Silkidrangar Sessions
Se neste verk: "det umulige"

Silkidrangar Sessions

Martine Gulbrandsen

Martine Gulbrandsen

1 år, 1 måned siden (988 besøk)

Én av tjue musikkanmeldelser skrevet med mål om å utfordre dagens rullebåndanmeldelser.

Månedens TrafoTalent oktober 2016

Oktobers ærefulle oppdrag om å kåre månedens Trafotalent, ble gitt en ydmyk, lettere skrekkslagen og svært nysgjerrig musiker, som nå har lest, hørt, sett, lest om igjen, tenkt og fundert, og som herved kvitterer ved å kaste glans - og et tonn med ros, over Martine Gulbransens verk Silkidrangar Sessions.

Martine traff min oppmerksomhet allerede med bidraget Amansara - en annen av hennes tjue musikkanmeldelser “skrevet med mål om å utfordre dagens rullebåndanmeldelser.” For en smart måte å belyse en diskusjon som engasjerer meg langt inn i marg og bein, tenkte jeg. Fordi jeg kjenner til det så altfor godt: De anmeldere som bare er en reproduksjon av forrige avis’ tanker og tull - og de anmeldere som setter sin ære i å assosiere, fundere, formidle og fantasere rundt og inn i musikken. Slik at folk bare må inn og høre på plata di. Klokt tenkte jeg - klokt og kreativt.

Men det var først da jeg leste Silkidrangar Sessions at Martine virkelig traff meg. Fordi den alternative anmeldelsen er et stykke stor poesi, og et verk som står helt på egne ben - uten den diskurs den er skrevet inn i. Det første jeg gjorde da jeg hadde lest teksten, var nettopp å søke opp bandet og plata - og verket fikk enda en dimensjon - en auditiv akse. Og jeg ble transportert til Island, fikk rimfrost på nesen, lyden av rennende lava og lukten av stram svovel med på kjøpet. Og det selv om teksten ikke savner musikk til å akkompagnere seg selv og sitt undrende vesen. Vi kan selvfølgelig diskutere om Martine er et talent eller egentlig en allerede en fiks, ferdig, fullverdig tekstforfatter, men det er heldigvis ikke min jobb. Hun er under 22, så derfor falt valget enkelt. Verket Silkidrangar Sessions er vakkert - det er transparent - det er taktilt - jeg tar og føler på det mens jeg leser - det er til å gråte i og til å gråte av.

Det gjør meg så ydmyk med Martines tekst, er at den får meg til å veie hvert ord nøye, når jeg nå skriver en kritikk av verket, som igjen er en kritikk av kritikker. Så derfor vil jeg ikke skrive noen kritikk. Det jeg vil, er å takke Martine for at hun inspirerte meg. For at hun ga meg gåsehud på en kald søndagsmorgen tidlig i november. For at hun ga meg formuleringer som “Hun som trodde sorte fugler var mørket som fløy” og “De målte ensomhet i kvadratmeter”. Fordi hun har skrevet en tekst som jeg kommer til å lese igjen og igjen. Jeg vil takke Martine for at hun viser meg ordenes verdi - og får meg til å veie dem nøye, før jeg nå skriver noe som helst. Fordi ord er vakre - og ord er viktige!

Derfor Martine - takk! Månedens Trafotalent - den er din.

Guro von Germeten

Kommentarer

Mer av Martine

Andre TrafoTalenter

Andre i kategorien bilde