Novelle: Min lille reise

Det er tilsynelatende en helt vanlig torsdag formiddag på Lillehammer. Bilene kjører på gaten like utenfor huset, naboen snekrer. Folk er så jævla produktive. Her ligger jeg. På sofaen. Jeg er faktisk ikke motivert til en dritt. Da klokka ringte i dag tidlig gadd jeg ikke stå opp engang. “Jeg orker faen ikke mer” tenkte jeg, dro dynen over hodet og bare lå der. “Jævla synd jeg ikke er trøtt heller, for jeg vil faktisk ikke stå opp”. En følelse av likegyldighet. Vanligvis ville jeg vært blod-stressa. Ikke lese? Ikke trene? Ikke henge med på hva som blir snakket om i kantina? Dette er krise, men i dag? Kunne ikke gitt mer faen.

Klokka står vanligvis alltid på alarm 06:30, men nå gir jeg blanke. Eller, vent, det er vel strengt talt en løgn, for det er vel nettopp det jeg ikke gjør. Jeg gir absolutt ikke faen, men jeg evner virkelig ikke å ta meg sammen lenger. Motivasjonen er rett og slett ikke der den skal være og jeg har nok med å lage meg litt frokost. Hva er det som skjer egentlig? Tanker som;” hvis du ikke orker å trene, da fortjener du ikke å spise frokost heller” dukker opp som tåke foran øynene mine. Jeg skal heller gå sulten enn å spise mat uten å trene. Hvis jeg ikke trener har jeg vel strengt talt ingen grunn til å spise heller? Det høres kanskje sykelig ut når jeg skriver det og det er nettopp derfor jeg gjør det. Noen fortalte meg en gang i tiden, at det er det viktig å bli oppmerksom på sine ubevisste tanker, i mitt tilfelle ett ubevisst monster. Noen kaller fenomenet angst, noen kaller det styggen på ryggen. Du vet, den lille stygge jævelen som stadig vekk prøver å fortelle deg hvem du er. Hva du ikke gjør, hva du gjør for mye av, eller kanskje hva du burde, skulle, måtte ha gjort.

Hvis du spør noen som kjenner meg” hvem er egentlig hun der?”. Ja, da må jeg nok dessverre skuffe deg med å si at denne beskrivelsen ikke matcher undertegnede lenger. Overhodet. Beskrivelsen pleide nok å gjøre det en gang i tiden, men det var før. I fortiden.,” Ei skikkelig gla´-jente, motivert, sprudlende og selvsikker”. Det er så langt fra den jenta som sitter og skriver en helt vanlig torsdagsformiddag i september. Slapp av nå. Dette skal ikke være en dramatisk tekst om hvor jævlig livet mitt er, for det er det ikke. Dette skal være en tankevekker til meg selv og alle andre jenter og gutter der ute. Kanskje er det noen der ute som sitter med nøyaktig den samme følelsen. Tomhet. Når livet snur deg ryggen og du møter deg selv i døren. Det har seg slik at man møter en del motgang i dette såkalte” livet”. Det kan være motgang i form av å miste noen man er glad i, en skilsmisse, tap av venner, jobb, økonomiske problemer, psykiske vansker. Det kan være i form av krig, kjærlighet eller ensomhet. Sykdom ikke minst, en evig kamp. Det er derfor jeg sitter her nå og skammer meg litt. Jeg skammer meg over at en så oppegående og reflektert ung dame, kan la sine hverdagslige problemer og bekymringer ødelegge så mye. Jeg har ikke engang en gyldig grunn til å føle meg som en dritt. Jeg er privilegert og har alt tilrettelagt for å være lykkelig. Allikevel orker jeg ikke tanken på å stå opp om morgenen. Jeg er urolig, har dårlig søvn og angst. Ikke ante jeg at angsten var så fæl. Ikke visste jeg at angsten kunne gjøre meg så fysisk dårlig og kvalm. Ikke ante jeg at angsten kunne ta kontroll over tilværelsen. Når alt kjennes skummelt og verden lukker seg rundt deg, det er da jeg innså at jeg ikke er så sterk og tøff i trynet som jeg en gang trodde jeg var. At jeg som tilsynelatende har alt, både venner, gode karakterer, en sunn frisk og sterk kropp, en kjærlig familie, god økonomi skal føle det slik? Det gir ikke mening. Jeg bli så sint og skuffet over meg selv. Hvor er den jenta som folk ville beskrevet før? Jeg føler meg ikke som henne verken utvendig eller innvendig og jeg kan ærlig innrømme at jeg savner henne sårt om dagen. En evig jakt etter å finne barnet i meg igjen. Den bekymringsløse jenta som ikke kunne la overfladiske ting ødelegge for henne. Som ga faen i verden rundt og stod støtt i seg selv. Selvrespekt, kjærlighet, verdighet, god selvfølelse og genuin glede. Jeg var lykkelig og hadde et helt annet fokus. Jeg så verden med andre øyne. Kanskje det er på tide å åpne øynene igjen,  for akkurat nå går jeg går i blinde.

