Hvordan takle det å ikke takle arbeidslivet i en alder av 22 år?

Jeg kjenner det svir i magen bare av å tenke på morgendagen, over i morgen og siste dag før etterlengtet helg. Jeg klarer ikke å forberede kroppen min på at det er en ny arbeidsdag i morgen som venter, og mine kollegaer forventer at jeg møter opp, og er takknemlig for den jobben jeg har fått. Jeg prøver å spole tilbake til det øyeblikket jeg fikk vite at denne jobben var min, og hvor overlykkelig jeg var for å ha fått den. Jeg tenkte at dette blir noe annet, dette blir bra. Jeg mener, 53% stilling på skole, kunne man fått det bedre. Korte dager, fri hver jul og påske, og ikke minst hver helg. Ikke denne forbanna turnus jobbingen som krever at du jobber kveld, helg og helligdager. Har jeg egentlig lov å klage over en slik jobb? Har jeg lov å klage i en 53% stilling, eller skal jeg bare svelge det stresset og den hodepinen det fører med seg? Folk jobber jo i dag i stillinger som viser 100% på kontrakten, men egentlig er det 130% en man gir på jobben sin. Overtid, jobbe i helger selv om det ikke er en del av kontrakten, noen møter kunder sent på kveldene for å diskutere jobb og selge produkter og løsninger en kunde vil ha. Jeg burde takke Gud for at jeg har den jobben jeg har. Men helt ærlig, sånn svart og hvit på papiret her nå, jeg takler den ikke..
Jeg får ikke ender til å møtes, og kjenner jeg blir sliten bare av å tenke på de fire timene jeg skal på jobb i morgen. Dette er min fjerde jobb. Jeg trodde før at det hele handlet om at jeg enda ikke hadde funnet ut hva jeg ville jobbe som eller med. Jeg har jobbet i butikk, på sykehjem, på kontor og nå i skolen som assistent til barn som trenger min støtte. Hvordan skal jeg kunne gi min støtte til et lite barn, når jeg faen ikke klarer å motivere meg selv, og trenger at min samboer forteller meg hver dag at han elsker meg, hvis ikke er det noe galt.
Klokken som ringer 06:30 hver morgen blir tungere og tungere. Slumringen blir lengere og lengere, og kaffekanna blir mer og mer fylt med koffein. Noen morgener slumrer jeg så lenge at den dusjen som var planlagt rekker jeg ikke. Jeg rekker knapt å kle på meg, smøre en mørk foundation over den tørre, oljete huden min før jeg må løpe ut i bilen. Et knekkebrød med en gulostskive blir hengende i hånden min, og jeg spiser 2-3 biter før jeg hiver den ut gjennom vinduet av bilen. Den fine genseren jeg hadde lagt frem dagen før glemte jeg helt å ta på meg. I stede ble det den gamle, men gode hettegenseren jeg har hatt i snart fem år. Jeg må overdøve tankene mine med musikk på vei til jobben, slik at jeg ikke rekker å forberede meg på det som skal skje og det som kroppen min tror skal skje. Jeg prøver å ikke tenke over at jeg skal på jobb før jeg faktisk må. Jeg drar strikken lengere, og lengere for å unngå dette problemet. Den eneste grunnet til at jeg faktisk går på denne jobben er for å gjøre han jeg bor med stolt. Han gir meg så mye, mens jeg bare tar og ikke gir. Han jobber 100%, pluss at vi bor på gård, så han må drive denne å. Jeg har ikke samvittighet en gang til å si at jeg er sliten når ettermiddagen kommer. Tenker bare at jeg får faen meg ta meg sammen, og tenke på alle der ute som faktisk har fysiske plager som gjør at de ikke kan jobbe, men viljen til å jobbe er større hos dem en noen gang. Jeg har litt angst, litt sliten av hverdagen. Den psykiske plagen går over til å bli fysiske ja, men bare jeg ikke tenker på arbeidsdagen så forskyver jeg denne smerten mest mulig unna. Jeg vet den ligger der, men jeg tør faen ikke å kjenne etter. Det var ikke slik jeg så for meg at livet mitt skulle bli. Jeg er ung, sterk, har ingen problemer med kroppen min utenom denne hjernen som tenker seg til angst. Jeg har ingenting å klage over. Jeg må bare ta meg sammen og bite i meg smerten over at jeg ikke mestrer arbeidslivet og mestrer hverdagen bit for bit, samtidig som en og en bit blir revet av kroppen min. Det er greit. Kroppen min går til en god sak, den går til han jeg elsker. De 15 000 jeg tjener i måneden går til meg og han. Kjøleskapet som skal fylles og bilen som skal betales. Han kan ikke stå for alle utgifter alene. Jeg setter han før meg for at han skal like meg, og kanskje elske meg noen år til før han innser at han faktisk kan finne seg en jente som kan gjøre alt.
Så hvordan skal man takle det å ikke takle arbeidslivet? Jeg takler det ikke, jeg må bare ta med sammen. Er det ikke det alle sier at vi skal nå?
Se neste verk: Dikt, uten navn

Hvordan takle det å ikke takle arbeidslivet i en alder av 22 år?

Anna Kristine Larsen

Anna Kristine Larsen

5 dager, 14 timer siden (84 besøk)

Kommentarer

Other in the tekst category