Beinrangel

Har du noen gang holdt en finger under den sterkeste strålen på badet, og lagt merke til hvor vanskelig det er og holde den under, helt stille, uten å skli ut? Det er litt sånn det er og gå fra å tenke mange positive tanker, til og bare tenke negativt.

Det er om en atombombe som slippes foran bena på meg, og der jeg vet at jeg ikke har sjans til å unnslippe. Du skjønner sikkert hva jeg prater om, for du har sikkert følt på det samme. Det at alt kjennes umulig og livet bare er et eneste rot. Du går fra og bare tenke lyst og godt på livet, at det liksom kjennes greit inni deg, til og se for deg din egen begravelse. Du ser for deg starten til slutten. Alle menneskene som sitter i salen når du ble døpt, og når de kommer tilbake til den samme salen seksten år senere. Kledd i svart. Alle de menneskene som sitter i salen og gråter.

Det kommer til et punkt der du bare sitter på rommet og tenker at hvis du begynner å gråte, så klarer du aldri å stoppe. Det kommer til et punkt der det eneste du ønsker er å ligge i den hvite kista syv meter under bakken. Gresset vokser, og blomstene spirer over der jeg ligger med armene i kryss, og lukkede øyne. Der alle de hvite larvene graver seg inn i den kalde, bleke kroppen min og jeg råtner. Skriften på gravstein som alle stirrer på. «høyt elsket, og dypt savnet». Navn og fødselsdato.. Minuttet der klokka stopper, og aldri går igjen. Det kommer til et punkt der legene må gi opp, og si «12.23», henge en lapp rundt tåa og skrive det som ingen vil høre.

Oftest skjer det når pasienten er syk eller gammel, men det vet jeg ikke kommer til å være tilfelle denne gangen. Det gjør deg kanskje redd, men hva kan du gjøre? Alle kan ikke reddes, og sånn er bare livet. Thats life, liksom.

Det skjer liksom en slags switch oppi hodet på en måte. Akkurat som en bryter som blir skrudd av. Det skjer noe inni deg som ikke kan forklares på noen måter, men det er på en måte bare det at du innser at du ikke har noe å leve for. Du tenker garantert «Du har jo familien din, venner og kjæreste», men jeg klarer ikke å gi dem det de fortjener og derfor er dette en verden uten meg. Jeg er hele tiden sliten, slapp og jeg smiler ikke. Mine nærmeste blir jo triste bare av å se på ansiktet mitt. Vet at hvis jeg ikke gjør dette selv, kommer kroppen min til å forsvinne hvis jeg ikke slutter

Det jeg mener er at kroppen min kommer til å svikte hvis jeg ikke begynner å spise igjen. I sommer har jeg gått ned over syv kilo, og hvis jeg går ned mye mer står hjertet g de indre organene mine i fare. Kroppen min kortslutter liksom, akkurat som en lyspære. Før hørte jeg ofte «Jøss, så fin og tynn du er blitt». Nå hører jeg bare «Det er ingen ting igjen av deg, du er jo et blitt ett beinrangel».

Egentlig blir jeg glad, fordi det betyr at alle de timene med trening i uka på skolen, egentrening hjemme og inntaket av mat lønner seg. Noen kjenner meg, og ser på meg at jeg har gått ned. De mener at det ikke er sunt, og at jeg er sunnere og friskere med noen kilo ekstra. De vet at jeg har gått ned, fordi de påstår at de kan «se det på meg», men jeg føler selv at jeg bare blir tjukkere og tjukkere.

Setter meg i gyngestolen, samme gyngestol som jeg sitter i hver dag. Sitter i min egen verden, hører på den samme musikken som jeg alltid hører på. Hører bare mumling og latter rundt meg, og følelsen kommer krypende oppover kroppen. Følelsen av å være for stor, tjukk og stygg. Det at jeg aldri kommer til å bli god nok. Mamma kommer bort med en tallerken, kikker opp på meg med et blikk som om hun allerede vet alt. Frykten strammer seg opp fra tuppen av tåa til ytterst på lillefingeren. Mamma sier ingenting. Like etterpå begynner jeg å tenke på hvor mange kalorier det er, og jeg vet jeg ikke har godt av en eneste av dem. Kikker ned på den halvtomme tallerkenen, og begynner å telle langsomt inni meg. Kjenner frykten, den intense frykten for at jeg allerede har gått opp fem kilo. Frykten for at jeg aldri kommer til å få på meg favorittbuksa mer. Går opp trappa. Låser meg inn på badet så ingen trenger å høre meg. Finner tannbørsten helt nederst i skapet under vasken. Drar bort det fettete håret jeg har i ansiktet og lener meg over toalettet. Jeg kjenner det komme, langt nede fra bunnen av den halvfulle magesekken, til det ligger rett foran øynene mine. Jeg føler meg bedre. Når jeg til slutt låser opp døra til badet, er det mørkt ute. Magen er endelig tom igjen, men jeg er tappa for energi. Jeg går musestille inn på rommet mitt og legger meg i senga. Drar dyna helt over hodet.

