Hjem, kjære hjem

Sammenpresset, under et mykt og varmt ullteppe, i en stor og deilig sofa, satt den norske 11-åringen, Matheo Hansen. Svetten rant som elver nedover de røde, glohete kinnene hans, og spytt fløy ut av munnen i det Matheo fikk et hosteanfall som fikk hele sofaen til å riste. Det tok ikke mange sekundene før moren hadde kastet fra seg klesvasken hun holdt på med å henge opp, og kom løpene bort for å se til pjusken hennes. «Men kjære Matheo, du er jo glovarm! Er du sikker på at du vil ligge under teppet?» Matheo, som hadde våget å rulle seg ut av teppet, bare snaue ti minutter tidligere, ristet febrilsk på hodet. Kulden som hadde krøpet oppover ryggraden hans og fått hele kroppen til å skjelve, var ikke noe han var fysen på å oppleve en gang til i nærmeste fremtid. «Nei vel, men du er iallfall nødt til å drikke noe varmt for halsen din. Skal jeg lage en kopp ingefær-te til deg?» Nok en gang ristet Matheo på hodet, ingefær var noe av det verste han visste. «Kakao», klarte han å få frem med en svak røst.

På samme tid, et helt annet sted i verden, lå en annen liten 11-åring og skalv. Kiano, var ikke svære gutten. Etter å ha blitt kraftig underernært i over et år, var det ikke stort mer enn skinn og bein igjen. Normalt, var ikke dette noe Kiano hadde noe imot. I den varme temperaturen i Abidjan, i Elfenbenskysten, lønnet det seg å ikke ha for mye fett på kroppen. Det var nemlig de feiteste som pleide å få heteslag først. Men til tross for den skyhøye feberen han var sikker på at han hadde, satt Kiano nå og frøs mer enn han noensinne hadde gjort, og han prøvde så godt han kunne å pakke seg inn i det store bladet han hadde fått utdelt som dyne til kalde netter. Akkurat i det han nøs, og en stor snørrklyse sprutet ut av nesen hans, ble døren til det lille skjulet han sov i, sparket opp. Dagslyset strømmet inn og blendet Kiano, og mannen som sto i døren var ikke annet enn et omriss av svart. Inntrengeren begynte å skrike på et språk Kiano ikke forsto, men han fikk med seg budskapet, «Få den feite ræva de ut herifra og begynn å jobbe, ellers blir det ikke mat på tre dager!» Kiano hoppet opp, men ble med ett blindet av svart, og falt som en potetsekk ned på den harde jordbakken. Stjerner sirklet rundt øynene hans, og hodet verket etter den plutselige svimmelheten. Men inntrengeren viste ingen omsorg, han gikk med truende skritt mot Kiano, og slo neven rasende inn i tinningen på den lille gutten.

Det røk opp fra den varme kakaokoppen som Matheo holdt i hendene sine. Det var dagens fjerde kopp, men langt ifra den siste. Moren hadde for lengst ringt jobben og sagt at hun ble hjemme med sykt barn, og nå løp hun rundt for å gjøre alt så beleilig som mulig for Matheo. Hun hadde tatt nytt sengetøy på dyna og puta hans, og båret det ned til han i sofaen, gjort klar Netflix så han bare kunne velge og vrake hva han ville se, laget kakao, suppe og grillet ostesmørbrød (med ekstra ost) til han, og nå satt hun og masserte føttene hans, mens de så på Ninja Turtles. Matheo hadde sovet en times tid på formiddagen og tatt seg en kald dusj etterpå, begge deler på morens ordre. Feberen hadde gått ned, og han hadde ikke like kraftige hosteanfall. Det var utrolig hvilke undre en mors kjærlighet kunne utføre, tenkte han stillferdig mens han gomlet i seg smørbrødet.

Kiano hvinte i det han mistet kontroll over den tunge macheten, og skar seg selv dypt i armen. Blodet begynte å sile gjennom den tynne fillen han kalte klær, men han visste at det ikke lønnet seg å klage. Mennene på plantasjen ville ikke brydd seg om han så hadde kuttet av seg hele armen, så lenge han fortsatt var i stand til å skaffe dem det de ville ha. Kuttet ville bare bli nok et machete-arr, som var så karakteristisk for alle barna på kakaoplantasjen. Kiano tok et tykt blad og presset det på såret, før han plukket opp macheten han hadde lagt fra seg, og begynte å jobbe igjen. Feberen han hadde våknet opp med hadde enda ikke gitt seg, den hadde muligens blitt forverret. Hosteanfallene, uønsket som de var, kom stadig smygende, selv om Kiano gjorde alt han kunne for å skjule dem. Lufta, som var fylt med giftige sprøytemidler, hjalp neppe på det fortsatt verkende hodet, og Kiano fantaserte om å komme tilbake til det lille skjulet, det nærmeste han kom et hjem.

Da Matheos far spaserte inn døra klokka 17:00, hadde han tatt med seg hveteboller med sjokoladebiter, og en sjokoladeplate til gutten sin. Han hadde også kjøpt en boks kakao, ettersom moren hadde sendt melding om at de begynte å gå tomme. De spiste lasagne og salat til middag, og i løpet av kvelden var Matheo nesten helt frisk igjen. Da klokka var 20:00 satt Matheo i sofaen, med en forelder på hver side, og drakk den siste kakaoen for dagen, lykkelig uvitende om hvor den kom fra.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Hjem, kjære hjem

Mina Berdal-Gaalaas

Mina Berdal-Gaalaas

3 uker, 5 dager siden (92 besøk)

Kommentarer

  • Atle Håland

    3 uker, 4 dager siden

    Hei Mina, og velkommen som nytt medlem. Takk for at du deler, det er en tekst med et sterkt og viktig budskap. Alle har nok godt av å lære seg hvor produktene de kjøper kommer fra. Noe jeg tror kan gjøre teksten enda litt sterkere er om du gjør budskapet mindre insisterende. F.eks. tror jeg du med fordel kunne ha strøket ", lykkelig uvitende om hvor den kom fra" og bare satt punktum etter dagen. Det handler om å ikke undervurdere leseren. Jeg tror du ønsker at de som leser denne teksten skal bli mer produktbevisste, eller hva? Da tror jeg det kan være mer effektfullt å holde litt tilbake. Gjøre leseren mer nysgjerrig, fremfor å avsløre alle svarene.
    Hva tenker du om det?

Other in the tekst category