En kveld i desember

En kveld i desember står jeg utenfor blokka vi en gang bodde i begge to.
Helt på toppen bor du fortsatt, mens jeg står nede på bakken,
alene,
og ser opp på balkongen vi pleide å stå på.
Som vanlig er den pyntet med lys,
den virker varm tross kuldegradene,
innbydende tross den siste samtalen vi hadde.
Under ringeklokka står navnet ditt i lilla tusj,
min favorittusj som jeg aldri fikk tilbake.
Nummeret under er halvveis borte,
men det gjør ingenting.
Kan koden i søvne,
knappene er slitte etter alle gangene jeg trykket den inn.
Din kode.
Deg.
Så om jeg tar motet til meg og ringer på nå,
vil du slippe meg inn?
Igjen?
Se neste verk: Dikt, uten navn

En kveld i desember

Victoria Ramthun

Victoria Ramthun

7 måneder, 4 uker siden (186 besøk)

Kommentarer

  • Lise Forfang Grimnes

    7 måneder, 3 uker siden

    Hei Victoria. Dette opplevde jeg som et visuelt dikt. Jeg kan se blokka, balkongen, ringeklokka og navnet i lilla tusj. Jeg kjenner følelsen av å stå der nede og kanskje har det gått lang tid, og alt er i uvisse. Et nydelig, lite dikt. Jeg lurer litt på den aller siste "igjen?" kanskje er overflødig? At vi vet jo at hun (han) har vært sluppet inn den døra før. At diktet står sterkere med "Så om jeg tar motet til meg og ringer på nå,/vil du slippe meg inn?" som siste setning. Vet ikke hva du tenker om det?

More from Victoria

Other in the tekst category