Huset der det grusomme skjedde


                                                                      I

(Fokus!)

Kaldt lys. Grå himmel. Stille omgivelser. Tåke, regn og gjørme skjærer eiendommen bort fra sivilisasjonen. Tåken legger seg som et glaukomslør over øynene; fettlaget i en kjøttsuppe; grumset på toppen av en skitten dam. Naturen fordøyer eiendommen sakte. Vinden uler, det er mørkt—er Ulvetimen her? Steingjerdet på utkanten av eiendommen er dekket i mose, rast sammen noen steder, vanskelig å klatre over. Om man nærmer seg eiendommen finnes flere lignende advarsler; en grusvei, et verksted og et hus. Overalt finnes rustne, gamle, ødelagte redskaper; hagesakser og spader, bøtter og koster, en trillebår og en gressklipper. Leter man nøyere, i gresset, i jorden, i de menneskelige konstruksjonene, finnes pyntegjenstander uten klar funksjon; bric-à-brac eller ting-og-tang; ødelagte porselensfigurer steget opp av den regn-bløte gjørmen sammen med meitemarker. Det finnes ingen bilspor, ingen fotspor. Ingen fuglesang, ingen insektlyder. Gjentatte undersøkelser avslører flere kriker og kroker med skjulte, funksjonsløse gjenstander.

(Men jeg kan ennå ikke nærme meg huset i seg selv. Jeg finner ikke ord nok til å beskrive det.)

Overalt finnes trær, store og gamle, og inni-mellom, døde; fra sistnevnte ser det ut som om alt organisk materiale, all følelse av tid, har lekket ut dem. Eiendommen gjennomsyres av minner om å sovne i gjørme og våkne solkysset og vårfrisk, men også å våkne med tilskitnet kjole, framtvunget fra sitt gjemmested, plaget av en uggen forventning av skjenn. Trærne kapsler en inne, gjør eiendommen til en konsentrert verden, en labyrint man må kjenne for å finne fram i. Ved nærmere inspeksjon av trærne står man ansikt til ansikt med mennesker transformert til knudret, hullet bark, fanget i kuede, underdanige bevegelser; munner låst i stille skrik; fingrene utstrakte med klorende negler. Allikevel vekkes òg assosiasjoner til barnebokbilder, med antropomorfe trær som ga råd til små eventyrere, og hulderfolk som bodde som blant trerøttene og tilbydde niste laget av jord og sevje. Verken organismer av organisk eller mytologisk struktur har plass i en verden som nå består av regn, gjørme, vind og tåke. Tørr man grave i jorden, i fare for å finne en grusom eller vakker bunn? Et rynket jordunderlag, gammel og leverflekket menneskehud der bein beveget seg under som ufødte fetuser? Eller noe eget, en ambivalent men spennende lekeplass? Det er stille, ikke fredelig. Men kanskje var det sol her en gang.

På toppen av bakken, ved det største treet, ville ens blikk omfavnet eiendommen med videokameraets totaliserende, tredimensjonale perspektiv. Men på grunn av mørket og tåken kan man så vidt se foran seg. I det største treet henger en gammel huske, setet er knekt i midten, tauet er råte. Rundt treet og husken finnes hule, hemmelige steder. Ett inneholdt—inneholder?—jordnøtter, og det andre, et jordvepsebol. Det tredje stedet har kun blitt åpnet én gang, fordi en stinkende lukt hadde spredt seg fra det. Når jordflekken ble gravd opp befant hvite navnløse sopp seg under, en uoppdaget pest, et oppsvulmet hekselik, og soppen måtte brennes. Gå over de tre hule rommene. Tramp. Hør brak. Hult. Hult! Kun én plass kan man se opp og få et glimt av himmelen, og det er ved husken, men området krymper i takt med naturens vekst. Det glir ut av fokus.

