Da jeg sov var jeg en due

Da jeg sov var jeg en due. Ikke en hvit en som magikere har i hattene sine. Ikke et symbol på fred og kjærlighet. Jeg var en grå due. En grå og rufsete due. En av dem som leter etter matrester på restauranter og alltid går litt for nærme. Jeg fløy over hjembyen min. Jeg tok stupefart mot folk jeg ikke likte og rev dem i håret. De slo vilt rundt seg, men jeg var allerede borte. Jeg sov på høyspentledninger uten å få støt. Frykt var kun en sjelden impuls, ikke lenger en eviglang fotlenke. På høyspentledningene var jeg fryktløs.

Jeg misunnet ikke de hvite duene. De vakre. De eksklusive. Likevel så bortkastet. Hvorfor skulle jeg vært en hvit due? Det var dette jeg tenkte da jeg fløy fra benk til benk, mellom hodene på kvalmende, nyforelskede par. Hvite duer er for vakre til å fly fritt. Skjønnheten må beundres og holdes i bur, eller i magikernes hatter. Og akkurat som magien er fredssymbolikken er illusjon. Fjærene mine var ikke hvite eller glatte. Jeg haltet litt på det ene benet. Men brystet mitt var lilla, så jeg hev det fram. Og jeg trengte ikke ben når jeg kunne fly.

Jeg var ikke alene heller. Sammen fløy vi som en hær av gråkledde soldater gjennom luften. Med ulike mål, eller ingen mål, men sammen om reisen. Vi snakket ikke med hverandre. Det var ingenting som behøvdes å bli sagt. Ingenting som behøvdes å bevises. Jeg misunnet ikke menneskene ned på bakken, i deres desorienterte mengder. Jeg hadde ventet på dette hele livet. Det var det jeg innså i min grå fjærprakt. En stygg, lovløs, fryktløs og flyvende tilværelse. Det var ikke noe å strebe etter lenger. Ingen byrde å bære. Ingen blikk som ikke kunne prelle av meg. Jeg hev mitt lilla bryst fram. Jeg sov på høyspentledninger. Jeg fryktet ikke støtene. Ikke nå lenger.

Og det var da jeg så det. Huset mitt. Som steget opp av jorda. Den ene tingen som manglet i den kjente byen jeg fløy over. Et minne. Nei, en fristelse. En fristelse til mitt tidligere liv uten vinger. Jeg fløy nærmere, men jeg stupte ikke. En ny type tyngdekraft holdt meg igjen. Selv tiden som hadde gått i oppløsning i øyeblikket jeg fikk min nye form var nå så skremmende tilstede. Den gikk så sakte. Mine nye venner fløy videre uten meg. Jeg så dem aldri igjen.

Jeg kunne se inn i huset nå. Ansikter. Skygger jeg så vidt kjente igjen, men de ble klarere og fastere da jeg stanset i luften og kikket inn. De bortkomne guttene husket ikke lenger foreldrene sine etter å ha bodd for lenge i Aldriland. Det var prisen de betalte for et friere liv. Jeg hadde ikke tenkt på historien på den måten før. Selv ikke i min nye, stygge, lovløse, fryktløse og flyvende tilværelse. Min frie tilværelse. Jeg hadde håpet at duer ikke kunne savne. Det ville vært en fordel. Men den menneskelige følelsen stakk i duebrystet mitt. Duer kan i hvert fall ikke gråte. Det gjorde litt vondt å ikke gråte.

Jeg måtte bare. Jeg stupte. Tiden tok en brå vending, som en eksplosjon. Nå raste den, og det samme gjorde jeg. Jeg stupte mot huset mitt, mot skyggene jeg så der inne, ansiktene jeg hadde glemt fram til nå. Så eksploderte det på nytt. Alt stoppet da jeg traff en barriere i luften, bare noen meter fra skyggene. Kroppen min knuste. Jeg falt. Liggende på ryggen, nesten svelget av jorden, så jeg opp mot himmelen som hadde vært mitt hjem en kort stund. Og jeg så vinduet til mitt egentlige hjem, der to blodflekker krøp nedover glasset i en jevn konkurranse. Skyggene. Ansiktene. De kom ikke ut. Kanskje de ikke hørte meg. Kanskje de gjorde det. Men jeg døde alene. Så våknet jeg opp alene. Nå ligger jeg i en tåke av spørsmål. Puten min ligger på gulvet. Dynen er krøllet sammen i et hjørne og avslører mine nakne menneskebein. Hvorfor føles det som et vakkert mareritt? Hvorfor kan jeg ikke hente igjen detaljene? Hvorfor er ansiktene nå så klare for meg, mens den flyvende følelsen, den fryktløse følelsen, er umulig å gjenskape?

De sier du ikke kan gjenoppleve en drøm uansett hvor hardt du klamrer deg til den. Jeg går på bakken nå, men jeg klamrer meg fortsatt fast med en hånd. Jeg glipper snart, men jeg holder fortsatt.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Da jeg sov var jeg en due

Line Berntsen

Line Berntsen

1 uke, 3 dager siden (59 besøk)

Kommentarer

  • Atle Håland

    1 uke, 2 dager siden

    Hei Line, dette var en fin reise. Synes det var mange fine setninger inni her, som f.eks. "Men brystet mitt var lilla, så jeg hev det fram." De gir veldig klare bilder, og jeg liker når du gir vakre skildringer av en fugl som av mange blir sett på som skitten, nettopp fordi de spiser matrester eller halter.

More from Line

Other in the tekst category