Det er ikke lett å se sammenhengen mellom innsamling av vann fra alle Finlands 1000 innsjøer, bygging av to-dimensjonale trær og nitidig utførte pennetegninger, men man blir jo nysjerrig på mennesker med fantasi og vilje til å holde på med så mye forskjellig.

Trafo blir i hvert fall det. Derfor bestemte vi oss for å bli bedre kjent med Tanja Silvestrini.

– Navnet mitt er Tanja Anette Madeleine Silvestrini og jeg er 22 år, begynner Tanja når vi ber henne begynne med det grunnleggende. – Jeg vokste opp som enebarn på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo med en italiensk far og en halvt italiensk mor fra Kolbotn.

Jeg har alltid vært nysgjerrig på hvordan ting henger sammen, hatt mye fantasi og en sterk skapertrang gjennom oppveksten. Jeg tegna meg gjennom barnehagen, barneskolen, skolebøkene på ungdomsskolen, og fikk plass på formgivingslinja på Elvebakken VGS. Jeg syntes videregående var lærerikt, men den tilfredsstilte ikke nysgjerrigheten min. Dermed søkte jeg meg inn på Strykejernet kunstskole med et ønske om å hovedsakelig lære mer om installasjon og performance.

Hva var det som først vekket interessen din for kunst?

Helt fra jeg var liten har svaret på «hva vil du bli når du blir stor?» alltid vært «forfatter eller kunstner». Jeg dagdrømte, leste og tegna masse som liten, og foreldrene mine har vært flinke til å oppmuntre meg til å fortsette. Alle barn vil jo få ros og føle seg flink, så da fortsatte jeg bare. Mamma og pappa har selv jobba mye med henda, og i slekta mi har det vært mange kunstnere, musikere og håndverkere, som mormor har fortalt levende om i alle år.

Jeg trivdes ikke noe særlig på barneskolen, så da ting var vanskelig så var det naturlig å ty til bøker og blyanter. Jeg kunne lese ut bøker på en dag og likte å lage små, absurde og ofte groteske historier med tegninger til. Da jeg ble litt eldre ble verkene til Salvador Dalí viktige for meg. Etter hvert lærte jeg om «menneskets ubevisste sjeleliv» og fikk en hang til det poetiske og melankolske, samtidig som jeg begynte å engasjere meg politisk.

Performance og illustrasjon kan i utgangspunktet virke som to helt forskjellige ting. Hva får du ut av det ene som du ikke får ut av det andre?

Performancene mine er ofte basert på fysisk arbeid og er søkende i den forstand at jeg ikke jobber med et konkret motiv. Jeg lager meg regler og avgrensinger i form av tid og spesifikke områder, men med rom for at tilfeldigheter kan spille inn. I tegning får jeg utforske tanker og følelser gjennom strek og komposisjon, og motivet er planlagt. Tegning gir meg ro. Av det konseptuelle/performative får jeg et kick. Ved å jobbe med begge får jeg balanse mellom det kontrollerte og det intuitive.

Kan du plukke ut ett av bildene dine og fortelle litt om tankene og prosessen som ligger bak det?

«Ring 3» er en illustrasjon som ble laget til en artikkel i PUTSJ om fortetting i byene. Jeg så for meg sentrum som en planet – lik sentrum av universet alt beveger seg rundt. Man snakker jo ofte om by og bygd som om de var forskjellige planeter. Jeg legger ofte til små, rare detaljer med en intensjon om at tilskueren kan gå på visuell oppdagelsesferd. Hvis man ser lenge nok legger man kanskje merke til «54 Kjelsås»-bussen oppi hjørnet og kyrne på melkeplaneten.

De små detaljene krever tynne penner, så jeg jobber for det meste i str. 0.1 mm og 0.05 mm. Det er en tålmodighetstest, men deilig når det er gjennomført.

I en periode var du assistent hos performancekunstneren Antti Laitinen i Finland. Kan du fortelle litt om hva du fikk ut av det oppholdet?

Det var så gøy å få bo og jobbe med Antti! Jeg oppdaget kunsten hans for første gang på Venezia-biennalen i 2013, da han bl.a. stilte ut verket «Forest Square» i den nordiske paviljongen. Verket var så ekstremt fascinerende, absurd og kult, og gav meg et nytt syn på hva kunst kan være. Å få jobbe med en som inspirerer en og som man ser opp til, er helt fantastisk.

Under oppholdet mitt jobba jeg hovedsakelig med installasjonen «Grid Garden» og hans nye serie «2D Trees», et verk som er et forsøk på å gjøre trær todimensjonale ved å spikre og stifte dem til hvitmalte bjørkeplater. Regelen var at ingen greiner kunne overlappe hverandre. Mye av arbeidet med verkene til Antti er veldig monotont og fysisk. Det krever enorm tålmodighet og viljestyrke å jobbe så intenst med noe som er så kjedsommelig og tidkrevende. Om jeg ikke hadde tålmodighet før, så har jeg i alle fall fått det nå.

