Den hjerteskjærende sannheten

Jeg kommer brasende inn døra til norsktimen som begynte for tjue minutter siden. Retter blikket mitt oppover, og ser rett inn i lærerens knallblåe øyne. Stille går jeg til plassen min, der jeg åpner opp norskboka på side tjueto. Jeg klarer ikke å konsentrere meg den timen, får ikke med meg et ord av hva hun sier. Ikke en enste positiv tanke går gjennom hodet mitt. Neste uke skal vi på hospitering, og jeg vet at jeg kommer til å treffe henne. Hun som var det eneste jeg hadde igjen, sviktet meg som om jeg var ingenting. Jeg kommer til å se henne rett inn i de krystallgrønne øynene. De krystallgrønne øynene som har såret meg så mange ganger. Selv om det er en stund siden det skjedde, husker jeg det som om det var i går. Det har brent seg fast i minnet, og jeg kan aldri glemme det. Det er som en karusell som aldri stopper. Det er for smertefullt, og tanken gjør meg helt slått ut. Det er som om kroppen min er til stede, men jeg er borte i tankene.

Etter en stund, kikker jeg opp på klokka som henger på den lysegrønne veggen. Det er tjue minutter til mat, men vil ikke spise. Magen rumler. Jeg er sulten, men vil ikke spise. Retter blikket mitt oppover på læreren sitt ansikt. Hun smiler, men jeg smiler ikke tilbake. Jeg klarer det ikke. Alt jeg ønsker er å være glad, men det går ikke.

Klokka ringer, det er mat. Alle tar opp nista si. Nyter den. Under lunsjen begynner jeg å studere de i klassen, hvor pene, og hvor fine former de har. Ikke minst hvor perfekte de er. Jeg begynner å tenke på meg selv igjen, og blir kvalm av tanken. Får mindre lyst på mat. Selv om jeg er sulten, vet jeg at jeg ikke har godt av en eneste kalori. Fortsetter bare å stirre på den samme tikkende viseren som henger på den lysegrønne veggen.

Jeg tar på meg sekken, skolen er slutt. Alle skal hjem. På vei hjem tenker jeg på hvordan jeg skal klare å skjule de knusktørre skivene med svett gulost mamma lagde til meg på morgenen i dag. Jeg kjenner jeg kjenner pulsen stige på vei inn døra, som om jeg just har løpt en mil. Vet hvordan mamma ville reagert dersom hun fant de tørre skivene i sekken. Når jeg endelig har motet til å låse opp døra, har mamma heldigvis ikke kommet hjem fra jobb enda. Åpner boksen og kikker nedover. Jeg legger de forsiktig i hendene mine, og løper ut til søppelkassene som er rett rundt hushjørnet. Åpner den brune søppeldunken og hiver de oppi uten å tenke meg om.

Går inn på badet og låser døra kjapt bak meg. Tre skritt fra dørkanten, kikker jeg ned på de mørkgrå flisene på badet. Rett foran meg vet jeg speilet er. Jeg kikker forsiktig oppover. Det svir i øynene mine av synet av meg selv. Kikker på den ekle, tjukke kroppen, ansiktet som er fullt av knallgule kviser. Kikker nedover, nedover mot de harde og kalde flisene. Rett under føttene mine vet jeg den ligger. Blank, svart, firkantet og av glass. Klar til å bli trødd på av meg. Der sannheten kommer. Sannheten om meg. Jeg har allerede vært der tre ganger i dag, men må sjekke en gang til. Nå er jeg ferdig. Nå har jeg sett, sett sannheten for tredje gang i dag. Den hjerteskjærende sannheten om meg.

Setter jeg meg i gyngestolen, samme gyngestol som jeg sitter i hver dag. Sitter i min egen verden, hører på den samme musikken som jeg alltid hører på. Hører bare mumling og latter rundt meg, og følelsen kommer krypende oppover kroppen. Følelsen av å være for stor, tjukk og stygg. Det at jeg aldri kommer til å bli god nok. Mamma kommer bort med en tallerken, kikker opp på meg med et blikk som om hun allerede vet alt. Frykten strammer seg opp fra tuppen av tåa til ytterst på lillefingeren. Mamma sier ingenting. Like etterpå begynner jeg å tenke på hvor mange kalorier det er, og jeg vet jeg ikke har godt av en eneste av dem. Kikker ned på den halvtomme tallerkenen, og begynner å telle langsomt inni meg. Kjenner frykten, den intense frykten for at jeg allerede har gått opp fem kilo. Frykten for at jeg aldri kommer til å få på meg favorittbuksa mer. Går opp trappa. Låser meg inn på badet så ingen trenger å høre meg. Finner tannbørsten helt nederst i skapet under vasken. Drar bort det fettete håret jeg har i ansiktet og lener meg over toalettet. Jeg kjenner det komme, langt nede fra bunnen av den halvfulle magesekken, til det ligger rett foran øynene mine. Jeg føler meg bedre. Når jeg til slutt låser opp døra til badet, er det mørkt ute. Magen er endelig tom igjen, men jeg er tappa for energi. Jeg går musestille inn på rommet mitt og legger meg i senga. Drar dyna helt over hodet.

