Pappa er borte

Sitter på den gråfargede stolen, og kikker bort på mamma. Hun smiler ikke. Hun sitter bare der, som et spøkelse. Likblek. Når jeg kikker på henne, ser hun steindød ut. Akkurat som om det ikke lenger er en eneste dråpe med kjærlighet igjen i henne. Mamma ble kald, og sluttet å snakke og alt begynte dagen de begynte å krangle alvorlig, og ikke lenger på en vanlig måte. Det var en regndag, november måned.

Jeg hadde nettopp kommet hjem fra skolen, og jeg trodde alt var som før. Jeg forventet å komme hjem til glade og smilende foreldre, foreldre som elsket hverandre. Foreldre som kom til å være sammen til døden skilte dem av, men selv om jeg visste at de hadde begynt å krangle mer enn før, så trodde jeg alltid at de var glad i hverandre. En regnfull dag i november, kollapset alt. Det kom som et lyn fra soleklar himmel. Når jeg kom inn døra, ble jeg møtt av krangling, skriking og hulking. Mamma og pappa kranglet, og man kunne høre skrikingen fra postkassa nede i gata. Naboene kom ut av husene, og lurte på hva som skjedde i galehuset. Det jeg ble møtt av når jeg åpnet døren, er et syn jeg ser når jeg drømmer, og når jeg er våken. Et syn som ligger på fremsiden av skallen tjuefiretimer i døgnet. Det er som et mareritt jeg aldri våkner opp av. Når jeg kom inn døra, så jeg pappa sto helt oppi mamma med hånden rundt halsen hennes. Ansiktet til mamma mistet farge, og pappas fjes var knallrødt av sinne. Når han så meg, slapp han mamma øyeblikkelig. Hun falt ned i bakken med et smell. Gispet etter pusten, mens hun hulket, samtidig luktet jeg frykten hennes på mils avstand. Frykten for hva som ville hendt dersom jeg hadde vært ti minutter senere inn døra. Aldri har jeg sett mamma slik, og aldri har jeg sett pappa slik. Han falt ned i bakken foran henne, og begynte å gråte. Ba mamma. Jeg gråt. Mamma gråt. Pappa gråt. Søsteren min gråt. Siden den dagen, begynnelsen av november måned, har vi ikke stoppet å gråte.

Sitter på stolen, og stirrer ned i naturfagsboka. Vi har prøve i morgen, men jeg kan ingenting. Får det ikke inn i hodet, og klarer ikke å konsentrere meg. Lytter til hulkene som stille kommer ut av mamma sin tynne og spinke kropp, der hun sitter i sofakroken. Hun prøver alt hun kan å holde det igjen, men hun klarer det ikke. Hun sitter og ser på nyhetene, og de har en debatt om hvordan det er for barn og gå gjennom en skilsmisse. Stirrer på øynene hennes. De er kalde. Hele kroppen hennes er kald. Kroppen hennes likner på en blokk med is, som ikke kan tines. Lytter til hulkene som kommer ut av henne, og det skjærer meg for hver gang jeg hører de. Vet ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe henne, fordi hun snakker ikke. Hun sier ikke lenger noe. Absolutt ingenting.
Etter en stund, kommer pappa inn døra. Han er også kald. Iskald, men han prater ivertfall litt. Setter med ved siden av pappa på sofaen, og stirrer bort på mamma sitt ansikt. Hun sitter bare der. Like stiv som en stokk, og hun gir meg gåsehud når jeg ser på henne. Blikket hennes er så tomt. Så uendelig tomt. Når jeg kikker inn i øynene til mamma, ser jeg bare et hull. Et stort svart hull, og det likner på slikt man lærer om i naturfag om universet. Et slikt svart hull som finnes i verdensrommet. Det likner på slik, bare i mine mors øyne. Et evig mareritt. Et evig helvete. Det finnes ingenting annet i blikket hennes, enn tomhet.
Stirrer ned på hendene til pappa, og ser at gullringen nå er vekk. Stirrer opp på pappa sitt ansikt, og ser at han kikker på ringfingeren sin. Øynene hans begynner å fylle seg med vann. Legger en hånd på skulderen hans, og lurer frem et lite smil. Sier ingenting, og reiser meg opp og går inn på badet. Låser døren etter meg, og stirrer inn i speilet. Stirrer på jenta jeg ser i speilbildet. Tenker tilbake på da familien min var så perfekt, og hvor mye foreldrene mine elsket hverandre. De lo, de smilte, de pratet. Nå er det bare krangling, ellers er det stille. Blikkstille. Alle er bare omringet av tomhet, og vi alle bare venter på dagen det skjer. Dagen der elleve år i ekteskap, blir til historie.

