De svarte prikkene på bussen.

Jeg sitter på bussen på vei hjem fra skolen. Det er torsdag. Jeg sitter på 3 rad, der man kan sitte fire og fire. Lener hodet litt mot glasset, men ikke helt inntil. Legger merke til de svarte prikkene på vindusglasset. Øynene mine hovner opp, og fingrene blir blå og kalde. Skjelvingen på kroppen øker.

De rundt meg er stille. De fleste sitter med enten de dyre podsene til Apple, eller store hodetelefoner med musikken på full guffe. Det sitter en gutt ovenfor meg, han stirrer ut av vinduet, mens etterklangen av «Without me» spiller så høyt at hele bussen kan høre det. Legger blikket mitt på de svarte prikkene på bussruta igjen, etterfulgt av den irriterende damestemmen som sier et nytt busstopp for hvert andre minutt.

Kanskje har du lagt merke til de prikkene jeg nevnte, mest sannsynlig har du ikke, for det er nok bare meg som er sykt rar og legger merke til de rareste ting. Hvis du ikke har lagt merke til det -så må du det neste gang du tar bussen, uansett hvilken sammenheng. De sirklene liknet egentlig på oss mennesker. Det var hvert fall noe av det første som poppet inn i min skalle. Jeg satt og tenkte på prikkene som jeg så, og kikket ut på alle de forskjellige sjelene som satt der. Vi ser alle prikkene, men vi ser ikke den lille ripen som kommer av steinsprut. Det ene fingermerket nederst mot stoppknappen, som kom av den lille gutten på tre år som satt i det setet før deg, -eller det grå hårstrået fra den gamle damen som gikk av for bare noen minutter siden. Det er så nærme -så mye nærmere enn vi tror, men vi legger aldri merke til det. Vi ser de store prikkene -de som skiller seg ut. Den tjukke damen på bussen med den lange svarte kåpen -eller fyrstikken av en 16-åring som har lidd av anoreksi i mange år.  De store prikkene er dem vi legger merke til, men vi legger ikke merke til de bitte små -fordi vi er for opptatt av de større greiene -kall det hva faen du vil. Det var stille på bussen helt til den irriterende damestemmen sa «Vennesla stasjon». Stoppknappen klinget i ørene, og jeg gikk stille ut av bussen -mens den gamle damen på nitti satt med det største smilet rundt munnen idet dørene åpnet seg.

Mens jeg satt på bussen i dag. Blendet solen meg i fjeset, og gjorde at jeg nøs tre ganger. Sykt flaut. Men ingen brydde seg. Ingen så på meg. Ingen sa «prosit», eller lo av det høylytte tordenværet mitt. Ingen kikket på meg når det hørtes ut som om lungene mine sprang og føyk ut av kroppen min.

 Jeg satt på bussen, med hendene samlet og kroppen min kjentes kald og skjelven når jeg la merke til hakket i ruta. Jeg føler meg som det. Jeg føler meg som et lite merke på en stor rute. Jeg føler meg bedradd, jeg føler meg utrodd. Jeg føler meg som en liten oppmerksomhetssyk drittunge som ingen forstår. Jeg føler meg som verdens mest dypt deprimerte jentunge som ingen vil hjelpe. Som ingen vil forstå. Som ingen kan forstå.
Av og til er det å være redd for meg selv -og det jeg er i stand til å gjøre, det eneste jeg er. Det å akseptere mine egne lidelser letter på trykket, men det ødelegger stoltheten. Jeg prøver å tenke at jeg er modig, fordi jeg våkner opp hver eneste morgen med dype sår i hjertet, og hengende soveposer under øynene. Jeg prøver bare å være stor og sterk. Jeg har tenkt mye på det de siste dagene. Det at vi alle skal dø en kald og mørk natt, men at noen av oss dør allerede mens vi lever. Jeg føler meg litt som de «noen». Jeg bygger en vegg mot alle jeg er glad i, legger murstein for murstein med bare hendene. Jeg tror det vil gjøre mindre vondt -forårsake mindre skade. Men på et vis er det en slags styggen på ryggen over meg, som bare tar fullstendig knekken på meg. En sekk som henger på ryggen, der noen henger over meg og kaster stein på stein, oppi. Jeg prøver bare å bedøve smerten, fordi ingen ser den. Den smerten jeg tror jeg går rundt og bedøver, men realiteten er jo enkel. Den helt forjævlige uutholdelige vonde smerten, vokser jo bare sterkere.

Det jeg har innsett de siste dagene, at jeg er alene. At ingen tror meg. De tror jeg er en oppmerksomhetssyk liten drittunge som bare lyver. Det er som om de setter spørsmålstegn etter hvert eneste ord som faller ut av den sprukne leppa. En oppmerksomhetssyk dritsekk av en 16-åring som legger på i alt hun sier, er merkelappen som er klistret på panna med gaffateip. En jente som ingen tror. Det er litt som om alle ser meg i sidesynet, men later som om de ikke ser meg. Jeg føler jeg blir dyttet bakerst. Det gir meg arr på ryggen, og sår i den dunkende dingsen inni kassa. Alt begynner å rakne, og alle rundt meg faller ned i sprekkene som jeg lager -mens jeg står på kanten og stirrer på hver og en av dem som faller gjennom.

Jeg prøver mitt beste og holde fast i håpet, det lille håpet som er igjen, om at noen skal komme tilbake. Bare en, jeg spør ikke om flere. Det at noen skal komme tilbake, og at jeg skal føle meg elsket. Jeg klemmer så hardt, at fingrene mine renner rødt. Jeg må se ned på dem og innse at jeg tviholder rundt absolutt ingenting.

Jeg bærer på sorgen og den vettskremte delen som overtar hele kroppen og hodets plass. Jeg er livredd for at jeg en dag skal forlate kroppen min. De blir etterlatt tom og numne. Jeg bærer på tingene som får meg til å skjelve, gråte og gjemme meg bort, alene. Jeg går og bærer på fortiden som jakter på meg hver eneste dag. Jeg bærer på tankene som aldri kommer lengre enn til underbevissten.

Det som har vært verst de siste dagene, er at jeg har innsett at jeg ikke kan knytte meg for mye til andre mennesker, fordi alle drar til slutt. Uansett hva slags løfte de gir meg.
Se neste verk: Vega

De svarte prikkene på bussen.

Andine Løvdal

Andine Løvdal

2 uker, 5 dager siden (102 besøk)

Kommentarer

More from Andine

Other in the tekst category