Bønnen til Michael

Jeg hater romantiske filmer. Alle elsker romantiske filmer men jeg hater dem, fordi det ender alltid bra. Det slutter alltid sånn som man ønsker at en slik film skal slutte. Hver gang jeg ser på romantiske filmer med familien, sitter de der og gråter, hulker og holder hverandre i hendene. Akkurat som om det er sånn det er. Akkurat som om det er sånn livet går, det at man blir møtt av en utfordring, men at det uansett alltid slutter bra. Perfekt. Jeg sitter der og rister på hodet, og tenker hvor urealistisk det er. Hvor urealistisk det er at det skjer. Hvert fall med meg. Det er noe jeg selv aldri vil oppleve. Det å ha et bra forhold. Et sterkt forhold. Et slikt forhold man kan se overalt. På gata. På skolen. På butikken, ja, til og med langs stier langt inni skogen. De dør sammen som lykkelige, gifte hundreåringer. Der de stiller opp for hverandre, når en av dem ender opp med demens eller noe annet forferdelig. Drømmen forblir en drøm for meg. Bønnen forblir en bønn, og den blir aldri sendt lenger opp enn dette svarte hustaket. Mitt liv er som en romantisk film, bare at den ender som man ikke ønsker den skal ende. Denne filmen slutter som en kjedelig 80-talls film der en av dem dør. Der alle i salen gråter, og det ikke er gledes tårer.

Jeg sitter på rommet. Michael sitter ved siden av meg. Vi sitter og ser på film, IT faktisk. I sidesynet ser jeg at han ser på meg. Det perfekte smilet hans tiltrekker oppmerksomheten min vekk fra tv-en, og mot han. –Vi skal ut. Sier han, og klemmer meg hardt rundt nedre del av håndleddet. Det er vondt. Det svir, og jeg mister følelse i den desto lenger og hardere han holder rundt. Ansiktet hans er likblekt. Han har ingen planer om å slippe, og jeg lar han gjøre det. Kikker ned på andre side av armen. Det er blå merker der. Det er fra Michael. Drar ned ermet litt, så han ikke skal legge merke til det. Vi kommer ned trappen, og fremdeles holder han stramt rundt håndleddet mitt. Jeg kjenner snart ikke hånden mer. Det kjennes ut som om hånden sover. Det kjennes ut som en nål som konstant står og stikker meg i armen. Han slipper ikke. Selv om jeg skal ta på meg skoene, jakka og det grønnfargede skjerfet, slipper han ikke armen min. Det begynner å bli ubehagelig, måten han holder rundt håndleddet mitt. Jeg kjenner jeg begynner å bli redd for han. Men jeg lar han gjøre det. Jeg sier ikke slutt, eller prøver å dra hånden vekk. Jeg vet at jeg ikke fortjener noen andre. Jeg fortjener ingen andre enn deg, Michael Sigurdson. For meg er han som sigaretten jeg putter i munnen, som får meg til å hoste og den smaker ikke godt. Men jeg klarer ikke å slutte.

Himmelen er vakker, og det blonde håret flagrer så fint i vinden. De blåfargede øynene lyser av glede. Bena går i takt, og armen hans er hardt plassert rundt skulderen min. Jeg kikker ned på den svarte buksa med lommer på sidene. «Han har så utrolig fine lår» tenker jeg inni meg. Lår er en av tingene jeg liker best hos han, fordi de er bare så fine. For hvert steg han tar, ser du de fine lårmusklene stramme seg. Kroppen hans er varm, så bare det å gå ved siden av han gjør at kroppen min får normal kroppstemperatur igjen. Vi setter oss ned på brygga, og jeg hører lyden av en boks som blir åpnet, og lydene av gurglingen som inntreffer munnen hans.