Hvordan kan man gå i blinde spør jeg meg selv, men jeg tror det handler om at jeg lever litt på utsiden av meg selv. Hvis man blir for opphengt i overfladiske ting og bekymrer seg over sitt ytre og materialisme risikerer man til slutt å miste seg selv i sin egen kropp. Det høres svevende og rart ut, men jeg føler at jeg er på sporet av noe. Det er nemlig slik at kropp og utseende har stått i fokus over lang, lang tid.  Sosiale medier, sammenlikninger, den underbevisste stemmen som hvisker kaldt inn i øret mitt” du er ikke som henne”. Du er ikke like trent, brun, pen, naturlig pen, har ikke hvite nok tenner, har ikke tykke nok bryn, langt fyldig hår, vakker glødende hud, fyldige lepper, den stilen. Du vet hva jeg snakker om. Det er faktisk litt flaut å sitte her og skrive ned disse tingene, fordi tema har vært aktivt i lang tid. Jeg vet i teorien at jeg er bra nok og at alt det våset der. At det du eksponerer deg for på sosiale medier er falskt og redigert, men det spiller ingen rolle for meg. Det er ikke min sannhet, jeg har valgt å ikke tro på det. Hver dag når jeg våkner om morgenen, eller hver kveld når jeg legger meg på puta og scroller på sosiale medier, forteller jeg meg selv noe annet. Det har nesten blitt som en sport, og jeg må innrømme at jeg spiller i topp ligaen. Hvis det er noe jeg er god på, så er det å legge seg om kvelden å scrolle gjennom alle de australske, amerikanske, franske, spanske, eller norske jentene på Instagram. Bare for å fortelle meg selv at;” fy faen, du må spise mindre om du skal se sånn ut”, eller” du må lære deg å kle deg bedre”,” sminke deg mer”. Noen dager er det tynn jeg vil bli, andre dager ville jeg oppnå et mer” trent” resultat. For ingen gutter liker vel tynne jenter uansett. Burde være trent. Rumpe er viktig, men da må man spise nok? Nok en konflikt. Dette er latterlig, fy-søren så flaut.

Det spiller ingen rolle hvor mye jeg gjør, eller ikke gjør. Hvor mye jeg trener, eller hvor lite jeg trener, for jeg blir tross alt aldri fornøyd med den jeg egentlig er. Trent, utrent, spiser mye, lite, lavkarbo diett, intermitted fasting, keto diett, høykarbo, iglow, restylane, listen er lang. Til og med for meg, som aldri har vært super opptatt av utseende og fasade. Hva skjedde med meg? Hvor har den sterke kvinnen i meg tatt veien? Jeg føler meg svak. Jeg føler meg rett og slett ikke som noen som helst lenger. Jeg vil være alt annet enn den jenta jeg ser i speilet. Alt jeg gjør og alt jeg er motivert til, er drevet av ytre faktorer. Det er liksom ingenting som går tilbake til meg selv og hva jeg selv ønsker å gjøre, for meg og mitt velvære. Det er på mange måter naturlig at jeg plutselig ikke orket mer. Jeg er utslitt og har mistet motivasjonen totalt. Det er ikke mer å hente. Reservetanken er tømt den også. Nettopp fordi at hvis man hele tiden er drevet av ytre faktorer, enten det er andre mennesker eller materialistiske ting, så vil det kun drive deg til et visst punkt. Den indre motivasjonen driver deg lengst, det vet jeg. Er du drevet av en ekstern motivasjon, da vinner du aldri til slutt. Det kan ta deg langt, men ikke i mål. Hvis jeg virkelig skal leve et liv jeg selv blir lykkelig med, da kan jeg ikke holde på sånn lenger. Det er litt ironisk at i en alder av snart 23, føler jeg meg mer fortapt enn noen gang. Det er nesten så jeg skammer meg over det. Det føles som om alle andre har livet sitt på stell og har funnet ut av hvem de er og her sitter jeg liksom.  