Utenfor kan jeg høre at stemmingen blir mer anspent, fordi jeg hører pappa hisse seg opp. Han kjefter på mamma, fordi han mener at hun ikke prøver. De hadde jo egentlig bestemt seg for å legge hendelsen fra november bak seg, og starte på nytt. For vår skyld. Jeg går bort til kanten av døren, og legger høyre øre inntil. Lytter til kranglingen som blir verre, og verre. Grovere, og grovere. Lener meg inntil døren, og siger nedover til jeg sitter nede. Lener hodet ned på bakken, og tenker tilbake på et minne. Et minne som nå vil forbli historie.

Klokka var halv tre på natten, og jeg fikk ikke sove. Det var en vinterdag i februar måned. Jeg fikk bare ikke sove, og jeg visste at jeg skulle på skole neste dag og ha prøve om den kalde krigen. Bestemte meg for å gå ned trappa til første etasje, og før jeg gikk ned trappa tok jeg av meg tøflene, fordi de lager alltid så mye lyd og ville ikke vekke noen. Når jeg kom ned var det bekmørkt. Kjente jeg var redd, fordi jeg likte ikke mørket. Fantasien min pleide alltid å gå løpsk, og jeg fikk alltid ville tanker om at det var noen i huset som skulle ta meg, eller at det var et slags monster der som hadde røde øyne, og en lang, svart kappe på seg som skulle ta meg. Jeg gikk inn i stua, og satt meg ned i den svarte skinnstolen. Etter en stund, hørte jeg noen gå ned trappen og på fottrinnene kunne jeg høre hvem det var. Fordi trinnene var så små, og så stille. Jeg hadde rett også, og etter kort tid sto hun foran meg. Det var som om hun skjønte at jeg ikke fikk sove, og at jeg var redd. Hun smilte, men sa ingenting. Hun gikk bort til skapet, og hentet noe som skulle hjelpe for søvnen, men jeg spurte aldri hva det egentlig var. Hun holdt meg. Hun klemte meg, og strøk meg forsiktig over pannen for å gjøre meg rolig. Jeg kjente på en følelse av at jeg ble mer rolig, fordi hun var med meg. Etter en halvtime, gikk vi opp trappen, og sov ikke i min egen seng den natten. Selv om jeg ikke lenger var syv år gammel, var det likevel en betryggende følelse. Jeg fikk sove den natten. Noe jeg ikke hadde gjort på lang, lang tid.

Jeg åpner opp øynene mine igjen, og reiser meg opp fra det kalde gulvet. Rett før jeg skal gå ut døren, hører jeg et smell komme utenfra. Som om noe knuste. Jeg skvetter til, og rygger kjapt bakover. Kjenner pulsen øke, og trøttheten forsvinner øyeblikkelig. Som om jeg har drukket en energidrikk på et minutt og kjenner koffeinen treffe med en gang. Går fort til kanten av døren, og åpner den stille opp. Når døren er halvåpen, stirrer jeg ned på glasset som ligger strødd utover gulvet. Retter blikket mitt oppover, og ser på mamma. Hun står bare der. Beveger ikke en eneste muskel. Hun står bare der, i midten av gulvet og stirrer ned på glasset som ligger strødd utover. Når jeg studerer glasset litt nøyere, ser jeg at det er glassbollen vi fikk av bestemor før hun døde, for bare et par uker siden av kreft. Hun betydde mye for mamma, og derfor vet jeg at den bollen også gjorde det. Nå er den knust, akkurat som henne. Akkurat som denne familien. Hun kan prøve å reparere den, men man vil alltid kunne se sprekkene.

Jeg går bort til mamma, og hjelper henne ned på sofaen. Hun sier ingenting, og er mer deppa enn hun pleier. Når jeg får lagt merke til tingene rundt meg, ser jeg at pappa ikke er her. Den lyseblå hus nøkkelen ligger på bordet, men nøkkelen til bilen hans er borte. Jeg roper, men ingen svar er det å få. Jeg kikker ned på mamma. Mamma som ikke har sagt et eneste ord siden november. Når jeg stirrer ned på ringfingeren hennes, ser jeg fingeren er naken. Det eneste som er igjen, er et merke der den pleide å være. Den har vært der nå i elleve år, men nå er den borte. Og den er borte for godt. Jeg kikker opp på mamma, og spør hvor den er. Mamma åpner munnen, men ingen ord kommer ut. Blikket hennes er tomt. Vått. Og det er ikke lenger noen følelser inni henne. Det er som om hun ikke føler noe. At det er en levende kropp, men at hun er steindød på innsiden. Mamma er borte, og hun gråter. Jeg gråter. Søsteren min gråter. Og nå er pappa borte.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Pappa er borte

Andine Løvdal

Andine Løvdal

4 dager, 11 timer siden (24 besøk)

Novelle som ble skrevet i går kveld. Inspirert av en novelle jeg skrev som oppgave for kort tid siden.
Handler om skilsmisse fra barnets perspektiv, men denne skilsmissen er nok litt mer uvanlig enn det som er normalt.

Kommentarer

More from Andine

Other in the tekst category