Plutselig går alarmen av på telefonen. Jeg vil ikke reise meg opp av senga. Orker ikke dra på skolen etter en dårlig natts søvn på tre timer. Beina kjennes ut som betong, og kroppen er utslitt etter all styrketreningen i går. Går inn på badet og kikker meg i speilet. Etter å ha stått og stirret i speilet lenge, går jeg ned trappa. Mamma kommer like etter meg og spør om jeg vil ha frokost. Magen rumler. Jeg er sulten, men vil ikke spise.

På vei hjem fra skolen, hører jeg på musikk. Det eneste som roer meg ned etter en slik dag. En slik dag jeg helst bare vil fortrenge, og aldri mer huske. Tankene surrer, om maten, søvnen og angsten. Frykten for å gå opp i vekt. Frykten for å bli feit. Frykten for å ikke klare å få på seg noen av buksene mine mer. Alle sier jeg er tynn. At jeg er et blitt ett beinrangel. De kan se ribbeina mine og at det snart ikke er noe mer igjen av meg, men det å veie 37,4 kg, fordelt på 158 cm er mye.

 Løper inn på badet og låser døra. Storebroren min kommer like etter og spør hva som er galt. Jeg sier alt er bra, selv om egentlig alt er som et rent helvete. Det skjer alltid ting som drar meg enda lengre ned i suppa. Det stopper aldri. Kanskje det er meningen? Kanskje det er meningen at livet mitt skal være slik? Etter broren min har gått ut igjen. Låser jeg døra til badet kjapt igjen. Drar ut nøkkelen med en ekstrem kraft, så den knekker. Jeg knekker.

Halve delen av nøkkelen faller i gulvet. Jeg går tre skritt og ser speilet foran meg. Speilet på veggen med det gulaktige, sterke lyset som henger fra det kritthvite taket. Jeg setter meg forsiktig ned på baderoms gulvet og tar frem telefonen.
Etter jeg har lagret notatet, reiser jeg meg opp fra det kalde og mørke baderoms gulvet. Kikker rundt meg og øynene mine treffer den øyeblikkelig. Den jeg har brukt gjentatte ganger. Den blanke, skarpe og skinnende, litt som alle andre sitt liv er. Perfekt. Jeg fyller badekaret med iskaldt vann. Legger den på kanten av badekaret. Tar av meg klærne og setter meg fort oppi. Kikker ned på den skinnende og skarpe gjenstanden som ligger rett ved siden av meg. Klar for meg. Jeg kan ikke stoppes.
Se neste verk: Dikt, uten navn

Beinrangel

Andine Løvdal

Andine Løvdal

2 uker, 6 dager siden (134 besøk)

Spiseforstyrrelse.

Kommentarer

  • Andine Løvdal

    2 uker, 5 dager siden

    Ble også ganske fornøyd med begynnelsen, og er enig at det høres litt klisje ut denne med atombombe. Det blir kanskje litt vanskelig for leseren og sette seg inn i, og det blir kanskje en litt drøy bruk av virkemiddel, selv om den egentlig ble brukt for å sette strek under hvor "ille" det er for jeg-personen, nå som jeg leser det selv, så skjønner jeg godt hva du mener. Skal jobbe videre med alt du har sagt, og setter pris på at du har tatt deg tid til og lese tekst(ene) mine. Kjenner ikke til Sofi Oksanen, men skal definitivt sjekke det ut!

  • Edy Poppy

    2 uker, 6 dager siden

    Igjen, veldig kul begynnelse! ” Har du noen gang holdt en finger under den sterkeste strålen på badet, og lagt merke til hvor vanskelig det er og holde den under, helt stille, uten å skli ut? Det er litt sånn det er og gå fra å tenke mange positive tanker, til og bare tenke negativt. ” Gøy sammenligning med vannstrålen og tankene!

    Denne sammenligningen ville jeg strøket, den er mer klisjefylt: ” Det er om en atombombe som slippes foran bena på meg, og der jeg vet at jeg ikke har sjans til å unnslippe.”

    Veldig fin setning: ” Det kommer til et punkt der legene må gi opp, og si «12.23», henge en lapp rundt tåa og skrive det som ingen vil høre.”

    Du skriver jo om et utrolig viktig tema her! Både depresjon, selvmordstanker og anoreksi. Kjenner du til Sofi Oksanen? Hennes debutbok kunne vært inspirerende lesning for deg!

    Igjen synes jeg du har veldig mye på gang. Men jeg synes du skal jobbe mer med Show don’t tell, vis ikke fortell (Les Story av Robert McKee). Les gjennom teksten din og se hvor du bare sier ting rett ut som egentlig kan bli til scener hvor leseren slev kan tolke det som skjer. Prøv å kvitte deg med klisjeer, fordi du er så sterk når du kommer med egne betraktninger. Ville også jobbet mer med hva som faktisk er nåtidshistorien din. Laget en tidslinje. Du skriver bra, teksten har utrolig potensial. Men med en slik tematikk synes jeg du skal la teksten bli minst tre ganger så lang. La scenene utvikle seg og gi rom for handlingens utvikling. Lykke til!

More from Andine

Other in the tekst category