Dette har vært en spennende førjulstid. Jeg har lest og sett og hørt og grublet og sanset.
Og favorittene mine har skiftet fra uke til uke. Men så har det kommet inn nye ting som har grepet fatt. Jeg har sjøl også ofte vært en sånn som jobber opp mot deadline og får sendt over eller lasta opp resultatet med et nødskrik, så jeg vet litt om det.
Først tre av dem som nesten vant:
Anne-Maren Hammerbeck: Reisen
”Reisen” er en ærlig og fin kortfilm om å være på reise i livet. Vi får et tilsiktet inntrykk av at dette er en selvbiografisk fortelling, fra filmskaperens eget ståsted, her og nå. Det er også en oppsummering, og et statement. Jeg vil leve!
Anne Maren Hammerbeck har med enkle virkemidler komponert en liten hyllest til livet som det går an å tro på. Jeg smiler i hvert fall.
Maria Pasenau:
Fotografiet som bærer den kryptiske tittelen ”samlet arune” er sterkt som en knyttneve. Eller en naken rygg. Dette er et ikonisk bilde som åpner for tolkninger og ettertanke. Det er hverken ”rent” eller feilfritt. Men jeg liker godt detaljene i og rundt kofferten som, i likhet med den nakne og sårbare kroppen, forteller et utall historier.
Bildet, som ikke så lett forlater netthinna, får meg i første omgang til å tenke på tilflukt fra verden, å gjemme seg bort ved å stikke hodet i sanden, eller som her; krype ned i kofferten. Men jeg tenker også på menneskesmugling og flukt - fra noe skremmende til noe ukjent.
Et fotografi som du kan spinne historier av, og som blir med deg videre, er i min verden et godt fotografi.
Ole Thorvald Helland: ”Berre ein haldeplass” er en særs velskrevet novelle om en avskjed – og et møte. Ole Thorvald Helland er en ung forfatter som har godt grep om virkemidlene. Ikke minst så er han sparsom med dem. ”Du treng ikkje seie det. Eg veit det. Og å seie det vil øydeleggje stilla.”
Forfatteren vet også at å fortelle for mye ville ha ødelagt stemningen i denne lille fortellingen.
Jeg får følelsen av at jeg har vært på denne temmelig øde holdeplassen selv. Helland er nemlig mye mer raus med miljøbeskrivelsene sine. Vi får være med og kjenne på lukta av årgangssøppel og lytte til stillheten som dannes av alle de velkjente lydene.
Vi forstår tidlig hva som skal skje, avskjeden, men vi får også en ekstrarunde på slutten: Møtet. Og slutten er akkurat passe åpen. En veldig sterk runner up dette!
Tada! Og vinneren av årets julekonkurranse er …
Ida Eva Margrethe Neverdahl: Blyantreise
Siden jeg sjøl, riktignok i tillegg til å skrive, lage musikk og være mer enn middels interessert i film, er tegneserieskaper, så hadde jeg et lite håp om å slippe å velge en tegneserie denne gangen. Men da jeg hadde lest Ida Neverdahls ”Blyantreise”, som tikket inn like før deadline, følte jeg ikke at jeg hadde noe valg.
Ida Eva Margrethe Neverdahl har rukket mye på kort tid, og hun rakk også å få ferdig bidraget ”Blyantreise” innen fristen for trafokonkurransen. Det var veldig fint. Jeg blir temmelig glad av å lese sånne tegneserier.
Ida har denne gangen tatt tak i gamle tegninger og laget en serie som virkelig er en reise. På veien fra den tegnende lille jenta til den voksne, glir historien sømløst gjennom tid og rom. Fortellerteknikken er upåklagelig og tegningene virtuose. Det er veldig morsomt å se hvordan tegnestilen forandrer seg ettersom jenta i serien blir eldre. Jeg får assosiasjoner til den belgiske serieskaperen Dominique Goblets ”Changements” som også portretterer utvikling gjennom selvportretter.
Serien fungerer veldig godt som en nettserie, men kan sikkert også godt deles opp i sider og trykkes i blad eller bok. Blyantreise er en tegneserie laget av en ung norsk serieskaper som allerede er på et høyt internasjonalt nivå. Jeg gleder meg til å se hva hun finner på i fremtiden og gratulerer med seieren i trafos julekonkurranse 2015!
Hilsen Tor Erling Naas