Det som er mest utfordrende med å være assistent er å huske på at du bare er et ekstra sett hender og øyne, og at du må innse at verkene du lager ikke er dine egne. Situasjonen kunne føles uendelig frustrerende. Da jeg festa grein nr. 1000 med stift nr. 5000 begynte jeg å betvile hele opplegget, og vurderte å bare pakke sakene mine og stikke. Samtidig hadde jeg jo valgt dette selv, og Antti stolte på at jeg gjorde jobben. Så det var bare å svelge stoltheten og egoet og fortsette.

Resultatet var at jeg ble værende en måned lenger enn planlagt, og fikk være med på soloutstillinga hans på Galerie Anhava i Helsinki. Å se verk som du har jobba med i fire måneder henge på veggen til titusenvis av kroner, er ganske absurd.

For ikke lenge siden fikk Kaja Josefine Larsen og du stipendstøtte fra Trafo for å lage en fargeleggingsbok. Hva kan du fortelle om dette prosjektet?

Bokprosjektet til Kaja og meg er et resultat av at vi begynte å stå på stand sammen for å selge trykk. Vi liker begge hverandres verk, og etter hvert kom det fram at vi begge hadde lyst til å lage fargeleggingsbok, fordi vi syns det er en morsom måte å få lek inn i voksenlivet.

Stilene våre er veldig forskjellige, og derfor har vi valgt å jobbe med kontraster. Til hver tegning i boka forholder vi oss til ord og begreper, og prøver å tolke disse. Eksempler er ekkel–deilig, fantasi–virkelighet, indre ro–eksistensiell krise. Kaja er opptatt av det vakre, mens jeg er mer opptatt av det groteske. Jeg tror det kan bli en morsom og annerledes bok.

Til lanseringa har vi masse morsomme idéer som vi ikke vil røpe ennå, men det krever at folk er til stede og deltar, så følg med!

Og hva med reiseperformancen «A Liter of a Thousand Lakes»?

«A Liter of a Thousand Lakes» er et verk basert på oppholdet mitt i Finland. Dette var første gang jeg flytta utenlands, og derfor ville jeg gjøre opplevelsen til et prosjekt. Jeg visste veldig lite om Finland da jeg reiste, men en ting jeg visste om var det finske tilnavnet «The Land of a Thousand Lakes» på grunn av alle innsjøene. Jeg syntes det var så kult. Mystisk. Tusen er et tall man ofte forholder seg til i hverdagen, men som det likevel er vanskelig å forestille seg mengden av.

Jeg bestemte meg for å jobbe med dette begrepet, og gjøre det mer håndgripelig. Jeg satte meg et mål om å reise til tusen finske innsjøer på sykkel, og samle en dråpe på én milliliter fra hver av dem – som så blir ført over i en litersflaske. Dermed vil resultatet av den enorme turen være én flaske med én liter vann. Ved hver innsjø dokumenterer jeg prosessen og loggfører det digitalt. Hittil har jeg samlet 71. Prosessen kan følges på www.1lthousandlakes.com og på Instagram og Facebook under @1lthousandlakes.

Hva slags planer og ambisjoner har du på kort og lang sikt?

Det er så mange ting jeg har lyst til. Den langsiktige planen er å jobbe videre med «A Liter of a Thousand Lakes», som nok kommer til å ta en stund. Jeg planlegger å holde en prosessutstilling med de 71 sjøene jeg har samla hittil, og lage et begrensa opplag trykk som jeg skal selge for å prøve å tjene opp penger til å reise tilbake til Finland og fortsette prosjektet neste sommer.

På litt kortere sikt jobber jeg mot ferdigstillelsen og lanseringa av fargeleggingsboka med Kaja. Ellers begynte jeg nettopp på en bachelor i kunst i Bergen, så den kommende tida vil det bli mye eksperimentering med materialer og finne ut av hvordan verkstedene på skolen fungerer.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg ble medlem av Trafo for nesten fem år siden, men har vært altfor dårlig til å benytte meg av tilbudene. Men i fjor fikk være med på Trafos jubileumsutstilling, noe som var skikkelig stas, og som gjorde at jeg ble kjent med folk fra kunstnergruppa Fletta.

På kunstfeltet blir man lett sittende for seg selv med hodet sitt, så å ha en plattform som Trafo som gjør det lettere å møte andre og lære seg nye ting er helt uvurderlig. Man innser etterhvert at å lage kunst – og å gå på kurs – er dyrt. Jeg håper Trafo alltid kommer til å eksistere for framtidas unge kunstnere!

Se flere av arbeidene til Tanja på profilsiden hennes og Instagram. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.