Vi lever i en verden hvor alt handler om å fremstille seg selv så vellykket og lykkelig som overhodet mulig. Det er ikke rart folk føler seg mer mislykket enn noen gang. Slik som meg. For min del handler det ikke bare om hva alle andre mener om meg. Det handler om hva jeg selv, dypt der inne mener om meg. Det er ikke antall” likes” eller kommentarer som driver meg, det er i større grad den evige sammenlikningen. Det er du, meg, som blir din verste fiende. Både på sosiale medier og til slutt i ditt eget liv. Den underbevisste stemmen som sier at uansett hvor mange liker-klikk du får så er du ikke er bra nok. I kampen mot deg selv om å bli perfekt, vil du omsider utslette deg selv, sakte, men sikkert. Du vil få et så sterkt ytre fokus, at du glemmer å leve i kontakt med deg selv på innsiden. Ja, du glemmer å gripe øyeblikket og nyte livet slik det faktisk er. I den evige kampen om å sulte deg selv, eller trene ekstreme mengder, eller lese masse for å oppnå toppkarakterer, eller jobbe masse for å ha penger til materialistiske ting, det blir en kamp hvor du spiller mot deg selv. Det høres kanskje klisje ut, ja dette er litt klisje, men det er først nå jeg har forstått hvordan det føles på kroppen. Vet du hva som skremmer meg mest? Hadde spurt meg for en måned siden ville jeg mest sannsynlig fornektet det hele. Hadde du spurt meg i går, ville jeg spurt om du var helt fjern.  Jeg ville ikke stoppet, jeg hadde ikke innsett problemet. Jeg har det jo bra? Ser du ikke at jeg lever et perfekt liv? Nok en løgn.

Mamma prøvde å fortelle meg det ofte. Hun kjente meg rett og slett ikke helt igjen lenger. Jo-da, jeg smilte, lo, pratet, men var ikke tilstede. Kroppen min var tilstede,” skallet” mitt var der, men sjelen min var borte. Den kunne kanskje glimte til i et lite øyeblikk hvor jeg glemte meg selv, men det er først nå jeg ser det klart selv. Jeg har ikke vært tilstede i det hele tatt den siste tiden. Jeg har befunnet meg på en fjern plass i mitt eget hodet og hatt fokuset utover, eller lettere sagt observert meg selv utenifra, slik som jeg trodde og håpte at andre skulle se meg. Håret mitt, kroppen min, leppene mine, huden min, stilen min, øyenvippene mine, bryna mine. Hallo? Hvorfor er fokuset her? Det er så syklig og så skadelig og hvorfor har jeg ikke innsett dette før?  

