Kåret til Trafotalent av forfatter Monica Isakstuen:

Klikk. Klikk, klikk. Klikk-klikk-klikk-klikk. Klikk. (Lyden av meg som blar gjennom arbeidene deres på kveldstid i januar. Legg til overraska smil og imponerte sukk, så har vi hele bildet.) Jeg skylder dere en stor takk, alle sammen, for jammen er det mye fint som lages her inne. Rettelse: der ute. Dere som viser arbeidene deres på Trafo.no sitter spredt over hele landet. Dette nettstedet er en boltreplass, et atelier, en visningshall og et laboratorium for alle dere som holder på med noe dere har glede av og lyst til å vise fram. I disse talent- og realityprogramtider er det befriende at slike steder finnes. Både for deres del, vår del og for kunstens del. For veiene til et liv som kunstner er mange, og veldig få av dem går via tv-skjermen. Men jeg tror de seneste åras talentprogrammer- og konkurranser har skapt litt forvirring. Man kan jo nesten få inntrykk av at det ikke er noen vits i å holde på med det du liker, dersom du ikke vinner førstepremien (eller i det minste gjør ditt beste for å bli en god nummer to) i beste sendetid foran én million tacotyggende nordmenn.

Man kan også få inntrykk av at det ikke finnes andre kunstformer enn de som kan utøves foran de nevnte dommerpanelene. Vi vet at det er feil. For hva med å fotografere, skrive, tegne, komponere musikk, delta i en performance eller lage en videoinstallasjon? Og hva med å logge seg inn på et nettsted hvor du kan få umiddelbare tilbakemeldinger fra andre dedikerte medlemmer, proff veiledning og mentorhjelp – og kanskje til og med litt økonomisk støtte med på veien?

Uten å ta for store ord i munnen, tør jeg påstå at mentorer og gjestementorer på Trafo.no, er blant landets heldigste kunstnere. Ved å følge med her inne, får vi en stadig påminnelse (dersom vi kom i skade for å glemme det, for det gjør man jo innimellom) om hva som er viktigst: Å prøve seg fram, uten omverdenens forventning om å bli best i verden med det første. Å utforske nye retninger, kunstformer og ikke minst – seg selv.

Når alt dette er sagt, skal vi ikke være redde for å trekke fram de virkelig gode arbeidene. I januar har jeg særlig frydet meg over tankestrømmene til Katja Gujord, den lekne men urovekkende kollasjkunsten til Taudalpoi, Stine Veronica Friis Hals´ presise og alltid like forfriskende tekster og Victoria Magelssens akvarelltegninger. Men dere. Hadde jeg hatt en million paljetter, ville jeg kastet dem høyt opp i lufta nå: For aller mest tid har jeg brukt på å sitte og studere Sara Westergaard Karlsens gnistrende gode akvarell Quick – Before We Grow Old. Dette fargesprakende og uttrykksfulle kunstverket ble lagt ut tidlig i januar (men er faktisk datert juni 2014), et par dager før det grufulle terrorangrepet i Paris, der flere av tegnerne i satiremagasinet Charlie Hebdo ble skutt og drept. Jeg kan ikke si annet enn at denne hendelsen påvirket mitt blikk på verket. Fra lek med farger og pensler, sto vi overfor hevn og vanvidd. Før 7. januar fikk bildet meg til å tenke på en ung, lett rødhåra David Bowie med munnen på vid gap, det frekke blikket og det unge livsbejaende skriket som brøler at du må skynde deg før du blir gammel, les: før det er for seint. Eller den nonsjalante og energiske livsinnstillingen man bare kan tillate seg når man er 17 år men allerede en djevel til å lage kunst av akvarellfarger og kullstift, eller som Pulp synger; We are young, we are free. Kvelden etter den blodige massakren tolket jeg plutselig Karlsens bilde i et annet lys, nå var det selve livskraften, stemmen og (den ungdommelige) selvstendigheten som skulle holdes nede. Guttens JA eller guttens NEI måtte utslettes, der jeg hadde sett freidighet og styrke så jeg resignasjon og frykt, der jeg hadde sett to fingre mot tinningen i et tullende gest, så jeg nå en drepende kule, skutt gjennom det hele; farger, form, stemme, hode, liv.

Sara Westergaard Karlsen har skapt et bilde som forandret seg foran øynene mine (kanskje også foran dine), et bilde som speilet både livet og verden i denne januarmåneden, og som jeg ble så fascinert av at jeg faktisk lastet det ned som skjermsparer. Jeg tror det er det som kjennetegner god kunst. Noe vi vil ha med oss videre. Streken og strøkene er sterke og levende, det smeller i farger, det er animert og vilt og helt virkelig på én gang. Et sant kunstverk. Leve penslene, leve fantasien, leve ytringsfriheten. Gratulerer som månedens Trafotalent, Sara, jeg håper du aldri lar deg temme!

Monica Isakstuen