Utdrag fra roman

”Kan vi stoppe og tisse et sted?” Jonas sparker i setet mitt, og jeg sparker videre frem mot Sem som kjører.

”Herregud, vi stoppet jo nettopp for å tisse! Det har gått sånn… En halvtime,” svarer Iben.

”Men jeg måtte ikke tisse da, jeg må tisse nå.”

Elling ler. ”Ah, det stemmer det. Du kjøpte en svær brus i stedet for å gå på do, gjorde du ikke?”

”Sem, bare sving inn på neste bensinstasjon. Please.” Jonas krysser beina og ser ut av vinduet.

”Kan du ikke bare tisse i en flaske? Guttene i speideren gjør det hele tiden…” Agni begynner å lete rundt i sekken sin.

"Agni, jeg vet ikke-"

"Jo, jo," sier Agni oppmuntrende og drar opp en tom Pepsi Max. "Her!"

Jonas strekker ikke ut hånda for å ta imot.

”Han har ikke pikk,” roper Iben fra forsetet, og plutselig blir det veldig stille. Alle holder pusten, og det virker som om Iben innser at hun kanskje har gått for langt. Tunellen kutter radioen, og det eneste som høres er den hvite lyden fra det døde signalet. Hvorfor skjer sånne ting når stillheten er tyngst? Det er så lite rettferdig. Jeg blir kvalm, og ber stille inni meg om at ingen skal skape krig. Vi hadde jo en så grei morgen med bålfrokost, sang, og akkurat passe mye drikke.

Jonas er veldig sensitiv når det kommer til det her, og det er noe alle i bilen er smertelig klar over. Elling krysset grensa én gang for rundt et år siden, og det tok et par uker og en del unnskyldninger før ting var tilbake som det var.

”Unnskyld,” mumler hun. ”Det kom ut feil.”
”Det går fint,” sier Jonas lavt. ”Eller… Det går greit, liksom.”
”Jeg supporter det jævlig mye, altså. Hvis du vil tisse i flaske så er det helt supert,” sier hun. Jonas ler litt nervøst, men vi kjører i fullstendig stillhet etter det. Det er en lettelse å komme ut av tunellen for å kunne høre radiomusikken igjen.

”Sving inn her,” sier Agni og Sem svinger til høyre. Jonas er den første til å hoppe ut av bilen, og han sprinter lettbent bort mot toalettkøen. Elling og Iben begynner å gå etter ham, men Sem blir igjen utenfor bilen. Jeg tør ikke stå der med ham, så jeg tripper etter de andre. Dessuten så må jeg litt på do, jeg også.

Toalettene er på utsiden av bensinstasjonen, og det er kø. En barnefamilie, en singel tobarnsmor, to gigantiske menn, et par businessmenn med iPhonen mot øret, og noen ganske anonyme voksne. På den andre siden av motorveien er det en McDonalds med to biler på parkeringsplassen, men det er ingen måter å krysse over. Jeg har aldri vært et kø-menneske, og jeg kjenner allerede at jeg vil sette meg ned.

Jonas prikker en mann i førtiårene på skulderen og han snur seg. ”Unnskyld, kan jeg vær så snill komme forbi? Jeg må utrolig mye på do…”

”Jeg slipper ikke pakkiser forbi,” sier han og snur seg igjen. Kompisen hans ler godt. De som får det med seg snur litt på hodet, de andre reagerer ikke. Kvalmen fra bilen kommer tilbake, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg møter blikket til tobarnsmora som holder en liten gutt i hånda og en baby på armen. Ansiktsuttrykket hennes avslører at vi tenker det samme, men det forblir med en tanke.

”Hva sa du til kompisen min?” Iben tropper opp ved siden av Jonas og utfordrer den tårnhøye mannen med hele kroppsspråket. Åh, faen.

Mannen gjentar seg selv med et overtydelig tonefall. ”Og står hun ikke i feil kø? Ikke nok med å være pakki, så skal’a faen være transe også.”

”Vet du hva, det er faen ikke greit. Jonas her er like mye mann som deg, og etter hva jeg kan dømme her og nå, så er han faktisk mer. Det er faktisk synd at maskuliniteten din er så skjør at du føler en trang til å rakke ned på ungdommer på den måten.”

Begge er i ført svære skinnjakker, og de er i det tyngste laget. Han største er den type person du ville sett på audition til Titanic for å spille isfjellet. Jeg tør ikke yppe med noen av dem. Beina mine blir plutselig veldig tunge, og jeg klarer ikke å rikke på meg.

”Jævla feminist, stikk og lag ei brødskive,” snøfter han. Det er snørr i skjegget hans.  
Iben begynner å riste i hendene. ”Er ræva di sjalu på alt drittet som kommer ut av kjeften din, eller går det fint?”

Mannen skal akkurat til å svare da Jonas snubler et lite skritt frem. Dette er tydeligvis inn forbi mannens komfortsone, og han skvetter til og gir Jonas et kraftig dytt. Den lille kroppen til Jonas fyker bakover, og han tar seg for med hendene før han sklir bakover på asfalten.

”Du kan ikke bare dytte til ei jente sånn,” sier kompisen lavt og nervøst.
”Hun får ta det som en mann, da, eller kanskje vurdere å bytte kø.”

