Larven

Alfred var en 24 år gammel sunn og rutinepreget student. Han hadde en fin bachelorgrad i biologi, og ingen penger. I de fire årene sine i Bergen hadde han gått den samme ruten fra realfagsbygget og til kollektivet. På veien passerte han Johanneskirken, men han brukte mer tid på navigere seg gjennom turistmassen utenfor kirken heller enn å studere bygget i seg selv. Alfred gikk i alle forelesninger og kollokvier og satt på lesesalen hver dag, han trente på treningssenter og gikk tur i fjellene, han spiste for det meste grønnsakssmoothieer og proteinpulver, et kostholdsregime utarbeidet for ham av en personlig trener, siden han hadde vansker med å bygge muskler. Han hørte alltid på teknomusikk på hodetelefonene sine, og elsket musikk mer enn noe annet. Spillelistene hans var nøye kuratert. Han var endelig kommet der han ville, innen kropp og studier. Alt var helt og holdent som han ville ha det.

En søndag var det overraskende fint vær i Bergen. Det var september. Alfred hadde benyttet seg av de tomme lesesalene og sittet der hele formiddagen. Det var klokkespillkonsert i Johanneskirken. Folkene var mange og navigasjonsmulighetene særdeles små. Han endte opp med å måtte gå rundt kirken, men der var det også folk, han ville helst ha dem på avstand, så han snudde, gikk tilbake, men der var det enda flere turister. Han kjente et trykk i brystet. Logisk sett viste han at det bare var å vente til turistene var beveget seg bort, men trykket fortsatte å øke, han måtte hjem, han måtte ut derifra nå, men det gikk ikke med turistmassene, han nektet å gå nærmere dem, tanken gjorde han syk, som om han ville trampes i hel – bokstavelig talt: han så for seg huden sin revne – skulle han måtte presse sin egen kropp i gjennom deres. Han ble stående med ryggen presset mot veggen og skjelve, turistene kom nærmere, de tok bilder, turistlederen pratet og pekte ivrig. Klokkespillmusikken fra konserten resonerte gjennom veggen og inn i kroppen hans. Alfreds hode vred seg mot kirken, og, fylt av berettiget harme, slo han knyttneven mot kirkeveggen. Han pustet tungt. Sto helt stille. En sti åpenbarte seg så i mellom massene, og han pilte gjennom dem, knyttneven presset nedi jakkelommen, den dunket som et eget hjerte.

Han sa aldri hei til noen i kollektivet, nikket om han måtte, han bare vrengte av seg sko og ytterjakke og sekk og skyndte seg inn på badet for å ta seg en dusj. I starten hadde det vært et stort guttekollektiv med russegruppen sin, men gamlegjengen ble erstattet én etter én, av og til sa de ikke ha det bra en gang, plutselig en dag bodde det en fremmed på rommet deres. I dag satt det en haug med veganere i fellesstua sammen og så Brennpunkt. Alfred brukte aldri fellesstua. Den eneste bekjente Alfred hadde igjen var Karl, den langhårede hippien som mislyktes å bli psykolog år etter år. Han jobbet som yogalærer på studentsamskipnaden sine treningssentre, men i det siste hadde vært svært deprimert. Det var kommet en ny stor undersøkelse som viste at yoga – eller et stort antall av de mest populære muskelstrekkende yogaøvelsene – tvert imot hadde en helseskadelig effekt heller enn en helseforbedrende én. Når døren til Karls rom var på gløtt luktet det cannabis.

Alfred vasket håret i dusjen, fikk propp i ene øret, og da han dunket ut vannet av hodet, skvatt han av en forferdelig, skirnende lyd. Det var støy på badet fra før; rørene gurglet, klesmaskinen sentrifugerte, den gamle viften jobbet iherdig mot dampen – hver gang viften skurret ble verden et laggende videospill – og utenfor rommet gikk romkameratene hans frem og tilbake. Men lyden kom innenifra. Den snoket seg fra øret til øret som om et ondsinnet lysvesen forsøkte å kravle ut. Høy, lys; en frekvens som kveilet seg om rommet og skviste ut atmosfæren. Alfred hadde hatt lignende etter konserter, eller når han dykket for dypt for fort, men dette var verre. Verden lagget. Med armene beskyttende over hodet, snublet han ut av dusjen og sank ned på kne der varmekablene i gulvet fortsatt funket. Han ba til Gud om å få det til å bli stilt inni ham igjen.

