Ingen håp, eller?

Her og nå, sitter jeg og funderer over spørsmål alle mennesker tenker i løpet av livet. Tanker vi tenker når alt er vondt, og vi bare vil stoppe det. Der vi er villige til å gjøre hva som helst, bare for å få smerten bort. Tanker som kommer når vi ikke ser annen utvei, eller- vi ser den utveien, men vi vet at det vil bringe vår smerte til andre. Noen klarer å slutte å tenke på disse tankene, mens andre ikke klarer det på egenhånd og ikke tørr heller ikke å spørre om hjelp. Tanker kan bli handling, men handlingen vil for alltid være noe man ikke kan gjøre opp for. Tanker forsvinner med tiden- eller blir bedre- eller så klarer du å leve med dem. De usnakkede tankene som sier: Hva er vitsen? Jeg vil bort. Jeg orker ikke mer. Det er tanker som kan ta over et liv, og verst av alt; tar det liv. Tanker er ødeleggende, og jeg har brukt nærmere to hundre og ti timer, på å tenke slike tanker. La meg spør, hva er det dødeligste, en pistol, eller en tanke? En pistol gir deg muligheten, men en tanke trekker i avtrekkeren.

Sitter her, og stirrer ut av vinduet. Hundene som sitter på terrassen og nyter siste rest av sola som snart forsvinner bak de høye fjellene. Sola er snart borte, og snart vil mørket trenge seg over denne lille bygda igjen.

Stirrer ut i det tomme rommet. Det er stille. Blikkstille. Ikke et eneste vindpust, ingen stemmer som prater, og ingen som beveger på seg. Jeg sitter på stolen, stille som en mus og lytter til bikkja som snorker, puster tungt og av til løfter på hodet fordi hun hører en mus som piper under terrassen. Det er ingen mennesker i hus, utenom meg. Hunden ligger foran bena på meg, og kikker på ansiktet mitt. Gir meg et blikk som sier «Hva tenker du på? Du har mer enn dette å gi. Ikke gi opp.». Smiler bredt, og kikker ut av vinduet. Det er mørkt ute. Stjernene skinner som aldri før. Det er en vakker kveld, slutten av april måned. Åpner opp vinduet tre centimeter, og stikker fingeren mellom den lille sprekken for å kjenne om det er kaldt. Det er det ikke. Det er faktisk ganske varmt, selv om sola er bak de høye fjellene på andre side. Reiser meg opp fra stolen, og bak meg merker jeg skrittene til bikkja komme nærmere, og nærmere. Hun følger etter meg helt til jeg treffer sko hylla. Jeg stopper. Hun stopper. Snur meg rundt, og kikker på hunden. Vi står der begge to og stirrer på hverandre, stive som stokker.

Hun gir meg det søte blikket, der hun har hodet på skakke, og begge ørene står rett opp, som om hun lytter til det jeg vil fortelle. Kneler, og stryker hun en gang over hodet. Halen går som et lokomotiv av lykke. Etter en stund stopper jeg å klappe henne over hodet, og hun gir meg det søte blikket igjen. Jeg smiler, og hun hopper og spreller av glede. Blikket hennes sier «jeg er glad i deg. Du har mange som er glad i deg. Du er verdt det.» Et smil brer seg over munnviken på meg, og jeg kaster jakken over skulderen i ekstase. I lykke.
Jeg kommer til skolen, og kikker opp på den skyfrie himmelen. Det er tolv, kanskje nærmere tretten varmegrader ute. Lysene langs fotballbanen er klare, sterke, og vakre. Hvert lys, representerer et lys som er inni meg. Alle er sterke nå. Alle skinner. Ingen er slukket. En gledes tåre renner nedover kinnet på meg. Endelig er jeg over deg. Endelig er kjærlighetssorgen forsvunnet, etter åtte måneder med gråting, skriking, slåing i vegger, kniven, og samtaler der jeg følte ingen nytte. Tenker tilbake på minnet jeg husker fra deg, minnet som skjedde på valentinsdag. Det var en skyfri himmel, snøen var nesten smeltet bort.
Jeg husker det så godt. Det var valentinsdag, og jeg skulle møte deg igjen. Jeg gledet meg hele dagen, og brukte en time bare på å finne ut hvilken genser jeg skulle gå med. Først fant jeg den hvite skjorten, men den flekkete. Så fant jeg en grønn hettegenser, men da følte jeg at jeg så ut som en gutt. Så en rød, så en blå genser. Etter en time fant jeg endelig ut hva jeg skulle gå med. Jeg valgte den tettsittende svarte genseren.

Jeg møtte deg, og alt var som vanlig i begynnelsen. Ettersom tiden gikk, merket jeg at du trekket deg unna meg. Du snakket ikke med meg, og begynte å oppføre deg annerledes. Du flørtet med Karoline, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Du var jo min kjæreste, noe alle visste. Så hvorfor flørtet du da med Karoline? Rett før vi skulle dra, merket jeg at du ikke var rundt meg, og det hadde du heller ikke vært på en stund. Jeg var nok litt kontroll-freak over deg, men det hadde igjen- fått fra deg. Du skulle alltid vite hvor jeg var, hvor jeg skulle, hvem jeg pratet med, og hvis jeg ikke svarte deg på Snapchat innen to minutter, klikket du. Jeg gikk for å se hvor du var blitt av, og synet jeg møtte når jeg åpnet den ekle eikedøra, er et syn jeg ikke glemmer. Det er brent fast i minnet. Du sto der. Du og Karoline sto der, holdt hverandre i hendene, og deres lepper berørte hverandre så kjærlig. Mer kjærlig enn du noen gang har gitt meg. Jeg sprang bort, og dyttet dere fra hverandre, og sa: Hva faen er det du tror du driver med? Blikket ditt var som om ingenting hadde skjedd, at jeg var syk i hodet, som om jeg hadde alvorlige sinneproblemer. Du var forbauset, og du latet som om ingenting hadde hent. At vi skulle bli ok igjen. Jeg ble sint, kjeftet. Du ble sint, og tok et raskt steg mot meg, uforventet skrek jeg: Ikke slå.

Jeg går langs fotballbanen, og foran meg sparker jeg i en stein, den fyker tre meter foran meg for hver gang jeg spretter foten fremover. Kjenner på brisen som drar seg over meg, og jeg kjenner frysningene trenger seg over kroppen. Det er kaldere nå, rundt fire grader. Klokka er halv to på natten. Jeg lener meg inntil det grønnfargede gjerdet, og siger forsiktig ned til bakken. Plasserer begge hendene på hver side av kroppen, og klemmer rundt en stein som ligger på venstre side av meg. En tåre renner nedover kinnet, når jeg kikker opp på himmelen og ser stjernetegnet hans. Er det håp, eller? Jeg kikker opp på stjernetegnet, åpner munnen, tårer triller og kroppen rister.

«Du har bursdag i dag» sier jeg med en skjelven stemme.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Ingen håp, eller?

Andine Løvdal

Andine Løvdal

6 måneder, 3 uker siden (215 besøk)

Dette er en novelle som beveger seg i en litt annen retning enn det jeg pleier å skrive. Innholdet har ofte ingen håp, men jeg vil si at denne har til en viss grad.

Kommentarer

More from Andine

Other in the tekst category