Jeg snur hodet for å se bort på tobarnsmoren, men hun er der ikke lenger lenger. Enten så ble det hennes tur, eller så stakk hun før situasjonen eskalerte til noe verre. Burde hun ikke ha grepet inn? Hun er voksen, vi er bare… Voksne vi også…  Jeg forstår henne. Hvis jeg hadde hatt to småbarn med meg ville jeg ikke at de skulle hørt på de to mennene, jeg heller.

Elling har bøyd seg ned til Jonas, og jeg kan se helt fra her at en ene hånden hans er helt ødelagt. Har ikke Agni et førstehjelpsskrin i bilen? Hvis ikke så må de jo ha et inne på bensinstasjonen. Jeg burde gå og skaffe hjelp…

En ansatt kommer løpende ut og begynner å spørre om hva det er som skjer. Han peker opp på kameraene, og de to mennene blir stresset. Ble det tatt på film? En voldshandling av selv så liten grad kan ende i inntil 6 måneders fengsel. Har de barn hjemme?  De løper av gåre så godt det lar seg gjøre, og Iben mumler noe om at de ikke tar skade av trimmen.

”Hvor vondt gjør det?” Elling legger en støttende hånd på skulderen hans.

Jonas stammer frem noe om at det går fint, men det gjør jo ikke det. Sola har varmet opp asfalten hele morgenen. Det kommer til å bli arr, og det er så lite greit som det kan bli. Jeg fordømmer meg selv for at jeg ikke turte å si noe, at jeg lot Iben være praksisen til tankene mine igjen.

Samvittigheten bobler på innsiden av meg, og det gjør vondt. Jonas ville aldri skadet noen. Ikke er han pakistaner heller, han er halvt spansk. Og hvis han hadde vært fra Pakistan, hvorfor skulle det forandret noe?

Vi stabler ham på beina igjen, og han ser ganske skjelven ut. Folk rasker seg inn og ut av toalettene. De vil bort fra situasjonen, fordi den gjør dem ukomfortable. Tenker de ikke på at situasjonen de var vitne til nå er hverdagen til et annet menneske? Jeg forbanner dem i mitt stille sinn for å ikke støtte opp og være til hjelp, men sannheten er at jeg nettopp beviste at jeg ikke er noe bedre selv. Jeg er feig, jeg turte ikke. Iben er modig, men dumdristig. En blanding av oss to ville kunne reddet denne situasjonen. Hver for oss gjorde vi den verre.

Den ene hånda er mye mer skadd enn den andre. Det var nok den han landet på. Huden er opprevet, og hele greia ser ut som dårlig teatersminke. Jeg klarer ikke være med å rense sårene, fordi det blir for ekkelt. Nei, selv ikke det klarer jeg å gjøre. Sem og Agni har kommet bort og de setter i gang med jobben jeg burde tatt på meg med en gang. De hjelper kompisen sin.

”Hallo? Unnskyld, er du der?”
Jeg blunker hardt og faller ut av tankene mine. Den ansatte fra stasjonen står der. ”Eh, jada. Jeg er her.”
”Du virker bare roligere enn de andre her. Burde vi ringe politiet? Anmelde vold? Kan du forklare meg hva som har skjedd?”
”Jeg husker ikke nummeret bakpå bilen deres, men de dyttet til Jonas fordi han snublet fremover. De mente han stod i feil kø.”
”Feil kø?”
”Ja.”
Han sukker. ”De pleier å være innom her. Det er ikke første gang de har lagd trøbbel, men de har aldri tydd til vold før.”

”Mennesker suger,” mumler jeg. Han spør hva jeg sa, men jeg er ikke Iben. Jeg tør ikke gjenta meg selv. Jeg er ikke Agni heller, og jeg tør ikke rense sårene til Jonas. Jeg er ikke Elling, og jeg hadde ikke instinktet som fortalte meg at Jonas trengte trøst. Ikke er jeg Sem som leier Jonas bort til guttedoen og åpner døra for ham, heller. Jeg er Mina, og jeg er fullstendig ikke til hjelp.

Alt ender med at Jonas kommer svimlende ut fra toalettet og stopper foran alle. Vi ser på ham, og han er så sterk. Øynene er røde, og det er tåremerker nedover kinnet hans. Bandasjene på hendene hans har mørke merker, og det må ha gjort utrolig vondt å rense. Likevel står han der med glimtet sitt og smiler så godt det lar seg gjøre. ”Hater blærete folk, altså.” Ingen ler, men jeg er ganske sikker på at folk smilte litt.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Utdrag fra roman

Linn Isabel Eielsen

Linn Isabel Eielsen

4 måneder siden (58 besøk)

Fant noe gammel tekst jeg skrev, og likte egentlig dette kapittelet litt. Jonas er en transeksuell og utenlandsk gutt, som har det relativt greit til vanlig. På hjemmefronten har de akseptert ham, og han har en grei vennegjeng. Likevel oppstår det en del problemer, som for eksempel her, og på håndballbanen hvor han ikke får lov til å spille for hverken gutte- eller jentelaget. Hovedkarakteren, Mina, tør ikke gjøre noe, men ender alltid som en slags observatør til alt som skjer.

Kommentarer

More from Linn

Other in the tekst category