Stillhet fikk en ny betydning. Det ble uoppnåelig. Tinnitusen ga seg ikke når det banket på baderomsdøren, ikke når han kom seg opp og fikk snublet seg til rommet sitt, ikke når han la seg den kvelden, ikke når dagene gikk. I stedet vokste den i frekvens og volum – lyden ormet seg innover. Ordet tinnitus fikk Alfred til å tenke på en kniv i hjernen. Han ble liggende hjemme i sju dager, slikket opp alt proteinpulveret sitt, og ventet på at han å gå til lege. Grønnsakene – som han vanligvis kjørte i miksmaster til en grå grøt – rørte han ikke. Alfred hadde ikke fastlege i Bergen. Han hadde ringt rundt, fått vite at "øresus ikke var god nok grunn til akuttime", og blitt referert til studentlege. Alfred forberedte ikke måltider, trente ikke, så ikke TV-serier, studerte ikke. Han fikk til å spise litt proteinpulver, og å gå på do og dusje. Resten av tiden lå han inntullet i dyner. Tankene hans var et uendelig mørke med lyden svinnende omkring seg. Ingen banket på.

Øresus var det norske begrepet, og begrepet legen brukte da han forklarte, "Det finnes ingen kur," og foreslo endring av livsstil, kosthold, lange gåturer i stedet for høyintensitetstrening, å kutte ut alkohol og kaffe, osv. Det verste rådet han fikk var dét om å slutte å høre på musikk. Legen forklarte også at de fleste lærte seg å leve med fraværet av stillhet – at det gikk an å slå seg til ro med en ny livsstil, forme livet etter den, nesten glemme at man hadde det slik.

Det første han gjorde etter han var ferdig med timen hos fastlegen var å stappe ørepluggene langt inn i ørene med favorittmusikken sin på full guffe, laste ned Tinder (igjen), innstille seg på å ha lav – men ikke for lav – forventninger, og copy-paste en generisk men hyggelig introduksjonsreplikk. Etter et par komplimenter, emojier, generiske utvekslinger av generisk info, og annet tull, fant han en såkalt pen dame. Hun var allerede brisen når hun møtte opp, og han skyndte seg å følge etter henne til rusen. Det var vanskelig å finne en plass som spilte høy musikk midt på dagen, men fulle folk finner frem. De kriblende høyfrekvensene hørtes ut som summende insekter. Musikk: det eneste som, i begynnelsen av ny smerte, kan gi han tilbake livet. Han lukket øynene og lot hele kroppen falle inn i rytmen. Tær, føtter, ankler, leggene, knær, lår, (ørene skrek), hofter, mage, bryst, armer, (ørene skrek), skuldre, hals, tinninger, panne, hår han har barbert ned til 3 mm ... Ørene skrek så hardt at han ikke kunne ignorere dem. Han gjorde tegn til at han ville pule, hun nikket, og ble med til hybelen hennes.

Stillheten utenfor gjorde ekstra vondt i ørene. På vei til hybelen hennes sprang det en svart katt ut foran dem, og jenta stoppet ham, sa Guds navn ni ganger, og forklarte, "Det opphever ulykken," før de gikk videre.

Hybelen hennes var veldig liten, og overalt hang det abstrakt kunst. På do hang et bilde av en fruktbarhetsgudinne fra oldtiden – han husket bildet fra historiebøkene på videregående, fet og grotesk – og når hun gikk på do, snudde han bildet bak fram uten å tenke over det. Alt han egentlig klarte å tenke på var Tinnitusen, eller øresusen, eller hva det nå var. Ordet øresus fikk Alfred til å tenke på en konkylie, noe skarpt og rutt som krøllet seg innover, konkylietanker, det passet seg i en konkyliekropp; når han kom bort i kroppen sin kjente han kjente hoftebeina og ribbebeina strutte ut; etter de lå sammen kløp hun tak i magen hans og sa, "Må ikke bli så tynn at du svinner hen." Da han kledde på seg spurte han henne om hun var kristen. Hun nølte litt men svarte ja. Han spurte om hun kunne be for ham. Hun var stille et sekund mens hun tørket seg nedentil med våtservietter, spurte om navnet hans, og sa hun at hun skulle se hva hun kunne gjøre. Han spurte hvorfor hun var troende. Hun hevet skuldrene, smilte, "Jeg nekter å tro at universet er likegyldig. Det er for enkelt, syntes du ikke? Virkeligheten er for kompleks."