De svake bølgene slår inn mot havnen. Armen til Michael ligger avslappet rundt skulderen min, mens den sprettet boksen ligger i den andre. Den kalde brisen treffer våre nakne føtter og etterlater oss numne. Hjertet hamrer for hvert åndedrag jeg tar. Månelyset fra himmelen gjør at vannet glitrer. Smilet hans er så bredt over munnen.
Jeg kikker på han, og han kikker på meg. Lener meg inntil skulderen hans, og kjenner den raske hjerterytmen hans. –Hører du det? sier jeg, mens jeg klemmer meg tettere inntil brystkassen hans. Michael trekker seg enda nærmere meg og legger armen enda hardere rundt meg. Han puster meg varmt i nakken, og åpner så vidt på munnen. –Hører hva da? hvisker han forsiktig. Glir hodet spontant, men rolig ned på skulderen hans igjen, og begynner å fnise av berøringen han gir.

-Stillheten, den rolige stillheten som rammer hele brygga. Svarer jeg med en selvsikkerhet trygt. –Er det ikke så uendelig vakkert? Legger jeg til. Nå klarer jeg ikke å rive øynene mine vekk fra han. Huden hans gir en glød som er umulig å ikke se på. Håret hans flagrer forsiktig når den kalde brisen treffer den blonde, nyklippede sidesveisen. Den kalde huden til Michael lyser av månelyset som treffer han forsiktig i fjeset, så øynene hans blir smalere. Fingrene hans fletter seg forsiktig inn i mine. Han lukker øynene helt et sekund og lytter til stillheten. Lytter til sine egne hjerteslag. Lytter til hvordan han trekker inn pusten, og hvordan han slipper den ut igjen. Han åpner øynene sine igjen, og retter blikket sitt mot meg. –Stillheten, faller forsiktig ut av munnen hans. Han smiler bredt, og kikker ned på boksen han holder i den andre hånden. Han nikker. –Jo, det er vakkert. Sier han, mens blikket hans er festet på flasken.

Fingrene hans strammer seg hardere rundt flasken, som om alkoholen egentlig er det eneste og fineste han har. Finere enn meg. Som om alkoholen er det eneste han virkelig bryr seg om, og det eneste han virkelig trenger i livet sitt. Jeg hører en lyd komme fra telefonen, tar frem telefonen. Michael fjerner armen fra skulderen min, og hopper tre meter vekk fra meg. Hiver nedpå tre bokser etter hverandre og kaster de på vann når han er ferdig. Kikker på han og rister på hodet. Han kikker litt sint på meg, og klemmer hendene hardt rundt rekkverket på siden, som om han er sint og trengte noe å klemme rundt, ellers ville han gjort det med meg. Leser gjennom meldingen. «Du fortjener en som er bedre enn han» står det. Kikker ut på vannet, og tenker på forholdet til meg og Michael, og hvordan det har vært vær eneste kveld.

Jeg må alltid liste meg forbi han, med hjertet i halsen. Så stille som overhodet mulig. Hjertet går alltid raskere enn toget, og jeg føler for å ramle over ende fordi jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er alltid livredd for at han skal feste de perfekte øynene på meg der jeg står i gangen og holder pusten. Der han åpner kjeften sin og skriker de verste tingene i ørnene mine, så står jeg bare der; og tenker på han.

Jeg sitter med hjertet i halsen og fingrene krysset for at ting ikke skal fortsette slik det har foregått siden jeg ble sammen med Michael. Jeg krysser fingrene for at han ikke skal legge fingrene sine på lårene mine igjen. Jeg sitter med bare hendene mot hverandre, og ber til høyere makter.

Jeg ber om at han skal forbli trygg, og jeg ber om at verden snart skal få åpnet øynene sine, og få greie på hvilket monster jeg lever med. Ber om at de snart kan ta han fra meg, og la meg leve det lykkelige, trygge og kjærlige livet jeg drømmer om å leve.

Jeg ber.

Jeg ber for Michael, og kun Michael.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Bønnen til Michael

Andine Løvdal

Andine Løvdal

1 måned, 1 uke siden (80 besøk)

Jeg publiserte denne teksten for ikke så lenge siden, men den er blitt endret på nå.

Kommentarer

More from Andine

Other in the tekst category