Forfatter

Noe dritt hendte den femte fredagen i April, da salve og skudd ble avfyrt fra en bygning i fjerde etasje. At tyve mennesker allerede var døde var svært besynderlig i dette lille nabolaget, her leste man om masseskytinger, opplevde de ikke – tvert om! I dag, den femte fredagen skjøt mannen med god guffe over alt bevegende. Hvis en dame, eller barn for den saks skyld, lå på kanten av et fortau, blødende men enda skulle ta seg til å bevege seg av instinkt eller angst – fullførte mannen ved å presse avtrekkeren igjen. Hva fikk ett menneske til å gjøre dette rovdyrtrekket? Å drepe sine egne, det er noe selsom og avskyelig med slike- som en løvinne som dreper sin unge. Nå kunne man filosofert rundt dette der og da, eller senere, men nå hørtes sirener, og var du der, glemmer du ikke alle de blålysene som reflekterte i glass og vinduer. Imidlertid har man nå skjønt at verden er forut skjebnen, og tiden … det klang til tårer og sorg. Ondskap er ingen skjær detalj, det er fire digre spikre på en kiste. Kamerater – brødre av den flotteste broren - de er fattige. Jordmødre holder et annens barn, ønsker den velkommen og gleder seg over den, derimot er de selv ikke fertile. En kjære har gitt alt til sin kone, og kommer inn fra jobb med kroppen hennes over annen mann. En skjære blir skutt av jeger, på vei mot skjæreunger som ikke får mat i kveld. En døende forfatter som ingen anerkjenner. Hva er denne ondskapen som kråker besøker menn med ujevne mellomrom – som Poe spådde? Det kommer i ulike former, i samme farge; svart som mørket og melankoli. Er det apatien som sørger for at det nå var tredve lik i gata? For en sjel uten empati og følelser, det er en sjel som for lengst er tatt livet av. Å kritisere ondskapen er enkel, annen er å bekjempe den. Avsnittene hans var for lange, han skrev arkaisk … besynderlig og selsom er da fra Hamsuns tid! Syntaks. Ditt og datt. Ung og imiterer de fire store. Det er kvalmt som barnets innvoller slengt i gata. Så nå griper han ikke lenger pennen, men våpen. Det treffer det aller viktigste – idiotene. Og hvis det er hans siste ord, la det sildre som elven, gjør helvete ut av det, og anerkjenn.

Og aller best – la takknemligheten lyttes helt opp til de fire høyere makter for at det ikke finnes noen femte fredag.
Se neste verk: Vega

Forfatter

H.T U.R

H.T U.R

2 måneder, 2 uker siden (284 besøk)

Kommentarer

  • H.T U.R

    2 måneder, 1 uke siden

    Takk for fin tilbakemelding. Teksten kan tolkes på mange forskjellige måter. Det er ingen sannhet. Alt er dog skrevet i viten og vilje. Jeg har lagt inn en tekst til, kom gjerne med en kommentar! Jeg tar det til meg.

  • Edy Poppy

    2 måneder, 2 uker siden

    Jeg har lest teksten din og kommentert underveis i lesningen min. Du har masse spennende på gang her, så håper du tåler at jeg kommer med mange innspill. Mitt håp er at det vil gi deg et puff til å jobbe mer, til å bli detektiv i egen tekst, utvide den istedenfor å skrive videre. Let etter ting du selv har lagt ut, for så å fordype det. La noen scener få mer plass, mens andre mindre, og gjør fortellerstemmen tydeligere. Hvem forteller, til hvem, hvorfor? Hva står på spill? Dette kan bli en veldig bra tekst dersom du tar noen ekstra runder med den! Gleder meg til å lese ny versjon. Lykke til videre!

    Her kommer lesningen min.