Alfred passerte Johanneskirken da han gikk hjemover. Den var vakker der den var opplyst, gyllen mørkbrun. Han syntes han hørte klokkespillmusikken igjen, den samme som fra når han slo til veggen, men høyere, lysere, fælere. Han hadde ikke noe bedre å gjøre enn å stå og stirre på den. Mens han sto der, merket han at det var september. Han frøs litt. Det satt en høstlukt i klærne, merket han, eller var det sovelukten fra å være innesperret i på soverommet sitt en hel uke? Hva luktet høst? Hvilken årstid likte han best? Alfred viste ikke. Alt han hørte var den skjærendende lyden i ørene, alt han viste var lyden. Det var blitt verre enn i morges. Legen hadde hatt rett.

Det gikk flere dager. Spannene med proteinpulver fortsatte å minke. Han sov dårlig. Siden første gang han hørte lyden, hadde han ikke gått tur i fjellene rundt Bergen. Han lurte på hvilke gulbrunlige farger som var der oppe i høydene som omkranset byen. Det gråe rommet hans fikk han til å tro han aldri ville se farger igjen. Når han konsentrerte seg om lyden, var det som om den fikk de høyeste tonene fra klokkespillkonserten i Johanneskirken, noe som skremte ham, og fikk ham til å forsøke å tenke på alt annet, uten hell.

Han gråt da han kastet høretelefonene – både øreplugger og støydempende trådløse høretelefoner, noe av det mest verdifulle han eide – i det overfylte søppelspannet på rommet sitt, men det var nødvendig. Høyttalerne kom han til å selge på en gjenbruksside på nettet. Høretelefonene, derimot, måtte kastes. (Det var det at de sto ham for nær. Det var ikke det at de hadde rester av ørevoks på seg, siden han rengjorde dem ofte, redd for at andre skulle studere dem og se ørevoks. Det var det at ham hadde levd i høretelefonene.) Det var midt på natten. Det var god sjanse for at noen hørte han gråte, men han viste at ingen ville banke på og spørre om det gikk bra, det var ikke slik ting fungerte her i kollektivet. Han våknet liksom litt av å gjøre det, av å kaste musikken i søppelet, og så at det vanligvis så ryddige, minimalistiske rommet hans var full i søppel. Tomme proteinbokser overalt. Brukte klær i hauger på gulvet. Treningsbaggen lå der som et åpent glis. Det svindyre stereoanlegget han hadde investert i via konfirmasjonspengene støvet ned. Ingenting av dette tilhørte ham slik som han var nå. Det eneste som passet ham nå var de gamle slitte jeansene og band-t-skjortene fra ungdomskolen, før han fikk muskler.

Han klarte aldri å kaste klærne sine. De var for mye minner bevart i dem, i luktene. Etter at han flyttet ut hadde rommet hans blitt gjort om til gjesterom, og barneklærne hans var blitt lagt i søppelposer på morfars loft. Et helvt liv lå i de støvete søppelposene på morfars loft. Og nå: et helt liv på gulvet i rommet hans her i kollektivet, strødd rundt, han kjente seg ikke igjen i noe.

Han kjente hoftebeina stikke ut når han satt seg opp i sengen, måtte stikke nye hull i beltene, men hadde ikke styrke til å bruke hullemaskinen (som han til nå hadde brukt til å utvide belter), og måtte spørre Karl om hjelp.

Karl åpnet døren, omsvøpt av en sterk krydret duft, så på Alfred og hva han hadde i hendene – belte og hullemaskin – og slapp han inn uten et ord. Rommet hans var like rotete som Alfred sitt. "Veganerne har klaget litt over at grønsakene dine råtner," sa Karl. Alfred orket ikke svare på det implisitte spørsmålet. Rommet til Karl var utformet på akkurat samme måte som Alfred sitt, men hadde yogamatte, røkelsespinne, og fire tjukke buddhafigurer framme.  Av og til følte Alfred alle mennesker var en parodi på seg selv. Uten treningen og musikken, hvem var han?

"Leste du den der rapporten?" spurte Karl, "Om yoga som helseskadelig?"

