“In every important way, we are such secrets from each other”
-Marilynne Robinson

Jeg vil starte månedens begrunnelse med dette sitatet av forfatteren Marilynne Robinson. Etter å ha sett gjennom alle de nyskapende, vakre, overraskende og ærlige bidragene på Arena, er det dette sitatet som fyller meg. At vi alle i grunn er hemmeligheter for hverandre. Men det dere Trafo-medlemmer gjør så fint - på en så modig måte - det er å åpne opp for de hemmelighetene. Slik at de kan strømme fritt og på den måten åpne opp noe i oss alle. Takk for at dere tør å dele dette uttrykket, for at dere deler hemmelighetene.

Vinneren av månedens Trafo-talent er et bilde som ved første øyekast fikk det til å røske i meg. Og det fortsetter å røske, rive og treffe. Det er bildet Hope av Josefine Janson. Svart-hvitt-fotografiet av jenta leppestift og sløyfe i håret treffer meg på et punkt bak brystbeinet. Hun er så sårbar, så blottlagt, men samtidig så sterk. Med de store leppene og leppestiften likner hun en voksen kvinne og det gir et slags ubehag – en forvirring som igjen gir bildet en nerve. Uttrykket i øynene hennes krever, samtidig som det spør. Jeg blir ikke klok på hva hun egentlig prøver å si meg og det gjør at jeg ikke går lei. Det er så vakkert at jeg får gåsehud. Selv da jeg slo av computeren var jentas blikk blitt en del av meg. Da vet jeg jeg har sett godt fotografi! Selv om bildet og tematikken har klare linker til fotografer som Sally Mann og norske Margaret M. de Lange, er det noe helt eget ved dette bildet.
Gratulerer, Josefine!

Det var flere sterke fotografiske portrett-bidrag i mars. Jeg vil trekke fram bildet Ruben av Andrea Haugerud Hovik. Et ekte og usminket portrett av en mann med en historie som ikke blir fortalt, men som likevel ligger der foran oss. Jeg synes det er litt ubehagelig å se på han og det pirrer meg. Et annet bilde som sitter i meg er Ingrid av Ida Helen Gøytli. Her er alle lag skrellet bort og vi står tilbake med noe som er så ærlig og fint at det står seg helt fint uten verken tekst, tittel eller flere bilder.

Så. Nå vil bruke litt tid på å gi anerkjennelse til en kunstner som imponerte meg i alle bidragene sine i mars. Det er Zungam. Med sine sterke og nyskapende collager tok han meg med inn i et eget univers hvor fantasien ble satt fri. WOW, sier jeg bare! Her vil jeg trekke fram verkene Dressmann og Nattdyr. Det er så lekent og jeg finner nye ting i bildene for hver gang jeg ser. Men mest av alt: bildene har en helt spesiell energi over seg. Verkene snakker til beskueren, krever at vi tar stilling til det vi ser. Det liker jeg! Jeg drømmer om å se bildene som store collager på vegg. De fortjener plass og jeg gleder meg til å følge den unge kunstneren videre.

I vårens første måned var det også mye god tekst som ble lagt ut. Jeg er imponert over hvor modige dere er! Noe av det aller beste jeg har lest av lyrikk den siste tiden, er Søndag av Helena Winther. Jeg ble helt stille etterpå. Ordene dirrer jo! Teksten hopper nesten ut av skjermen. Samtidig er det et lag humor, noe som er godt gjort. Men mest av alt: Det er så dønn ekte. Winther skriver for seg selv, ikke for andre. Og det merkes.

Ekte. Det er et vanskelig ord, fordi det ikke finnes noe svar til hva som oppleves som ekte. Likevel tør jeg påstå at det er dette ordet som kjennetegner alle bidragene som traff meg i magen i mars. Bidragene som ikke er et forsøk på å likne noe man tror noen vil se. Det er som om jeg kan se at uttrykket vokser fram fra et sted dypt der inne. Hvor hemmeligheter finnes.

Rebecca Shirin Jafari