Livet er for kort og sårbart til å kaste det bort på en fasade. Det handler om å være sin egen lykke smed og drite litt mer i hva verden definerer som vakkert og akseptert. Det handler om å være tro mot seg selv og sine egne følelser. Det å kunne lære seg å akseptere seg selv for den man er og vite at det er godt nok. For meg ble ting veldig meningsløst plutselig. Hvorfor skal jeg stå opp, hvorfor skal jeg trene, hvorfor skal jeg lese? Hvorfor gidde å være sosial? Alt dette ble bare et krav og jeg har glemt hvorfor jeg faktisk valgte å gjøre disse tingene frivillig. Da alt ble et” må” gikk det kun til et visst punkt, så sa det stopp. Da kom angsten, uroen, dårlig søvn og dårlig selvfølelse. Hvor mislykket er jeg når jeg ikke kan stå opp om morgenen før 07:00 for å trene, lese, være sosial i kantina, spise sunt, jobbe ved siden av skolen? Alt rakner jo. Alt rakner i mitt eget hodet, men på utsiden er alt som før. Det er faktisk ingenting som har forandret seg, utenom i mitt eget hode. Poenget her ligger nettopp i det faktum at hvis jeg ikke mestrer disse tingene, da er jeg like gjerne verdiløst. Da kan jeg ikke se bra nok ut, kommer ikke til å prestere på studiet, vil se mislykket ut utad, orker ikke å jobbe, kan ikke tjene nok penger som jeg kunne brukt på overfladiske ting og så ruller ballen den gale veien. Dette handler om at jeg ikke er glad i meg selv for den jenta jeg er, men for alt jeg gjør. Hvis jeg ikke gjør alle disse tingene og ikke mestrer kravene jeg har stilt meg selv, da er jeg ingenting. Jeg er lite verdt.

Det krever å sette på den evige masken, som jeg alltid setter på meg i sosiale situasjoner. Det er så viktig for meg å være sprudlende, glad, motiverende, morsom og alt det der, for det pleide å definere meg som person tidligere. Det er jo den jeg er og ønsker å være, men det er så langt i fra hvem jeg føler meg som innvendig. Jeg føler meg verken glad, motiverende, sterk eller sprudlende. Snarere tvert i mot. Hvorfor gidde å møte opp på vors, hvorfor gidde å gå i kantina, hvorfor be noen på besøk, det er vel ingen som vil omgås en slik person? Hvis jeg ikke kan være den sprudlende jenta, da er jeg ikke verdt å omgås. Så jeg velger å bli hjemme. Jeg vet det er galt, men jeg orker ikke spille for galleriet. Jeg har spilt et spill ovenfor meg selv og de rundt meg for lenge, jeg ikke orker mer. Det er så utrolig slitsomt, det tar så mye energi og jeg orker ikke mer. Nå gråter jeg. Jeg prøver å være en person jeg ikke er og lurer meg selv med mitt ytre til å late som. Jeg er bare rett og slett sliten av å føle det sånn. Jeg kunne ønske vi levde i en verden hvor vi løftet hverandre opp, så hverandre for den unike personen vi er. En verden der ikke alle streber etter det ideelle, det perfekte, men at det som bor i hvert enkelt individ og de erfaringene vi har med oss fra livet kunne veie tyngst. Et samfunn hvor det indre individet ble verdsatt i større grad enn den ytre fasaden. Jeg savner å føle at jeg er takknemlig for at jeg er meg, det har jeg ikke følt på lang tid. Jeg vil bare være alle andre enn meg selv og det er en giftig tilstand.

Jeg vet ikke helt hva jeg ønsker å oppnå i skrivende stund, men det er godt å se tankene sine på papiret. Jeg skriver de liksom ut av systemet og gjør tankespinnet mitt virkelig. Mange av disse tankene har vært ubevisste. De ligger der hele tiden og forteller deg noe, men man velger å ikke lytte. Jeg trodde selv at jeg ikke lyttet, men da jeg satt meg ned og skrev ned mine ubevisste tanker og realiserte dem for meg selv, det var da jeg ble skremt. Og ikke minst utrolig lei meg. Så mye hat til meg selv, daglig. Kontinuerlig. Om det ene eller det andre. Stadige bekymringer over små ting som ikke betyr noe i det store bildet, men som for meg ble dominerende. Det er vanskelig å elske de menneskene jeg har rundt meg og kunne verdsette dem akkurat slik de er, hvis jeg hele tiden hater meg selv. Da mister jeg evnen til å se hvor verdifulle alle andre er, nettopp fordi ingen kan elske noen dersom man ikke elsker seg selv. Aldri har jeg forstått det sitatet, men det gir plutselig mening. Jeg føler jeg er på vei et sted, men jeg sliter med å finne den rette veien. Akkurat nå har jeg ingen plan for hvordan jeg skal komme meg i mål. Etter motgang kommer medgang, bak skyene er himmelen alltid blå, etter regnet synger fuglene, det er da man blir sterkere. Sant? Vær så snill fortell meg at dette er sant?

