Synsvinkel

Han stirra intenst på henne. Blå øyne omringa av en krans sorte vipper. Armene hans lå stramt kryssa over brystet, over den sorte skinnjakka. Kjeven hans var hard som stein, som om den bar på en ladning med grusomme ord som bare venta på å velte ut som en foss hvert sekund. Han prøvde alt han kunne å stritte imot den trangen.

«Vær så snill,» hviska hun der hun satt på knær foran bilen med reservehjulet foran seg. Henda hennes lå slapt nedover sidene, den enorme magen midt i sentrum av universet. En brennende hånd av skyldfølelse og skam banka på døra hans, hardt og intenst; den ville inn. Men han var ikke hjemme. Han kunne ikke være hjemme. Kunne ikke tillate seg selv å føle.

Toyota-en lente slapt mot høyre med den ene frontruta i tusen knas. Akkurat som hjertet hans. Den hun hadde marsjert bort til en maidag og lagt sin elsk på. Hevda at den skulle bære dem rundt og vise dem verden. Nå var verden liten. Liten og svart.

Til venstre noterte han seg vagt at det var noen der. I vinduet på det grønne huset, i en rekke av identiske hus, halvveis skjult bak en gardin. En lav skikkelse med bleike kinn og ustyrlige krøller. Hun som hadde starta en ny verdenskrig. Tiraden av nye banneord som vokste på tunga hans svei merkbart, men også disse blei svelga ned. Det kom ikke til å hjelpe nå.

«Du fikk deg selv inn i denne røra,» sa han spydig. «Du får selv komme deg ut av den.»

«Men jeg mente det jo ikke.»

«Jeg veit det. Men det er faen ikke mitt problem.» Tvert snudde han på hælen og strente nedover fortauet. Vekk. Vekk fra alt som noensinne hadde betydd noe. Hun med det fregnete ansiktet og et lite liv i magen. Deres lille liv. Smelta sammen til ett.


*  *  *

Gardina skjulte halve ansiktet, men hun så likevel alt som foregikk. Hvordan dattera satt på knærne med en elv av tårer stygt rennende nedover de fregnete kinna. Hvordan han bare stod og så på som en tilfeldig granittstatue. En av de kalde statuene man så i parker, som en eller annen deprimert jævel hadde hakka ut.

Hun gråt også. Store, blanke krokodilletårer. En etter en dalte de ned på henda hennes som holdt et intenst grep i vinduskarmen. Englekrøllene virka nesten ironiske nå. Egentlig burde håret hennes vært flatt og sort. Som en djevel. Fordi det var det hun var. Ute etter å ta ham, etter å få ham vekk fra dattera. Koste hva det koste ville.

I det han snudde seg for å gå falt hele himmelen ned. Dattera knakk sammen og la armene beskyttende rundt magen. Rundt det lille mennesket som så uskyldig lå der inne, helt uvitende om grusomhetene som storma utenfor.

Hun måtte. Hun hadde ikke hatt noe annet valg da hun betalte nabosønnen de skitne, skitne sedlene. For å grave en grøft så dyp at det var ingen vei tilbake mellom svigersønnen og dattera hennes.

Det tomme blikket til nabosønnen da han åpna døra for henne en søndags kveld. Lyset som umiddelbart slo seg på da fristelsen og løftet om penger ble lagt på bordet. Det ivrige nikket han gjorde med hodet da han hørte ordren. Uten å mukke, uten tvil, uten protester.

Dattera som nervøst kom hjem siden etter å ha lest på biblioteket. Hun gikk rett opp, hevda energien hadde tømt seg helt.  

Hun hadde sittet fredfullt foran peisen med strikketøyet og lytta diskré til de stressa skritta i andre etasje. Fram og tilbake, fram og tilbake på rommet sitt. Jobben var gjort. Ødeleggelsene var endelige. Det var ingen vei tilbake uansett hvor vondt det gjorde.

Hun fulgte svigersønnen med blikket. En svartkledd skikkelse med lut rygg. En ulv i fåreklær. Hun fulgte ham med blikket helt til han forsvant ut av syne for godt.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Synsvinkel

Iben Torske

Iben Torske

3 uker, 2 dager siden (186 besøk)

Kommentarer

  • Edy Poppy

    3 uker, 1 dag siden

    Kjære Iben,

    Velkommen til trafo! Jeg føler at du har noe på gang med denne teksten din, noe veldig spennende! Og at du kan skrive! Men at historien din er for stor til å komme frem på så få linjer som den har nå. Den vil noe mer, ta mer plass! Hva er det egentlig som skjer her? Jeg blir forvirret, klarer ikke helt å følge historien. Føle for personene i den. Kanskje du kunne skrevet plottet ned for deg selv, fått ordentlig oversikt, og så spurt deg selv hvordan du best kan vise det i scener. (Les gjerne Story av Robert McKee, den snakker veldig bra om f.eks. Show don’t tell. Vis ikke fortell). Du veksler synsvinkel, og det er tøft. Men jeg skulle gjerne blir mer kjent med hver person, hver synsvinkel. Jeg tenker at denne teksten bør bli til en hel novelle. At du må ese ut alt som skjer ganger fire, sånn cirka. Så tror jeg dette kan bli riktig bra! Også må du passe deg for å bruke klisjeer, oppbrukte formuleringer som disse:

    ” Kjeven hans var hard som stein”
    ” grusomme ord som bare venta på å velte ut som en foss hvert sekund”
    ” Hun gråt også. Store, blanke krokodilletårer”
    ” I det han snudde seg for å gå falt hele himmelen ned”
    ” Englekrøllene virka nesten ironiske nå. Egentlig burde håret hennes vært flatt og sort. Som en djevel.”
    ” En ulv i fåreklær.”

    Lykke til! Håper du skriver videre på dette universet, som har masse potensial!

Other in the tekst category