Mister jeg kontrollen, mister jeg alt

Du kan nesten se det på meg. Du kan nesten se alt på meg, det at jeg tenker så mye at jeg nesten faller fra hverandre.

Kikker på mamma sitt ansikt. Det er tomt. Kaldt. Det er som om hun vil forstå meg, men bare ikke klarer det. Det er som om hele hun prøver å gi meg alt hun har, og prøver sitt hardeste på og transportere hennes glede til meg, men ikke vet hvordan hun kan gjøre det. Hun vil få kroppen min til å fungere igjen. Hun vil at jeg skal slutte og blø, men ikke vet hvordan hun skal stoppe den indre blødningen. Mamma smiler til meg, med et lite håp om at jeg skal smile tilbake. Tar tak i hånden hennes, klemmer rundt og slipper fordi jeg ikke har styrke nok til å holde rundt hånden hennes lenger.

Etter det har gått en stund, ser jeg at mamma kommer gående mot stolen igjen. Denne gangen holder hun noe i hendene sine. Noe som kan ødelegge kontrollen. Knuse den. Det hun holder i hendene er som mobberen som mobbet meg i fem år. Det er som de skrikende stemmen hennes. Stemmen som hyler «du er ikke god nok, og foreldrene dine er ikke stolt av deg. Du fortjener ingenting».

Mamma står foran ansiktet mitt. Hun holder det foran ansiktet mitt. Det skriker til meg. Skriker de styggeste ord som gir meg magesår. Jeg får vondt i kroppen. Hendene skjelver og blir kalde. Iskalde. De er som et ubevegelig isfjell. Akkurat som om det ikke bare er det mamma holder ut foran ansiktet mitt som skriker, men at det også er blitt meg selv.

Jeg stirrer opp på mamma igjen, og svelger klumpen med spytt hardt ned i halsen. Det gjorde magen full. Det gjorde meg mett igjen. Magen er stille nå. Jeg er stille, og stirrer ned i det eikfargede tregulvet.

Jeg sitter her, men hun ser meg ikke. Hun forstår ikke, og det har hun heller aldri gjort. Mamma kommer aldri til å forstå hvorfor jeg mister alt, hvis jeg mister kontrollen. Mamma forstår ikke hvorfor jeg er som jeg er, eller hvorfor ansiktet mitt er blitt så annerledes. Mamma forstår ikke hvorfor jeg bare kan se gleden i livet mitt, hvorfor jeg ikke kan se det samme som det hun ser i et liv; lev det mens du enda kan, for alt varer ikke evig. Men mamma forstår ikke. Mamma forstår bare ikke hvorfor kontrollen er livet mitt. Hvorfor det er det eneste jeg bryr meg om.

Blikket hennes er litt mer sint. Det sier at det jeg driver med er tullete og at jeg må stoppe nå. Kikker opp på henne, og det hun holder foran ansiktet mitt. Tar tak i den flate kanten, og slipper de forsiktig ned på bordet ved siden av meg. Hun kikker på med et oppgitt ansikt, hun er drittlei av hele greia. Akkurat som om jeg prøver å dra ut all livskraften ut av henne. Selv vet jeg at hun ikke kommer til å gi opp. Det kommer hun aldri til å gjøre.

Det kontante maset og den konstante følelsen jeg sitter med etter hvert nekt jeg gir henne, og det er vondt å se frustrasjonen hennes og all den energien hun bruker. Nå tenker du nok  «kan du ikke bare gjøre det? Kan du ikke bare gjøre som mamma sier?»

Det er den tanken alle tenker, også mamma. Og det er den tanken som frustrert meg mest. Det er den tanken alle  tenker om de som trenger den kontrollen, utenom de som er der selv eller har vært der, fordi det er en så spesiell følelse og tanke man sitter med. Det er en ond spiral, som tar lang tid å bryte, hvis man i det hele tatt noen gang klarer og bryte den. Det er en balanse som hele tiden må holdes på lik linje, ellers faller alt sammen i tusen knas. Du skjønner hva jeg mener, fordi du har kjent følelsen. Følelse av at du må ha kontroll over noe, fordi du ikke har kontrollen over noe annet. Det er følelser og tanker som er umulig å beskrive med ord. Det verste er, og du som sitter eller har vært i det samme, skjønner nok akkurat hva jeg mener. Det verste er når du hører den snipende stemmen som sier «Det er enkelt, tygg og svelg, så er du ferdig».

Det er som å gå med hakekorset og ha armen i været mens du hyller navnet hans, eller som og stappe plastikk ned i halsen på en hval og tvinge den til å svelge. Slik er det for meg. For deg. For oss. Vi trenger kontroll.

Mister du kontrollen, mister du alt.
Se neste verk: Vega

Mister jeg kontrollen, mister jeg alt

Andine Løvdal

Andine Løvdal

1 måned siden (235 besøk)

Novelle om spiseforstyrrelse.

Kommentarer

  • Andine Løvdal

    2 uker, 5 dager siden

    Tusen takk, Priscila. Det setter jeg veldig stor pris på

  • Priscila Serrano

    2 uker, 5 dager siden

    Bra skrevet! Det var lett å føle empati for fortelleren og vanskelig å lese noen ganger på grunn av de grafiske beskrivelsene av konflikten og følelsene som var involvert.
    Dette er et veldig delikat tema, og å skrive om det betyr at flere som opplever disse problemene vil finne mot til å snakke om det, eller søke hjelp.

More from Andine

Other in the tekst category