Plutselig går alarmen av på telefonen. Jeg vil ikke reise meg opp av senga. Orker ikke dra på skolen etter en dårlig natts søvn på tre timer. Beina kjennes ut som betong, og kroppen er utslitt etter all styrketreningen i går. Går inn på badet og kikker meg i speilet. Etter å ha stått og stirret i speilet lenge, går jeg ned trappa. Hun kommer like etter meg og spør om jeg vil ha frokost. Magen rumler. Jeg er sulten, men vil ikke spise. Jeg vil ikke ha gym i dag. Vil ikke at de i klassen skal se stingene jeg har nedover låret etter i går kveld. Arrene som nå er der, og som er der for å bli.

Måtte til legen for å sy de dype, blodige sårene etter i går, som heller ikke er første gang. Som ingen vet, og forhåpentligvis heller aldri kommer til å få vite. Det er bare for skamfullt. Tanken på at legen sa at jeg må bli tvangsinnlagt på sykehuset dersom jeg ikke går opp i vekt, er alt som spinner inni hodet mitt.

Det surrer rundt i hodet på vei hjem fra skolen. Så klassen det? Tror de jeg er en oppmerksomhetssyk jente nå? På vei hjem hører jeg på musikk, samme typen musikk som alltid. Det eneste som roer meg ned etter en slik dag. En slik dag jeg helst bare vil fortrenge, og aldri mer huske. Tankene surrer, om maten, søvnen og angsten. Frykten for å gå opp i vekt. Frykten for å bli feit. Frykten for å ikke klare å få på seg noen av buksene mine mer. Alle sier jeg er tynn. De kan se ribbeina mine og at det snart ikke er noe mer igjen av meg, men det å veie 42,4 kg, fordelt på 158 cm er mye. Når jeg ser på meg selv i speilet, ser jeg en tykk person, uten former og et ekkelt kvisetryne.

Jeg løper inn på badet og låser døra. Storebroren min kommer like etter og spør hva som er galt. Jeg sier alt er bra, selv om egentlig alt er som et rent helvete. Det skjer alltid ting som drar meg enda lengre ned i suppa. Det stopper aldri. Kanskje det er meningen? Kanskje det er meningen at livet mitt skal være slik? Etter broren min har gått ut igjen. Låser jeg døra til badet kjapt igjen. Drar ut nøkkelen med en ekstrem kraft, så den knekker.
Halve delen av nøkkelen faller i gulvet. Jeg går tre skritt og ser speilet foran meg. Speilet på veggen med det gulaktige, sterke lyset som henger fra det kritthvite taket. Jeg setter meg forsiktig ned på baderomsgulvet og tar frem telefonen. Går inn på notater, og begynner å skrive. «Det er snart slutt, smerten er endelig snart over», er det eneste som spinner på rundgang inni hodet mitt. Etter jeg har lagret notatet, reiser jeg meg opp fra de kalde, mørkegråe flisene. Kikker rundt meg og det første jeg ser er en kniv, kniven jeg har brukt gjentatte ganger. Den er blank, skarp og skinnende som alle andre sitt liv er. Perfekt. Kniven som snart ikke kommer til å være skinnende og perfekt lengre. Jeg fyller badekaret med iskaldt vann. Jeg legger kniven på kanten av badekaret. Tar av meg klærne og setter meg fort oppi. Kikker ned på den skinnende og skarpe gjenstanden som ligger rett ved siden av meg. Klar for meg. Jeg kan ikke stoppes.

Endelig har jeg det lille motet. Styrken etter pillene jeg tok. Jeg tar hardt tak i den. Klemmer så hardt jeg bare klarer. Så hardt rundt skaftet at hånden min til slutt skifter farge. Kikker nedover til den andre siden av badekaret. Der ligger den. Så rolig, så stille og så hudfarget. Klar for meg. Endelig blir smerten borte for alltid.
Se neste verk: Vega

Den hjerteskjærende sannheten

Andine Løvdal

Andine Løvdal

6 måneder, 2 uker siden (394 besøk)

Novelle. Jeg-personen har ikke har kjærlighet til seg selv.

Kommentarer

  • Andine Løvdal

    6 måneder, 2 uker siden

    Tusen takk for tilbakemelding! Det satt jeg stor pris på:-)

  • Atle Håland

    6 måneder, 2 uker siden

    Hei Andine, takk for en sterk tekst. Noe jeg likte godt ved den var de klare fargene. Du har flere gode skildringer, noen steder forsvinner de litt, at det er situasjoner du ikke skriver ut men bare nevner kort, f.eks. legebesøket. Disse situasjonene kan gjerne gjøres klarere, men fargene, de ser jeg krystallklart. De mørkegrå flisene på badet, blå og grønne øyne osv. Som i de to første setningene i teksten din, noe er diffust, hvorfor kommer jeg-personen sent i timen? Og så lærerens knall blå øyner. Fint.

More from Andine

Other in the tekst category