Kontroll

Kommer inn klasserommet, og øyeblikkelig treffer øynene mine henne. Går til plassen min og åpner opp bøkene på side tjuetre. Får ikke med meg noe av hva hun sier denne timen, tenker bare på alt det negative. Klarer ikke å gi meg selv lov til å være glad lenger.
Etter en stund, ringer det ut. Det er mat. Alle tar opp nista si, og begynner å spise. Magen rumler. Jeg er sulten, men vil ikke spise. Kikker rundt meg. De ser glade og fornøyde ut. Slik jeg egentlig også burde være. De er glade i seg selv og hvordan de ser ut. Jeg kan ikke fordra fjeset eller kroppen min. Legger nista fort oppi sekken igjen, og andre rundt meg begynner å stirre. Noen spør hvorfor jeg ikke spiser, og jeg svarer med at jeg ikke føler meg helt bra.

Når jeg er på vei hjem, flyr tankene rundt i hodet på meg. Låser meg inn på badet, og stiller meg foran speilet. Kikker ned på de mørkegråe flisene, og øynene mine treffer den. Blank, svart, firkantet og av glass. Klar til å bli trødd på av meg. Der sannheten kommer. Den hjerteskjærende sannheten om meg. Har allerede sjekket tre ganger i dag, men må sjekke en gang til. Tar først høyrefoten, og venstrefoten kommer like etter. Lukker øynene i frykt om hvilket tall som står der når jeg åpner dem igjen. Etter en stund åpner jeg øynene forsiktig. Kikker ned, og tårene triller som en foss nedover fjeset. Faller ned på gulvet med et smell og stirrer opp i taket. Tenker på tallet. Tallet jeg aldri glemmer. Tallet jeg tenker på tjuefire timer i døgnet. Selv om tallet har gått ned fra femti, til førti. Er det ikke nok. Kunne gått ned tjue til og det ville fremdeles ikke vært nok.  

Når mamma kommer hjem. Kommer hun bort til meg og spør om jeg er sulten. Svarer henne ikke. Vet at hvis jeg spiser vil jeg miste kontrollen. Etter en halvtime, kommer mamma likevel bort med en tallerken. Kikker opp på meg med et blikk som hun vet alt som foregår med meg. Hun sier ingenting. Kikker ned på tallerkenen, og i øyekroken ser jeg at mamma stirrer på meg med ett nervøst blikk. Når tallerkenen er halvtom, kjenner jeg frykten stramme seg oppover kroppen. Frykten for at jeg allerede har gått opp fem kilo. Frykten for å aldri få på seg noen av buksene mine mer. Hiver resten av maten i søpla, og låser meg inn på badet. Faller ned i gulvet som en potetsekk.

Blikket mitt treffer den kritthvite veggen. River blikket opp mot speilet på veggen og studerer meg selv. Kikker dypt inn i speilet. Står der lenge. Kjennes ut som om hodet mitt har delt seg i to. Den ene delen sier stopp, og den andre sier fortsett. Den delen av hodet som sier fortsett, vinner. Det gjør den alltid. Setter meg ned på gulvet, og tar den skarpe gjenstanden i min venstre hånd. Drar opp skjorteermet og klemmer så hardt rundt skaftet at jeg til slutt mister følelse i den.

Setter meg i gyngestolen, samme gyngestol som jeg sitter i hver dag. Hører mumling og latter rundt meg, og følelsen kommer igjen rivende oppover kroppen på meg. Følelsen av å være for stor, tjukk, ekkel og alt for stygg. Løper opp i andre etasje og låser meg inn på badet. Finner frem den skarpe gjenstanden under vasken, og går bort til toalettet. Setter meg ned på huk og kikker nedover. Holder den hardt i min høyre hånd. Retter den mot munnen, og kjenner det komme. Langt nede fra bunnen av den halvfulle magesekken til det ligger foran øynene mine. Retter meg opp i ryggen, og setter ett smil over munnen. Jeg føler meg bedre. Endelig er magen tom igjen. Når jeg til slutt låser opp døra er jeg utslitt. Går musestille inn på rommet. Drar dyna helt over hodet.

Plutselig går alarmen av på telefonen. Vil ikke reise meg opp fra senga. Orker ikke å dra på skolen etter en dårlig natts søvn på bare tre timer. Bena kjennes ut som betong, og kroppen er ødelagt etter ingen næring på snart tjuefire timer. Føler meg likevel glad, fordi jeg vet at jeg fortsatt har kontrollen. Går inn på badet og kikker meg i speilet. Står der lenge, før jeg tramper ned trappa. Mamma kommer like etter meg og spør om jeg vil ha frokost. Stopper øyeblikkelig opp. Lukker øynene, men sier ingenting. Magen rumler. Jeg er sulten, men vil ikke spise. Vil ikke dra på skolen i dag. Vil ikke at de i klassen skal se stingene jeg har nedover låret etter i går kveld. Arrene som nå er der, og som er der for å bli. Det er for skamfullt, fordi jeg vil bare framstå som en fin fasade overfor andre. Vil ikke være svak. Kan ikke være svak.

Det surrer rundt i hodet på vei hjem fra skolen. Så klassen det? Tror de jeg er en oppmerskomhetssyk jente nå? Når jeg kommer inn døra, låser jeg meg inn på badet. Stirrer inn i speilet, som jeg alltid gjør. Hører plutselig broren min banke hardt på døra. Han spør hvordan det går med meg. Sier alt er bra, selv om alt egentlig er som et rent helvete. Det skjer alltid ting som drar meg enda lenger ned i suppa. Orker det ikke mer. Klarer det ikke. Jeg er ikke sterk nok til å håndtere det lenger.

River ut nøkkelen med en ekstrem kraft, så den knekker. Halve delen av nøkkelen faller ned i gulvet. Går tre skritt fra dørkanten, og kikker opp på speilet. Speilet på veggen, med det gulaktige sterke lyset som henger fra taket. Setter meg ned på gulvet, og tar frem telefonen fra høyre baklomme. Går inn på notater og begynner å skrive med tårefulle øyne. Hendene rister. Kroppen rister. Klarer ikke slappe av, fordi jeg vet som er i ferd med å skje. Det er snart over. Det er slutt. Snart har jeg full kontroll over alt igjen.

Fyller badekaret med iskaldt vann og legger den skarpe, skinnende gjenstanden på venstre side av badekaret. Setter meg oppi og kjenner pulsen øke. Kikker på den svarte veggen, og tårene faller nedover som alltid. Kikker nedover til andre side av badekaret. Der ligger den. Skarp og skinnende som alle andre sitt liv er. Perfekt. Tar den i min høyre hånd og studerer den nøye. Den er klar. Jeg er klar, og jeg vet at jeg ikke kan stoppes lenger. Det er ingen som holder meg igjen. Kikker ned på den, og klemmer så hardt rundt skaftet at den til slutt skifter farge. Retter meg opp i ryggen og retter blikket ned mot venstre side av badekaret. Der ligger den. Så rolig. Så hudfarget. Endelig har jeg kontrollen igjen. Endelig blir smerten borte for alltid.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Kontroll

Andine Løvdal

Andine Løvdal

1 uke, 5 dager siden (35 besøk)

En bearbeidet utgave av "Den hjerteskjærende sannheten"

Kommentarer

More from Andine

Other in the tekst category