"Det kommer nok en ny rapport," sa Alfred.

"Jeg har brukt fire år av studielånet til å søke på et studie jeg ikke har sjanse å komme inn på, selv med kvotering."

"Slapp av."

"Jeg kunne tatt en master i et eller annet," sa han, igjen, roligere, nesten, øynene var langt borte, "blitt lærer, gjort en forskjell. I stedet har jeg tatt en masse enkle tullefag jeg egentlig ikke bryr meg om, jeg pugger det også glemmer jeg det etterpå, før så trodde jeg det liksom lagret seg en plass i hjernen men nå skjønner jeg at det bare glir ut igjen."

"Det ordner seg," sa Alfred.

"Det ordner seg," gjentok Karl. "Ja, det ordner vel. Det finnes støtteordninger, Lånekassen og NAV, Mamma og pappa. Men det er noe der òg, ser du – at selv om alt skulle gå til helvete så går det ikke til helvete. At du vet at du aldri lider skikkelig. At noen har det verre. Vi tror vi har det forferdelig trygt, og vi skammer oss over det. Vi er så jævla bortskjemte her til lands."

Alfred ville spør Karl om å fikse beltene sånn at han kunne gå tilbake til soverommet sitt.

"Tror du på hellig straff?" spurte han i stedet.

"Hva?"

Alfred sa, "En svart katt går over veien du er i ferd med å krysse, og med mindre man sier Guds navn ni ganger, så bringer det ulykke?"

Karl sa, "Jeg er litt spirituell av meg, jo, men det der er jo bare sånn folketro."

"Jeg slo hånden mot Johanneskirken. Og nå hører jeg en sånn høy frekvens."

"Tinnitus? Man, det kan være – "

"Jeg vet det henger sammen."

"Man," gjentok Karl.

"Jeg hadde planlagt hele livet mitt," sa Alfred, "ned til minste detalj. Og nå er det over. Jeg skjønte det ikke først, sant, etter jeg hørte lyden – jeg lå på rommet mitt lenge, og tenkte på hva grusomt jeg hadde gjort for å fortjene det. Også pratet jeg med en jente, og nå skjønner jeg hva jeg gjorde. Jeg må finne en eller annen måte å gjøre det godt igjen, sant? Bøte for det. Slik at ting blir normalt. Fordi det må bli normalt. Alt ordner seg. Alt kan fikses."

Han holdt ut belter og hullemaskin til Karl, som tok dem imot, taus, og begynte å kneppe en rekke hull i dem. Det tok tid. Han ble varm i kinnene av det, han fokuserte på å få eksakt like stor avstand mellom hullene, Alfred så på ham med brennende øyne, Karl møtte ikke blikket hans.

Det gikk noen uker til. Han ble liggende og tenke på rommet sitt. Da alle proteinboksene var spist opp, var Alfred klar til å bevege seg videre til neste stadiet.

Han gikk ut til Johanneskirken. Det var midt på natten. Han prøvde hoveddøren, men den var låst, selv om han som alltid syntes han hørte melodien fra klokkespillet. Han gikk rundt kirken. Det hadde regnet i flere dager. Joggeskoene hans sank ned i gjørmen, han skled, han orket ikke reise seg. Han hørte ingenting annet enn lyden. Alt han så var den brunsorte jorden han kravlet i. Det var vanskelig å si hvilken retning han beveget seg i, mørkt som det var, og han var redd for å plutselig krasje inn i kirkeveggen med hodet først. Men det føltes ut som om han hadde ålt seg bortover i lang tid uten å støtte på noe. Klærne hans føltes ut som om de var i veien, og han ålte seg ut av dem, sakte men sikkert, han lot sko og bukse og belte og jakke og skjorte ligge bortover bak ham som en sti. Han kravlet og kravlet til han fant en plass med medgjørlig og dyp jord, kald og våt mot fingrene hans. Litt og litt gravde han et hull i bakken, nedover og nedover. En fingernegl løsnet. Etterhvert begynte lyden i ørene å mildne. Det var fordi armene hans var borte. Beina, også. I hullet i bakken gravde larven seg bort i stillheten.
Se neste verk: Vega

Larven

Vilde Vikse

Vilde Vikse

1 måned siden (40 besøk)

Kommentarer

More from Vilde

Other in the tekst category