Aller først vil jeg takke for meg, og for alle bidragene dere har lagt ut på Trafo iløpet av måneden. Det har vært utrolig spennende, utfordrende og fint å få være gjestementor her i juli.

Selv om det begynner å bli noen år siden, husker jeg veldig godt hvordan det var da jeg selv var aktiv på Trafo og la ut tekster jeg ønsket tilbakemelding på. Å vise fram prosjektene sine, enten det er tekst eller noe annet, oppleves nok som sårbart for de fleste. Man viser tross alt fram noe man som regel har lagt mye følelser i, og den samme nervøsiteten jeg følte da jeg la ut en tekst på Trafo for første gang, føler jeg på mange måter fremdeles når en bok jeg har skrevet blir utgitt og plassert i bokhandelhyllene. Vissheten om at noen skal lese/se/høre og bedømme det man har laget, er skummelt! Dette har jeg forsøkt å ha i bakhodet når jeg har kommentert på bidragene deres.

Det er nok ingen overdrivelse å si at det stort sett, med unntak av noen få bilder, har blitt lagt ut mest tekst her i juli. Siden det er tekst jeg selv holder på med, har det vært veldig givende for meg å få mulighet til å lese og gi tilbakemeldinger på dette. De fleste har lagt ut ett eller et par bidrag, mens enkelte har lagt ut opptil flere tekster iløpet av måneden. Det har vært spennende å få følge prosessene deres på denne måten og jeg har gledet meg over å se en tematisk rød tråd, og noen ganger også en tydelig og gjenkjennelig stemme, i tekstene til enkelte av dere som har lagt ut mer enn en tekst.

I kommentarene mine har jeg forsøkt å være oppmuntrende ved å peke på det som har vært bra eller lovende, og jeg har forsøkt å stille spørsmål ved det man kanskje ikke alltid legger merke til selv – setninger som med fordel kan strykes, ord som kan pirkes på, små detaljer som kan utgjøre en stor forskjell. Mitt mål har vært å få dere til å se deres egne tekster i et nytt lys, og jeg har ønsket at kommentarene mine skulle gi dere lyst til å jobbe videre med prosjektene. Noen ganger har jeg også kommet med leseforslag. Jeg har påpekt nødvendigheten av å lese mye og variert dersom man ønsker å skrive gode tekster. Les gamle bøker, les klassikere, men les også det som utgis i dag. Les romaner, les diktsamlinger, les kortprosa og noveller. Gå på biblioteket og let i hyllene, spør en bibliotekar, bla i bøkene, plukk med deg noe du kanskje ikke har hørt om før, og utfordre deg selv! Det finnes så mye forskjellig der ute, og et dikt trenger for eksempel ikke å se ut som de diktene man blir presentert for i skolebøkene. Dette er min oppfordring til alle unge som skriver: les (mye og variert)!

En ting har jeg savnet i løpet av oppholdet mitt som gjestementor: Jeg skulle ønske flere av dere kommenterte på hverandres bidrag. Dette er på mange måter knyttet til oppfordringen min om å lese. Å vurdere og gi tilbakemelding på andres bidrag vil gjøre dere mer oppmerksomme i deres egen arbeidsprosess, i tillegg til at gjestementorens mening ikke blir stående som en fasit. Diskuter og snakk mer med hverandre! Kanskje blir du på denne måten også kjent med noen som er opptatt av det samme som deg?

Til slutt vil jeg si at det har blitt lagt ut så mye fint og så mye bra her iløpet av måneden. Jeg er imponert over dere alle! Likevel er det noen bidragsytere som har utmerket seg med sine tekster:

Ine Sætre med tekstene «klosterblødning» og «philotes». Stian Gledje Bekkvik med «ved bildets vilje» og «uskrevet dikt», og Katja Gujord som har lagt ut flere tekster, men spesielt «ps» og «4». Jeg trekker fram disse tre fordi jeg har sett noe egenartet i deres tekster. Det er dikt som utforsker og utfordrer. De er intime, sårbare, språklig presise og eksperimenterende, og særlig i diktene til Ine og Katja kan jeg se en tydelig tematikk som jeg er spent på om de vil utforske videre. Jeg både håper og tror at vi kommer til lese mer av både Ine, Stian og Katja. Til slutt vil jeg også trekke fram en av Daria Osipovas tekster: «3 år senere». Det er en sårbarhet og en styrke i denne teksten som jeg håper hun tar med seg videre i skrivingen.

Lykke til videre til dere alle!

Eirin Gundersen

Foto: Julie Pike