Jeg elsker deg, og jeg hater deg.

Ligger i senga med boka foran ansiktet. Himmelen er mørkeblå. Det er kaldt. Trærne skaper en slags knekk i den mørkeblåe fargen. Du ser de så tydelig der de står og vugger stille frem og tilbake. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om boka, fordi jeg tenker på deg. Uansett hvor spennende den nye boka til Lars Kepler er, så er du alt jeg tenker på, hver morgen, hver kveld, under middagen og mens jeg sitter på skolebenken. Det er en så stor følelse, at jeg får skikkelig vondt i magen av å tenke på deg.

Sitter og mimrer om forrige uke, da jeg traff deg igjen for første gang på lenge. Vi satt langs den lange elven, i gjørma og brydde oss ikke om at vi ble skitne og blaute. Lyden av elven som strømmet nedover, og fiskene som av og til spratt opp. Den rosa himmelen speilet seg i vannet og traff ansiktene våre. Den kalde brisen dro seg opp under den blå buksa og gjorde meg nummen. Vi satt der bare, med kanten av vannet, og så på hverandre. Det var nesten som om det bare var oss i denne verden. At vi liksom kunne klare alt, sammen. Det brunfargede håret, og den krystallblå øyenfargen glitret i det sola treffer kanten av fjeset. Smilet hans som gjorde meg varm, selv når hele kroppen min skalv.

Det oppleves kanskje som litt klisje og lese det, men det gjør deg liksom glad og, fordi det skal jo være en vakker ting, ikke sant? Vel, dessverre er det ikke sånn ting fungerer. Forhold er aldri sånn evig, og sannheten at jeg ikke er sammen med han engang. Han har spurt meg, faktisk tre ganger. Han vil at jeg skal svare ja, selvfølgelig. Men det er liksom noe som holder meg igjen, en følelse. En tanke. En tanke om at han kommer til å såre meg på samme måte som sist. Det som bare begynte som en vakker sommerdag, men når kvelden kom. Ja, ja da ble det bekmørkt.

Vi hadde snakket sammen en stund, og vi var i ferd med og bli kjærester. Det var kveld, og vi hadde tenkt til og møtes neste dag. Det var en stjerneklar himmel, rundt femten grader ute, og en liten bris som jeg så vidt kunne høre utenfor det halvåpne vinduet. Jeg kunne nesten ikke høre bekken, for det hadde vært så tørt og varmt så lenge. Rommet mitt var litt kaldt, for det hadde stått oppe hele kvelden. I det jeg beveget meg mot telefonen som lå på den grå benken, så fikk jeg en magefølelse. Visste ikke hva det var, men jeg var redd. For hver gang jeg har fått en sånn type følelse, så har det alltid skjedd noe ille. Sist gang det skjedde, døde bestefar. Jeg sto stille en stund, og kjente på det som da stormet gjennom kroppen og tankene. Alt annet rundt meg, stoppet liksom. Klokka. Ulingen fra vinden, og skjelvingen fordi jeg var kald. Jeg sto bare der, midt på gulvet i den rosa morgenkåpen med det røde eplet i hånden, og rørte ikke en eneste muskel. Jeg stoppet å puste et sekund. Det ble blikkstille, akkurat som om jeg bare låste meg inn i et svart rom uten vinduer, og uten dører. Ingen irriterende viser som tikket sekunder, bekken som alltid knakk opp stillheten. Det var bare stille. Jeg fikk tårer i øynene. Husker det som om det var i går da jeg sto der, skjelvende og uvitende om hva som var i ferd med å hende. Det var akkurat som om når du er seks år gammel og skal til å lære deg og sykle uten støttehjul, og du bare allerede vet at du kommer til å falle. Bare du ikke vet når.

Etter jeg leste meldingen, ramlet alt jeg hadde jobbet for sammen. Han fortalte at han ikke kunne være sammen med meg enda, fordi han skulle holde på med en annen jente i sommer, så derfor måtte vi vente til etter sommerferien. Han var redd for å være utro mot meg. Skal innrømme at jeg satt pris på ærligheten, men jeg stolte på han. Jeg var såret, jævlig såret. Men det verste var ikke det at jeg fikk den meldingen, det verste var det at jeg var alene. Fullstendig alene. Jeg var alene i mine egne tanker og følelser, og jeg visste ikke hvor eller hvem jeg kunne dra til. Der og da ville jeg bare unnslippe hele verden, vri viseren på klokka to måneder tilbake, fordi jeg trodde det var meg det var noe feil og galt med. At det var noe jeg ikke kunne gi han, og at han fikk det fra henne.

