hus

jeg legger hodet mitt
på huggestabben
presser lakenet i ørene
henger tankene i takene
og lengselen begraves
under parketten i karnappet

jeg spiser meg mett på nostalgi
og prøver å få sove
tar to paracet og håper på å slukke
brannen
ingen vet hvor skapet skal stå
hvor hodet skal ligge
reiser jeg nå
kommer jeg aldri tilbake
Se neste verk: Vega

hus

Judith Børtveit

Judith Børtveit

3 måneder, 1 uke siden (84 besøk)

Kommentarer

  • Edy Poppy

    3 måneder, 1 uke siden

    Et nydelig dikt! Elsker språket, rytmen, innholdet. Bare denne setningen : "tar to paracet og håper på å slukke brannen", ville jeg endret for å prøve å finne et mer originalt bilde. Å slukke brannen er jo en klisje, forslitt. Men resten av diktet er veldig bra!

More from Judith

Other in the tekst category