lite utdrag fra en tekst

Jeg kjenner det på meg hver gang leppene hans treffer mine at det føles riktig. Jeg kjenner den gode følelsen langt ned i magen, og sommerfuglene som kommer tittene frem. Hver morgen jeg våkner tett inntil han, og jeg legger meg inntil han. Legger armene mine rundt han, og sovner med hodet i nakken hans. Kjenner hjertet hans pumpe, og jeg finner en trygghet i å bare høre han puste. Jeg ligger trygt sammen, og er ikke alene og varmen han gir meg er betryggende.  Å kunne kjenne huden hans imot min får meg til å føle meg trygg. Jeg trenger ikke lenger vite alt, for jeg vet at det er bra med oss. Jeg kjenner det hver gang han holder meg i hånden. Jeg kjenner strømningene og alle koblingene mellom oss, og det føles så rett. Prøver å fokusere på tiden her og nå, for det er det eneste jeg vet vil holde. Nyte at jeg er her med noen så bra, og som velger å holde hånden min og velger å ikke slippe.  Jeg prøver å ikke legge fokuset på at jeg skal holde ut i all evighet, for jeg vet med meg selv at jeg er villg til å gjøre alt. Jeg skal gjøre alt mitt for å få det til å funke, og jeg nekter å la meg la noen glippe ut av hendene mine. Jeg og han fikser opp i om det er noe, og jeg skal alltid elske med hele meg.

Jeg skal ikke slutte å elske. Skal aldri slutte å fortelle hvor høyt jeg elsker han, eller slutte å være kjærlig eller slutte å klemme ekstra hardt eller slutte å kysse. Jeg skal alltid la det være fint, og det skal være krangling. Jeg vil ha diskusjoner, og jeg vil ha den gode klemmen etter en heftig diskusjon og deretter latterkrappen over alt det teite vi gidder å bruke energi på. Jeg vil godta og tilgi, og jeg vil være der. Jeg vil ikke slutte å være irriternde eller slutte å være ertende eller påpeke feil og le meg skakk over alt det dumme han gjør. For det er slik det er, og det er noe av det fine med det. Det fine med å virkelig elske noen, at en stoler på hverande og vet at det ikke er vondt ment. Bare litt der og da, men at kjærligheten slår alt.

Jeg velger å le, og jeg velger å være den som er den klengete og den som sier ”jeg elsker deg” en gang for mye. Jeg vil heller være den som elsker for mye, enn den som ikke velger å vise følelsene. Jeg velger å være den som gir med hele meg, og som velger å være den som elsker med alt jeg har å gi. For jeg skal ikke holde tilbake, fordi det er ikke meg. Jeg velger å være den jeg så sårt ønsker å kunne være, og det er hun som holder og klemmer til du er nødt til å dytte meg bort. Velger å være der når det føles vondt og når alt føles bra. Jeg velger å tro på kjærligheten.
Se neste verk: Dikt, uten navn

lite utdrag fra en tekst

Erle Malde-Frøyland

Erle Malde-Frøyland

3 uker, 5 dager siden (193 besøk)

Kommentarer

  • Erle Malde-Frøyland

    3 uker, 4 dager siden

    Det var en god ide, det skal jeg prøve på. Spennende å utfordre det, takk!

  • Mirjam Kristensen

    3 uker, 4 dager siden

    Denne teksten er en slags meditasjon over en tanke, en bestemmelse, en refleksjon. Jeg-et i denne teksten har tatt et valg; "velger å være den som er den klengete og den som sier "jeg elsker deg"". Kunne du ha brukt disse refleksjonene i en dramatisk tekst? Flettet dem inn i en handling? Sånn som de står nå, er de liksom inni hodet på en person som jeg ikke helt får taket på for det er ingen framdrift og handling i teksten. Kunne vi ha fått vite noe om hvem dette jeg-et er? Og gjemmer hun seg bak alle disse fine tankene? For det er kanskje ingen som klarer å være helt sånn? Eller?

More from Erle

Other in the tekst category