Det er jo bare et bilde

Det er så mange ungdommer som føler et press til å sende bilder av seg selv som de egentlig ikke har lyst til selv. Det er ikke mulig å telle hvor mange gutter og jenter som har kjent på det presset. Alle som eier  en konto på sosiale medier har enten mottatt upassende meldinger, bilder eller blitt presset til det selv. Jeg husker dagen det skjedde med meg.

Det var en gutt jeg hadde kjent ganske lenge, men vi hadde ikke snakket sammen på en stund. En fredag i juni spurte han om jeg hadde lyst til å være med på en fest. Det var slik det begynte.

Jeg bestemte meg for å dra på denne festen med denne gutten som heter Kristoffer. Han virka som en snill og omsorgsfull gutt som hadde planer i livet framover. Han skulle begynne på videregående i Stavanger. Der han opprinnelig er fra.

Etter festen begynte jeg å prate ganske mye med Kristoffer. Jeg stolte på han. Jeg likte han. Veldig mye. Han var liksom annerledes, ikke sant? Han sa jeg var vakker, og det var smigrende. Han sa det liksom med hele hjertet, sjela og alt han hadde. Som om han virkelig mente det. Alle blir jo smigret av slikt. Det gjør hvert fall jeg.

Et par dager etter chattet vi igjen. Det var kveld. Klokka nærme seg halv tre. Samtalen begynte å dabbe litt av. Ingen av oss hadde noe særlig å prate om. Jeg gikk ut av samtalen, inn på badet og fjernet sminken fra ansiktet før jeg gikk inn på rommet igjen. Navnet hans poppet frem på telefonen igjen, akkurat i det jeg tok den opp i hånden. Han spurte om jeg kunne sende et bilde av meg selv. Jeg begynte allerede da og skjønne hvor dette ville føre.

Satt og tenkte på det en stund, og tok til slutt et bilde av ansiktet mitt og trykket send. Jeg følte meg allerede ukomfortabel på dette tidspunktet, selv om det bare var en helt vanlig selfie. Selv er jeg ikke glad i det engang. Han skrev «jævlig vakker» tilbake. Sammen med masse hjerter og blunkefjes. Denne gangen svarer jeg ikke, og synes nesten ordene jeg leser er ekle. Jeg likte dem jo før, men nå ble det liksom annerledes ellernoe. Svelger klumpen ned i magen, og puster dypt inn en gang før jeg retter blikket ned i telefonen igjen.

Jeg kikker ned på brystkassa. Om hvordan den løfter seg når jeg trekker inn, og faller ned på sin rette plass når jeg slipper det ut igjen. På dette tidspunkt prøver jeg å stresse ned. Forteller meg selv at det bare var en selfie. Rett etter tanken har flydd ut av hodet på meg, hører jeg lyden av enda en melding som popper opp. Boblene på chatten. Jeg stirrer dypt på dem, mens skjermen blir doggete og dekket av små dråper.

«Du trenger ikke p være redd for å sende et bilde med «litt mer på», hvis du skjønner hva jeg mener» med masse blunkefjes og hjerter etter. Han skriver at jeg har så utrolig deilig kropp. Han skriver at ha er kåt. At han er jævlig kåt. På meg.
Nå sitter jeg med telefonen i hånden, ristede og skjelvende om hva jeg skal svare. Han sender enda en melding, der han skriver at han blir litt skuffet hvis jeg ikke sender. At alle andre gjør det, og at jeg bare er rar hvis jeg ikke gjør det. Skriver tilbake at det ikke stemmer. Når det gjelder barn fra tretten til atten års alderen, så er det bare tretten prosent som har sendt det siste året.

Kristoffer begynner å bli truende, og skremmer meg litt. Han sier at han skal fortelle alt jeg har sagt og gjort til Fredrik. Fredrik er en fyr som jeg egentlig liker. Noe Kristoffer vet. Hvis han sier det, ødelegger det mer enn han kan tenke. Han skriver enda mer. Truer meg ved å si at jeg har sendt uansett, men at han ikke kommer til å si noe hvis jeg sender. Jeg skriver et tydelig og klart nei. Med store bokstaver og utropstegn på slutten. En liten del av meg tenker litt gjennom det enda, det er jo bare et bilde, eller? Men det er jo akkurat det, det er jo ikke bare et bilde. Det kan ha brutale og vonde konsekvenser i ettertid.

Han truet meg, og det var et hårstrå som skulle til. Han skrev de motbydligste og ekleste ting. At han var tent på meg. At han vil ligge i sengen sammen med meg. Han sa han ville komme og ta meg bakfra i boblebadet, og jeg reagerte ikke. Jeg blunket ikke engang. En person du er glad i kan påvirke noen så mye, og få enn til å gjøre ting du egentlig aldri ville gjort. Det er første gang det skjedde med meg, og vil garantert heller ikke bli siste.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Det er jo bare et bilde

Andine Løvdal

Andine Løvdal

1 måned, 1 uke siden (78 besøk)

Bildedeling på nett.

Kommentarer

More from Andine

Other in the tekst category