Jeg gikk fra og være lei meg til å bli sint. Jeg var skikkelig sint på han, og kjeftet han munnen full. Sa ord jeg alltid kommer til å angre på. Jeg sa at jeg hatet han. Jeg sa «Jeg er så glad i deg, men jeg hater deg enda mer.», og så blokkerte jeg han. Trengte han, men han trengte ikke meg.  Han prøvde å fortelle meg at det var mer komplisert enn det ser ut til, fordi han hadde kjent denne jenta i syv år, og han hadde bare kjent meg i ett par år.
Men her er her igjen, og hvordan vi havnet på samme plass igjen vet jeg ikke. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg i det hele tatt vurderer å bli sammen med han, og du skjønner nok nå hvorfor. Det er liksom bare noe med han, hvis du skjønner. Kanskje jeg bare tror selv at jeg ikke fortjener noen bedre, eller kanskje jeg er laget for å være alene. Sakte, men sikkert begynner jeg å innse at jeg alltid ender opp alene. Jeg kan ikke regne med at folk blir hos meg, fordi det kommer til et punkt der det bare sier stopp, akkurat som hjerte som sier at det holder. Det er bare; meg mot verden.
Se neste verk: Vega

Jeg elsker deg, og jeg hater deg.

Andine Løvdal

Andine Løvdal

2 måneder, 3 uker siden (498 besøk)

Kommentarer

  • Andine Løvdal

    2 måneder, 3 uker siden

    Tusen takk for tilbakemelding, det setter jeg kjempestor pris på. Tar alle med meg videre, og fortsetter og jobbe hardt med dem. :-))

  • Edy Poppy

    2 måneder, 3 uker siden

    Veldig nydelig begynnelse!: ” Ligger i senga med boka foran ansiktet. Himmelen er mørkeblå. Det er kaldt. Trærne skaper en slags knekk i den mørkeblåe fargen. Du ser de så tydelig der de står og vugger stille frem og tilbake”

    Dette er også nydelig beskrevet; ” Vi satt langs den lange elven, i gjørma og brydde oss ikke om at vi ble skitne og blaute. Lyden av elven som strømmet nedover, og fiskene som av og til spratt opp. Den rosa himmelen speilet seg i vannet og traff ansiktene våre. Den kalde brisen dro seg opp under den blå buksa og gjorde meg nummen. Vi satt der bare, med kanten av vannet, og så på hverandre. Det var nesten som om det bare var oss i denne verden. At vi liksom kunne klare alt, sammen.”

    ” Det brunfargede håret, og den krystallblå øyenfargen glitret i det sola treffer kanten av fjeset ” Her ville jeg byttet ut krystallblå, det høres klisje ut.

    ”Smilet hans som gjorde meg varm, selv når hele kroppen min skalv. ” Så går du plutselig over til ham. Dette grepet kan være spennende, og både snakke med du og et ham, som i realiteten er den samme personen, men med to forskjellige henvendelser. Men slik det er nå, synes jeg ikke grepet funker helt. Jeg føler at du må ha en større bevissthet rundt det. Du skriver nydelig, med massevis av deilige detaljer, men jeg synes tidslinjen og selve plottet eller det lille som skjer, også må jobbes litt mer med. Tittelen synes jeg også er en klisje. Men følelsen er det spennende å utforske. Du er veldig god på detaljer, mer av det! Jeg vil gjerne ha et tydeligere bilde av hvor jeg-personen tenker alt dette fra. Hva er nåtidslinjen. Er jeg-et hjemme, ute, går en tur etc etc. plasser jeg-et enda mer i tid og rom mens du navigerer i minnene. Håper du fortsetter med teksten, den har masse potensial og du skriver godt!

More from Andine

Other in the tekst category