(Jeg blir momentant druknet av et uinvitert, stikkende, stinkende barndomsminne av det å stirre meg blind på solen. Som barn trodde jeg at øynene var som muskler. Jeg brukte mye tid på å prøve å bryte dem ned og gjøre dem sterkere, stående ved husken, stirrende på solen. Men jeg må fokusere, fortsette erindringen om huset, ikke miste meg selv i meg selv.)

Overalt finnes busker, små og store vekster og nær-ugjennomtrengelige kratt. Gjemt i krattet ligger en vekkerklokke uten visere og en hodeløs porselensdokke. Buskene er gjengrodd men man kan se områder der greinene har vokst bøyd, rester av tuneller, der en barnekropp har kravlet inn med skitne klær og knær og knyttnever og forsvunnet. Soveplasser, gjemmesteder, fluktveier.  Virvaret av grønt og brunt med plutselige svarte gap får man til å tenke på hull i verden. Det finnes ingen tuneller der voksne kan gå med rak rygg. Man finner flere porselensdukker, om man leter. Grusveien er halvveis konsumert av naturen, men den knaser fortsatt illevarslende, hardere for føttene enn gjørme.

Ved grusveien finnes et falleferdig, gammelt verksted. Verkstedet er halvveis fordøyd av naturen, og det endeløse regnet drypper av dets blikktak og former forvrengende slør. De ytre veggene har skorper av flakende spraymaling som prøver å holde naturens tenner borte. Inni blir man møtt med utallige, stille, stirrende små kropper: porselensdokkes opphav, her i dokkemakerens verksted. Porselensdokkene er for fine til å bli lekt med, ment for å bli utstilt på høye hyller, uten reel funksjon. Det finnes et glass med glassøyer, et med hår, et med hoder, armer, ben, torsoer. Malingsutstyr eller dokkesminke, tørket. På gulvet ligger haugevis med ufullførte treverk, et sekundært prosjekt. Utallige timer har blitt lagt i arbeidet her til ingen nytte, ingen verdi, ingen resultat. Noen hauger er en blanding av tre og dokkedeler, og det ser ut som om noe umenneskelig er i ferd med å kravle ut. Alle verktøyene er godt brukt, rustede, ødelagte. Men i et hjørne står en rosa verktøykasse, fortsatt i plastikkposen, uåpnet.

Huset er dårlig bygget, skjevt, uisolert. Selv en myk-hendet forfatter ser fraværet av det gylne snitt, av eksakte måleenheter, av symmetri. Bygget for hurtig og ment å etterligne noe stort, noe adelig, noe skjønt. Huset er en idé av et herskapshus bygget av en fremmed entitet; dens nærvær gjør tåken til en miasme. Hvordan kan noe menneskelig mislykkes så grundig og lage noe fryktelig? Finnes det mennesker her fortsatt? Å gå mot huset vekker en følelse av intens redsel. Å stå foran ytterdøren. Å strekke ut hånden mot håndtaket. Vekkerklokken uten visere, stedet uten tid, stedet man aldri vil våkne i—?

(Men språket følger tankens rytme og tanken tillater meg ikke å gå inn, ikke ennå.)

                                                                      II

(Svømmende i bevisstheten ser jeg husets ytterdør foran meg. Her sto jeg mange ganger, skjelvende, ventende med en klump—nei, en kniv—i magen. Jeg strekker ut en skjelvende hånd, strekker og strekker og strekker, til fingrene blir til meitemark og faller av. Jeg råtner, med vilje! For først nå kan jeg tillate meg selv å se huset, å se ting objektivt, å se etter svar i erindringene om huset der det grusomme skjedde. Fokus, fokus.)

