Glatte veier

Jeg er uvanlig selvsikker i dag.
Går bestemte skritt mot døren. Går faktisk rett inn, uten å ringe på, uten å banke. Det står noen i vindfanget, "hei!" hører jeg.
Hallo, hoster jeg og ser nervøst ned i gulvet. Jeg er en rusten gammel 94-modell.
En råflott, noe jeg tipper må være rundt en 65-modell veteran står og lyser mot meg, med et selvsikkert, men vennlig smil. Kanskje kan jeg bli så om noen år, tenker jeg. På klumsete vis trakker jeg av meg skoene, den ene med den andre, og den andre med bare labben.
Jeg retter meg opp, fikler med noe i jakkelommen, bare for å se opptatt ut, og labber så inn i stuen. Jeg ser flere stykker, en eldre, tja, 50-modell kanskje.. Noen helt nye, 2012 og nedover, helt blankpolerte med nye motorer som aldri har vært i hverken ulykker eller vanskelige kjøreforhold. De har skinnseter, nymotens elektrisk system som de bærer med seg på både korte og lange turer. Jeg bruker noen sekunder på å beundre de nyeste modellene. Slik jeg beundrer de eldre veteranene. Det føles som om jeg er midt i en evig lang kø. Med veteraner foran meg og nye modeller bak. Lyset blir ikke grønt. Det blir ikke rødt heller. Det er gult, og jeg vet at jeg ikke kan snu. Jeg er stuck. Jeg må bare vente på grønt lys.
De nye modellene er beskjedne til å begynne med. Men etter hvert blir de ivrige, og drar meg i armen og vil vise meg. Jeg vil gjerne se.
Veteranene skuer vennlig på oss, med duse tåkelys mens vi ser på det elektriske utstyret til de nye modellene. Jeg klarer ikke helt å forstå, men jeg nikker, smiler og bekrefter. De nye blir enda mer ivrige. Jeg må smile jeg også, det gjør meg glad.
Jeg tar en prat med veteranene, de vet så mye. De har noen bulker.. Ikke slik at det ikke er pent, det blir som en naturlig sjarm, synes jeg. Jeg tar en titt på meg selv, og ser at jeg har noen svake riper i lakken jeg også.
Veteranene råder meg til å slukke motoren i blant, siden køen er så lang. De er også opptatt av at jeg skal få i meg nok bensin. Jeg nikker forståelsesfullt. De full oppladete nye modellene hopper opp og ned og ser forventningsfulle på meg. De har så mye energi!
Veteranene som ikke engang har hatt en varm garasje å stå parkert i, prater videre om at lyset tidlig nok vil bli grønt. Noe om at en kan trille på fri. Jeg lærte mye den kvelden.
Bare uker senere parkerte den ene veteranen for godt, og jeg vil alltid huske de gode rådene den gav.
Nå triller jeg på fri, nå stopper jeg motoren når jeg får mulighet. Nå fyller jeg nok bensin, og jeg tar gjerne kjetting på om det skulle bli en tøff vinternatt på veien.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Glatte veier

Carina Stamnes

Carina Stamnes

1 måned siden (126 besøk)

Kommentarer

  • Carina Stamnes

    3 uker, 3 dager siden

    Tusen takk for kommentaren!! Så gøy at du forstår teksten min. Artig at du nevner det med labben, var usikker. Det er vel litt dialekt som har sneket seg inn.. Mvh Carina

  • Lise Forfang Grimnes

    4 uker siden

    Hei Carina. Dette var fornøyelig lesning! Takk for at du deler. Jeg liker så godt dobbeltheten i at dette handler om biler, men samtidig er det mennesker. Jeg ser for meg et juleselskap med gamle, kloke bestemødre, stilige "veteraner", barn fulle av energi og unge voksne ("med bare små riper i lakken" - he he). "Bare uker etter parkerte den ene veteranen for godt," - det er så bra! Og også siste setningen liker jeg godt. Det er et par ord i begynnelsen som både er repeterende, men som også gir assosiasjoner til hunder (labben og labber) som jeg ville vurdert å byttet ut.

More from Carina

Other in the tekst category