Mørkt.

.

.

SCENE II
Like mørkt.
SAMLEREN løper fra venstre, blir møtt av ADRIAN, som stiller seg ved SAMLEREN sin høyre side, og CELINE, som stiller seg ved SAMLEREN sin venstre. De holder hender, og løper alle tre inni-mellom en rekke med tablaux vivants av DUKKENE på scenen. Disse inkluderer:
Én med ravnemaske stikker ut øynene sine med en brosje, mens én med mindre skinnende ravnemaske er hengt bak.
Én med svanemaske river i stykker bøker og spyr opp svart gugge.
Én med hamstermaske springer i et hjul.
En med haremaske ødelegger en maleri.
Én med kakelakkmaske spiser fingrene sine.
Én med kattemaske og briller er nedsunket i jord.
Én med musemaske visner og blir til støv, flyr utover mengden.
Én med villsvinmaske skjærer av seg et øre.
Én med hundemaske får et glass med vann til å røre seg ved tankens kraft.
Én med duemaske har pil i jakkelommen og en krone laget av strå.
Én med salamandermaske ligger på kne mens blod sprer seg fra mellom beina og ut munnen.
Én med froskemaske som samlet en haug store hvite rumpetroll i hendene sine og vugger dem fra side til side.

SAMLEREN strekker seg ut etter dem med overkroppen, men ADRIAN og CELINE navigerer dem gjennom og holder igjen, alle tre forsvinner ut av scenen.

.

.

SCENE III
Mørkt lys, en hall er så vidt opplyst. SAMLEREN, alene, beveger seg sakte – fortsatt som under vann – inn fra høyre. Rytmisk klubbmusikk blir sterkere og sterkere.
SAMLEREN beveger seg inn mot et rom der DUKKENE fra SCENE I venter. De står stille, hodet vendt nedover.
Da SAMLEREN står nærme nok, forandrer musikken seg med én lengre tone, og lyset blir sterkere mens de begynner å riste på beina i takt i musikken mens de sakte reiser seg opp. Fortvilet men samtidig nysgjerrig, ser SAMLEREN mellom dem og rundt seg, på letting etter musikkens opphav. Forsøk på å nærme seg dem blir møtt med aggressive rykk; SAMLEREN holder en viss distanse, fremst på scenen. DUKKENE danser mer og mer, de rister rytmisk på flere og flere lemmer.
Den lengre tonen spiller igjen, og denne gangen blir lyset enda sterkere og blinker i takt med musikken. Alle DUKKENE hengir seg til dansen.
ADRIAN og CELINE kommer også inn på scenen fra hver sin side, de har hver sin maske på, uglemasken og spurvemasken, de danser heller ikke.
CELINE bærer inn vekten, ADRIAN holder seg i utkanten. Hun plasserer den foran de dansende, i midten av scenen, og når hun setter den ned – med et stor brak i takt med musikken – snur alle de dansende seg mot SAMLEREN. Vekten, selv om den ikke har noe på seg, har ujevn vektfordeling. CELINE peker mot den ujevne delen, og så mot SAMLEREN. SAMLEREN forsøker å forlate rommet men blir fysisk stoppet av de dansende, han virker usikker og fortvilet, men gir til slutt opp, og nikker.
SAMLEREN kler av seg, og plasserer ett og ett plagg – hansker, forkle, frakk, osv. – på vekten. For hvert plagg ser SAMLEREN mot de dansende, men musikken – og med dem, bevegelsene deres – blir bare mer intense. For hvert plagg tar alle ett skritt nærmere SAMLEREN. Til slutt fjerner SAMLEREN hodeplagget; ansiktet under er så tjukt med hvitmaling at det virker som det er i ferd med å falle av.
Musikken intensifierer seg igjen og får en militaristisk undertone, dansen blir mer sporadisk, SAMLEREN skjelver.
Med stokken til VAKTMESTEREN, peker CELINE på vekten igjen, og så drar hun hånden over sitt eget ansikt med et smil.
DUKKENE holder opp glasskårene.
SAMLEREN river ut tungen sin og plasserer den på vekten.
SAMLEREN river ut ørene sine og plasserer den på vekten.
SAMLEREN river ut øynene sine og plasserer den på vekten.
Musikken eksploderer, og alle DUKKENE gjør seg klar til å kaste seg over SAMLEREN.
Blind og blødende, tar SAMLEREN spilledåsen ut av brystet – der hjertet skulle vært – og plasserer den på vekten.
DUKKENE kaster seg over ham i det SAMLEREN faller fremover med et smil.
Grå tåke skylles utover scenen.
Det lysner.
CELINE og ADRIAN går mot hverandre fremst på scenen. De klemmer hverandre, kysser hverandre, faller på kne, klemmer hverandre igjen. De rører ved hverandres ansikter, mumler inn i munnen på hverandre, holder hender, klarer ikke slippe hverandre, eller å slutte å ta på eller kysse ansiktene til hverandre.
Alt blir lysere og lysere, stillere og stillere.
CELINE og ADRIAN forsvinner i all røyken.
Stillhet.
Blendende lyst.

.

.

Epilog
Åpent skoddelandskap. Grått morgenlys.
Naturlyder, fuglesang.
CELINE og ADRIAN kommer inn fra venstre. De støtter seg på hverandre mens de går over scenen, de holder rundt hverandre, faller nesten. Begge er bleke og skitne.
Mens ADRIAN stopper opp og holder seg på knærne og får igjen pusten, tar CELINE et par skritt bort fra han og vender ansiktet opp mot himmelen.
ADRIAN ser på henne et øyeblikk, så ser han seg tilbake, og romsterer han i jakkelommen sin. Han reiser seg, holder spilledåsen oppå håndflatene og studerer den. Sakte trekker han den opp.
CELINE rynker nesen og snur seg mens han trekker opp spilledåsen. Hun vakler mot ham med hendene ut rett før han trekker opp for tredje gang, åpner munnen i et skrik.
Scenen mørklegges rett før begynnelsen av melodien fra spilledåsen og rett før skriket.
Teppefall.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Samlingen

Vilde Vikse

Vilde Vikse

3 måneder siden (111 besøk)

MERK: Dette teaterstykket er langt, så gå inn på profilen min her på Trafo og finn .pdf-versjonen i stedet, ettersom den er (mye) mer leservennlig. Les prosjektbeskrivelsen der òg, og kom tilbake hit om du vil si et par ord.

Oppdatering 14.01.19: Ryddet litt opp i den tidligere jamringen min etter jeg var ferdig med dette nytelsessyke beistet av et drama, og går rett til inspirasjonskildene mine:

Eraserhead, Twin Peaks og Inland Empire av David Lynch, Sarah Kanes Blasted og Phaedra's Love (Fedras Kjærleik overs. av Jon Fosse er like god), August Strindbergs Ett drömspel og Samuel Becketts Act Without Words I. Andre verk som er mer "spirituelle" inspirasjonskilder er Lidelseshistorien av Clarice Lispector og The King of the Dark Chamber av Rabindranath Tagore.

Takk til Trafo for mentorhjelpen – til andre verk – i 2018!

Kommentarer

More from Vilde

Other in the tekst category