I dagene som kommer er verden i mine hender, velter seg i meg- slik som nå, jeg ser den flyte foran meg, mellom og i- meg. (Er det noen som hører meg?) Fingrene mine detter av og hendene vinker til meg før de løper videre. Så nå sitter jeg her uten tær eller fingre. Og ser på navnet mitt. Og alderen min. Der svart på hvitt forran meg.

Selv midt i februar som pleier å preges av bursdag-angst og midt vinterkulde. Kjenner jeg det. Å vokse selv om plantene ikke vokser lenger. Vokse angst ble voksen angst. Og angst ble bare det det er for så mange. Og det er ikke så rart eller annerledes.

Men nå er jeg 18, og det er på tide å vokse opp. Kontakt meg når du også har blitt voksen så kan vi prate. Jeg diskuterer bare med ekte voksene, om voksen ting, som politikk og miljø og strømpriser eller nav søkere som er late? Vi ler av nytt på nytt og er lei oss for situasjonen i Tyrkia og Syria. Sånt skjønner ikke du- ikke tenk på det. En dag vil du det, og da kan vi prate, på voksenboret i familie seleskapet.

<hr>
Jeg feirer år i dag, så "feirer" med en bilde serie jeg tokk i dag. Foto er som å lage en liste, hvor du skriver ned i en stripete notatbok alt du tenker på, også er det ikke lenger noe du trenger å tenke på, for tigerboken kan tenke på det istedet.

Så for meg er dette tilsvarende i bilde, hvor jeg alt i alt, hater og elsker og kjenner at hele verden er dissonant og geometrisk og ikke så organisk og natrulig jeg trodde. Et jævla pretensiøst og naivt konsept. For om jeg ikke snakker ned mine egene tanker er de bare slitsomme og ikke-reflekterte. Men det er sånn det fuckings er, og jeg er fuckings atten, og det er fuckings ok. håper jeg.