Dagene er som skyer.

Jeg er på vei til begravelsen til en av barndomsvennene mine, navnet hans var Odin, og han hadde akkurat fylt tjuetre. Eldre ble han ikke.

Jeg husker han som en kjekk og velstelt ung mann. Han gikk alltid med penklær og hadde alltid den samme sidesleiken på høyre side, som han har hatt siden dagen han fant ut av hva voks var. Året han fylte nitten ble livet hans snudd på hodet, hans far og mor ble drept i en grusom dødsulykke på riksvei 9 på vei hjem fra tur på fjellet. Blikket til Odin da telefonen ringte og en ukjent stemme sa «Hei, jeg ringer fra Sørlandets sykehus …» er noe jeg aldri glemmer. Han hadde en blanding av sorg, redsel og sinne. Han var sint på lastebilsjåføren som satt på telefonen i mens han kjørte. Smadret inn i Volvo-en, og moste bilen sammen som den var et chipsflak. Han følte en enorm sorg når det gikk opp for han at begge foreldrene var borte. Steindøde.

Øynene var skuddrøde og hovne, fordi han aldri fikk sove om nettene lenger. Han følte en innvendig taushet og en frykt, en frykt for hvordan han kom til å klare seg nå. Kroppen var blitt like liten som min lillesøster sin, som fylte åtte for noen måneder siden. Kroppen var som en knallhard isblokk, det var ikke lenger noen følelser i han. Det var bare et stort tomrom som manglet det viktigste en person trenger for å holde seg over vann; kjærlighet. Det var noe som forsvant i han, og det kom aldri tilbake. Det var et lys som slukket, og det fantes ikke flere fyrstikker for å tenne det igjen.

To år etter, når han fylte tjueen, giftet han seg med en ung, vakker og rik dame.  På bryllupsdagen hadde ikke Odin hverken mor eller far til stede. Det var to tomme plasser i kirka der de egentlig skulle vært. Under hele vielsen var han trist, Odin stirret konstant på de to tomme stolene på fremste rad. Den eneste gangen han faktisk snudde på blikket, var når presten sa «dere kan nå kysse». Odin hadde ikke en far som kunne klappe han på skulderen og si «jeg er stolt av deg, og håper jeg blir bestefar snart», eller en mor som gir han en knuseklem og gjør han flau foran alle. Selv om det er det eneste han kunne ønske akkurat i dette øyeblikket.

 I begynnelsen av ekteskapet var det som en kjærlighetsfilm, der de lever lykkelig alle sine dager. De flyttet sammen i et lite rødt hus på landet. Rundt huset var det blomster i alle farger man bare kunne tenke seg. Trærne blomstret, og epletreet hadde saftige, røde epler. Følelsen når du sto på bakken, og kjente det grønne gresset gni seg forsiktig gjennom tesene. Himmelen var lyseblå, og det var alltid varmt og deilig, det slo aldri feil. Duften som omringet hele huset. Duften av lavendel og vaskemiddel. Det var virkelig som å være i himmelen. Man ble alltid så glad av å se konen til Odin, hun var alltid så vakker, spesielt når hun gikk med kjolen som hadde røde roser på. Huden hennes var silkemyk, og hun hadde en perfekt hud, ingen pigmentflekker eller rynker.  Hun var en engel. Og de var som skapt for hverandre. Like perfekte begge to.

Når tiden gikk, forandret det seg. De sov på forskjellig rom. De kranglet flere ganger om dagen, for hun hadde nemlig blitt smelt på tjukka og ønsket seg egentlig ikke barn. De kranglet hver dag om hva de skulle gjøre med livet som eksisterte i magen på den unge, perfekte og velstelte kvinnen.

Jeg husker spesielt en vakker sommerdag, det var dagen før jeg fikk beskjeden om at Odin hadde dratt fra oss. Sto utenfor det rødmalte huset, og kikket inn vinduet. Der sto Odin bak de gule gardinene, og gav meg et slags lengselsblikk. Han vred på hodet og lyttet på kjeftingen han fikk fra sin kone. Hun satt på en krakk et par meter borte, og strikket på noe som liknet en lue, mens hun dro en vogn frem og tilbake. I vognen lå det en liten, søt og uskyldig jente. Klar til å se denne vakre, og grusomme verden. Jeg kunne se at konen hadde fått barnet for Odins skyld. Hun ville blidgjøre han, det ville hun alltid. Men etter barnet kom, ble han ikke blid. Han fortsatte å grave seg ned, og uansett hvor hardt vi prøvde å hjelpe, gav det ingen nytte. Det var som å tvinge en hund til å si hvor det er vondt, når den bærer på smerte.

Han orket ikke lenger å gripe dagene, fordi det var som å gripe etter luft med bare hendene. Han fikk liksom ikke tak. Hver kveld, trillet han lille Anna frem og tilbake til hun falt i søvn. Om søndagskvelden satt han der, i den brunfargede gyngestolen med musikk spillende fra cd-en. Lille Anna lå i fanget hans, og dro i hans lange, brune hår.
Jeg kommer til kirka, og ser steinen til foreldrene. Stirrer ned i den sølete bakken og dråpene som plasker ned fra den mørke og kalde himmelen. En etter en. Menneskene rundt er kledd i svart. Det er en uforståelig tanke for oss alle, det at den unge, flotte gutten, nå ligger i den kista, klar til å bli senket ni meter under jorden og bli spist opp av hvite larver. Det at han aldri vil ta et dypt åndedrag gjennom de sterke lungene igjen. Det at han aldri vil kunne se lys med de perfekte, brunfargede øynene sine på denne jorden. Det at jeg aldri vil kunne kjenne ribbeina hans på ryggen hver gang han gir meg en bamseklem, og jeg stryker han over ryggraden, eller det at jeg aldri kan klage over de brunfargede lærskoene han alltid gikk med, gud og jeg hatet de skoene. Men han elsket dem. Han elsket de skoene mer enn han elsket seg selv. Han fant de skoene i skapet til sin far når han var tretten. Faren hadde lett i årevis etter dem, uten å vite at hans sønn hadde tatt dem.

Det har dannet seg et dypt sår hos mange av oss, som til slutt vil gro og bli til et arr. Et dypt arr festet i sjela. Tanken på hvor vondt han må ha hatt det, at det faktisk gikk så langt. Hvor gjennomsiktig han må ha følt seg, som en Skybert ingen ser. Føler. Merker. Der ensomheten og depresjonen tok over kroppen. Han vil nå kunne forbli i det rødmalte huset på landet, med alle de fargerike blomstene, som aldri vil stoppe å blomstre. Lyset i han kommer tilbake, fordi han treffer snart det han trenger for å fylle tomrommet. Tiden hans her er over, men min vei fortsetter. Han står igjen og kaster sin skygge over meg. Dagene er blitt som skyer, og det samme gjelder mennesker. De forsvinner som fluer. Dras ut av våre hender, som et lynnedslag fra soleklar himmel.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Dagene er som skyer.

Andine Løvdal

Andine Løvdal

1 måned siden (136 besøk)

Novelle som er en litt annen type tematikk enn det jeg pleier å skrive.

Kommentarer

More from Andine

Other in the tekst category