    Du starter med å skrive: ”Noe dritt hendte den femte fredagen i April” (ops, liten a i april), men det er da bare fire fredager i en måned? Eller er dette et univers med andre regler? Viktig at sånne ting henger på greip og at leseren tror på universet ditt. Å kalle det noe dritt er jo også kanskje en underdrivelse, men det kommer jo an på hvilket språk jeg-forteller har. Så skriver du: ” da salve og skudd ble avfyrt fra en bygning i fjerde etasje.” I Ordboka står det om ordet ”salve”; ”avfyring av flere skudd på en gang”. En salve er altså en avfyring av flere skudd på en gang og ikke noe i seg selv som blir avfyrt. Viktig at man holder styr på begrepene man bruker. Videre skriver du: ” At tyve mennesker allerede var døde var svært besynderlig i dette lille nabolaget.” Jeg synes ordet ”besynderlig” står litt ut i denne sammenhengen. Spesielt siden du bruker ordet dritt i første setningen. Det virker som om ordet dritt og besynderlig ikke tilhører samme fortellerstemme, spør du meg. Så her må du kanskje ta et valg for hva slags språk fortelleren skal ha, og så være konsekvent innenfor det. Når det kommer til mannen som skyter skriver du: ” Hvis en dame, eller barn for den saks skyld, lå på kanten av et fortau, blødende men enda skulle ta seg til å bevege seg av instinkt eller angst – fullførte mannen ved å presse avtrekkeren igjen.” her ville jeg ikke brukt et eksempel, men gjort det helt konkret. Vært i situasjonen. F.eks: ”En dame og et barn lå/ligger (skjer dette i fortid eller presens?) på fortauet (utenfor super’n/supermarkedet ... gjør det konkret), blødende ... osv Videre skriver du: ” Hva fikk ett menneske til å gjøre dette rovdyrtrekket? Å drepe sine egne, det er noe selsom og avskyelig med slike- som en løvinne som dreper sin unge. ” Jeg lurer, hvem forteller dette? Og til hvem blir det fortalt? ” Nå kunne man filosofert rundt dette der og da, eller senere, men nå hørtes sirener, og var du der, glemmer du ikke alle de blålysene som reflekterte i glass og vinduer. ” Jeg blir litt forvirret over tidsperspektivet her. Når skjer dette. Hvem kunne filosofert over der og da? Mens det skjer? Det er vel litt rart? ... Ser nå at du skriver/snakker til et slags du, leseren? Kanskje du kan gjøre mer ut av dette? ” Imidlertid har man nå skjønt at verden er forut skjebnen, og tiden ….” Hvem er ”man” som har skjønt dette? Og hva mener du med; ” det klang til tårer og sorg” Kamerater – brødre av den flotteste broren - de er fattige. ” hva betyr denne setningen, brødre av den flotteste sorten? Brødre av den flotteste moren???” Jordmødre holder et annens barn, ønsker den velkommen og gleder seg over den, derimot er de selv ikke fertile.” Hva er det som får fortelleren til å tro at jordmødre ikke er fertile??? Med mindre dette er et univers, hvor dette er en sannhet, så virker det helt absurd. De fleste jordmødre har mange barn selv. Så her gjelder det at du blir detektiv i egen tekst. Se hva du har skrevet og så, hva du vil gjøre videre med det. Vil du lage et univers hvor jordmødre er infertile? I så fall utforsk dette universet. Eller vil du gjøre det mer realistisk? I så fall stemmer ikke denne setningen. Eller vil du skape en ignorant forteller? I så fall kan det vær noe fortelleren tror, la da fortelleren ha flere sånne vrangforestillinger. ” En kjære har gitt alt til sin kone, og kommer inn fra jobb med kroppen hennes over annen mann. ” Litt rar setning, han finner kroppen hennes liggende over en annen manns??? Prøv å gjør bildene, setningene dine mer presise. Hvor er de? I stua, på soverommet, et annet sted? ” En skjære blir skutt av (en) jeger, på vei mot skjæreunger som ikke får mat i kveld. ” ... Det kan være et spennende grep, disse oppramsingene av ting som skjer, men da ville det vært fint å ha noen scener du virkelig går inn i, og noen som skjer samtidig, mer som bakgrunn. Jeg føler at det første som skjer, den første scenen er en slags hovedscene, med masseskytingen i dette nabolaget. Er dette hovedscenen som alt det andre binder seg rundt? Det kunne vært en idé? Og denne dødende forfatteren ingen anerkjenner, som skriver arkaisk, alt det er veldig fint, men det må settes inn i en sammenheng. Hvem ser dette, forteller dette, klager over dette? Kan fortellerstemmen få et fysisk sted å oppholde seg? Å fortelle fra? Hvem er denne personen som har så mange meninger om folk. Lusker den rundt i gatene, ser inn i folks vinduer??? Det må du selv finne ut av. Men jeg ville prøvd å fått inn noe mer show og noe mindre tell i denne teksten. Gøy med litt blanding av show og tell, men slik den er nå er det nesten bare show og nesten ikke noe tell. Hvis du vil forstå begrepet bedre, som brukes mye i film, ville jeg lest om det i Story, av Robert McKee. En veldig god bok å lese til alle skrivende!

More from H.T

Other in the tekst category