Vanligvis ville jeg laget en plan. En plan jeg kunne fulgt slavisk for å komme i mål, men denne gangen har jeg ikke en plan. Det finnes ingen oppskrift på hvordan man skal elske seg selv. Den må du oppfinne selv. Panikken sprer seg. Dette blir min utfordring. Det å akseptere at akkurat nå, så er jeg her. Ingenting har forandret seg, uten om den følelsen jeg har inni meg. Det er helt sykt å si det, men jeg har faktisk åpnet øynene mine på nytt. Jeg har vaklet rundt i mørket en stund, uten å forstå at jeg har vært i mørket. Det er falskt og kaldt i dette mørket. Ikke på grunn av de menneskene jeg har rundt meg, for de er fantastiske, men jeg ikke har vært tilstede og derav ensom i meg selv. Jeg har ikke gledet meg over noe, ikke savnet noen, ikke følt på kjærlighet. Ingen verdens ting. Ingenting har gledet meg i hjertet, men det har sannelig gledet fasaden min. Og den fasaden kan jeg kaste langt til helvete.  

Det er tid for å våkne opp å se verden med andre øyne nå. Livet er for kort til å strebe etter noe som kommer. Livet kommer ikke, livet er her og nå, og det er mitt, og ditt valg å nyte det. Akkurat slik det er. Livet handler om å ta valg. Ta en beslutning, noe jeg personlig hater. Det skal være en beslutning, mitt eget valg om å være glad og fornøyd og nyte øyeblikket. Øyeblikket er livet. Det er øyeblikk som former oss, fantastiske, rørende, boblende, hjerteskjærende. Ingen vet hvor mange man får, men jeg er ikke villig til å kaste bort verdifull tid på å tilfredsstille de urealistiske kravene jeg har pålagt meg selv. Det å tilfredsstille den ytre verden blir å kaste bort livet. Ett liv. Denne har jeg smakt litt på i det siste. Hvis man bare får ett liv så må jeg virkelig leve det. Ikke bare eksitere, men å faktisk leve livet på sin egen måte å skape sin egen lykke. Hva er lykke for meg og hva er lykke for deg? Helt uavhengig av alle andre. Slutt å hat deg selv for at du ikke er den du” burde” være. Hvem har satt en merkelapp på deg? Det er ingen man” burde” være på denne jorda. Vi er alle kommet hit av en grunn, med unike forutsetninger og det er ditt valg, og i dette tilfellet mitt valg å gjøre det beste ut av det. Nok et valg står for døren. Legge meg ned å grine eller bygge meg sakte, men sikkert opp igjen. Jeg velger sistnevnte, selv om det blir en heftig utfordring som jeg ikke aner hvordan jeg skal angripe. Det første steget starter her og nå. Det første steget starter med meg.  Jeg skal ikke strebe for å komme i må, for hele livet er en reise, men jeg kan sette små” del-mål” på veien og dette er min del mål. Jeg skal ikke strebe, men prøve å akseptere at slik er det nå. Det å finne lyset i tunellen kan ta litt tid, men tid har jeg nok av. Ingenting går fra meg og det skal jeg finne roen i. Dagene kommer og dagene går og det eneste jeg kan gjøre er mitt beste. Om mitt beste er å ligge på sofaen med en kopp te, da skal jeg gjøre det. Jeg skal gi kroppen min ro, hvile og næring. Jeg skal gjøre mitt beste for å tenke positive tanker om meg selv og være takknemlig for at jeg har kommet meg ett steg ut av den sorte boblen jeg befunnet meg i. Jeg skal finne tilbake til en hverdag med harmoni, som jeg for bare noen uker tilbake ikke ante eksisterte.

Jeg spurte meg selv mange ganger ”er dette livet liksom?”. Er dette virkelig alt livet handler om. Å strebe og strebe og strebe. Livet for meg handlet lenge om å se så bra ut som mulig at jeg glemte at lykken ikke eksiterte i materialistiske ting eller i et vakkert utseende eller en trent kropp. Det har jeg alltid visst i praksis, men jeg glemte helt å leve i tråd med det. Plutselig. Men nå kjenner jeg på kroppen og sjelen at det er tid for en endring. Jeg står ved et veiskille og jeg er klar for å gå en annen vei. Jeg skal skape meg et liv som jeg selv kan identifisere meg med. Det gjelder også deg. Det fortjener du. Et liv som gjenspeiler den du er og de erfaringene du har med deg i ryggsekken din. Alle fortjener å være fornøyd og tilfreds i sin egen kropp, slik at kropp og sinn kan ha et fantastisk samarbeid fremfor en krig. Mange er kontroll mennesker og lider av flink pike syndromet, men i dag har jeg bestemt meg for å slippe kontrollen helt. Hvis jeg slipper kontrollen, vil jeg vinne tilbake kontroll. Nettopp fordi at veien blir til mens du går. Det er tid for å legge bort unødvendige bekymringer og ta med nok en erfaringen som et verktøy i fremtiden.

Jeg vet at dersom jeg blir bevisst mine egne tanker og lytter innover vil jeg til slutt komme i mål. Jeg vil komme dit jeg hører hjemme å føle på livet slik det faktisk er og kan være. Så verdifullt livet er, hvor høyt man kan elske og hvor dypt man kan sørge. Det er nettopp dette som er livet. Livet er ikke perfekt, så hvorfor trodde jeg selv at jeg måtte jeg være det? Det er ingen som husker deg for hvor pen du var, eller hvor bra trent du var, eller hvor smart og skoleflink du var. Du blir husket for den du er, for de tankene du delte, tårene du tørket, ørene du lyttet med, latteren du spredte og den gleden du smittet over på andre. De rådene du ga og den kjærligheten du delte. Livet er ditt og det er opp til hver enkelt å leve det på sin egen måte. Brett opp armene, børst av deg alle ytre krav og forventninger å lev det på din egen måte. Drit i hva verden måtte mene om hvordan du selv velger å leve ditt liv. Nyt solstrålene, trekk frisk luft langt ned i lungene, kjenn varmen på kroppen, føl deg i ett med naturen, spis god mat, kjenn hva det smaker, tren hvis du vil, hvis det gir deg energi og glede, men ikke for at du må! Del dine historier og erfaringer med andre og se verdien i de små tingene. Dette skal jeg skal ta med meg i ryggsekken, mens jeg beveger meg opp en motbakke jeg ikke ser enden på akkurat nå. - Men helt ærlig vil jeg heller slite meg opp denne motbakken, i håpet om et mer levende, ekte og lykkelig liv, enn å bli vaklende der nede i mørket. Alene i blinde som en del av den eksterne verden hvor lykken ikke blir definert av meg.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Novelle: Min lille reise

Hedda Dahle

Hedda Dahle

3 uker, 2 dager siden (226 besøk)

En tankevekker om at livet er her og nå, grip det.

Kommentarer

  • Andine Løvdal

    2 uker, 3 dager siden

    Hei Hedda. Jeg synes denne teksten var fin. Det var lett og følge med, og sette seg inn i teksten. Enig i det Atle skriver her. Teksten din er bra. Den er ganske lang, men det er forsatt lett og følge med i den, og selv om den er lang vil man forsatt ikke stoppe å lese.
    Keep up the good work:-)

  • Atle Håland

    3 uker, 1 dag siden

    Hei Hedda. Rent sjangermessig er ikke teksten din ei novelle, men det er nok heller ikke så viktig i denne sammenhengen. Synes uansett at det er fint at du deler tankerekka di.

Other in the tekst category