Inni huset lukter det gammelt, innestengt, som i et gamlehjem. Man har forsøkt å vaske, men døden ligger gjemt under overflaten, biller under en stein. Det finnes en sur lukt av gammelt tre. Den støvete lukten av tepper. Skinnsofaen i stuen med sin ambra og civet. Dameparfyme, som er sterkest på kjøkkenet. Aftershave, som er sterkest i stuen. Det er en underlig varme, en lignende råte, mindre frisk enn ute. Utenfor slår vinden seg mot veggene, finner veien inn gjennom morkne vinduskarmer, og smeller med dører som sjeldent kan lukkes skikkelig. Huset holdes bare oppe—og splittes—av søyler og skillevegger. Alt her er gammelt og tungt: spedalskheten til veggtapeten, brutaliteten til lampene, mørket til regn-tåken som blinder vinduene. Overalt henger lange fluefangere som gule tunger, fulle av fluer. Følger man dem opp ser man i vannskader, sopp og sprekker, som om hele overetasjen var i ferd med å ose nedover som en verkebylle. Gulvet, imidlertid, flyter over med gjenstander; bric-à-brac; ting-og-tang; særlig porselenfiguriner og dyreminiatyrer. Gjenstandene glir inn og ut av fokus.

Å komme inn i huset er å se trappen i hjørnet, en sort djevel i rommets mørke krok. På gulvet i gangen ligger det også misfargede persiske tepper oppå hverandre for å skjule det skeive gulvet. Det finnes et svært walk-in klesskap med intrikate utskjæringer, og klesskapet flyter over av pelskåper, skinnfrakker, minkskjerf. Det tilhørte fortiden til, en fortid full av bekledning og løgn. Et barn kunne lekt seg i det—men fikk ikke røre. Det finnes òg et sminkebord, dandert med voksblomster i vaser og tomme, dyre parfymeflasker. Midt på veggene, inni antikke gullrammer, henger landskapsmalerier. Når man kikker inn på disse vakre landskapene er det umulig å forestille seg noe som helst skjer innenfor dem.

Kjøkkenet stinker fettos. Tiår med tjukke sauser, seigt kjøtt, kokt kål. falleferdige poteter, slappe gulerøtter. Å skrape fingeren over en overflate etterlater fingeravtrykk. Møblene er dekket av brunlig kliss, gulvet er like klissete og holder deg tilbake. De spedalske veggene er enda mer flerret opp og gråere enn i gangen. Dameparfymen er en sånn ubestemmelig billiglukt, billigere enn de tomme flaskene i gangen tilsier. Det finnes ingen kort eller bilder på kjøleskapet; i stedet kryr det av magnetfigurer av engler, lam, bibelsitater. På disken er det gryter, tallerkener, bestikk ... Uvaskede, rustede, ødelagte redskaper som mister sin funksjon og blir til pyntegjenstander sammen med tesett, sølvtøy, krystallglass. I høye hyller finnes det store glass med morkent, grønnsvart innhold ... Sylteagurker og svart hår? En forråtnelsesprosess som resulterte i et eget økosystem, en evolusjon fjernet fra vår egen ... Noe som var ment å holde beboerne mette og glade som nå hadde snudd seg bort.

I stuen kan man nesten ikke gå, for her har de funksjonsløse tingene tatt overhånd ... Skitne dokkeklær, full av jordsott ... To bestefarsklokker som begge har fått viserne fjernet ... Krystallservice som skjelver når vinden kaster seg mot huset ... Sofaen er lang, og kun sidene ytterst er slitt, et tomrom mellom de som vanligvis sitter der. I sofaputen nærmest TV-en finner man hundrevis av tippekort; ubrukelige papirer, efemer, ephemera. I sofaputene bak den til den lengst borte fra TV-en finner man avrevne hårlokker ... brune, så gråe ... stukket nedi sofaen; flere år med angst mens penger ble spilt bort på hest. I stuen finner man òg hemmelige rom: små lommer i gardinene, med penger gjemt unna—til spilling, til sparing? Over sofaen henger hundrevis av bilder av slektninger i sepia, eller høykontrast svart-hvitt. Noen av bildene er lagt bak andre, gjemt. Øynene har sett århundre med grusomheter passere. Alt reflekteres inn og ingenting ut, som sorte speil, eller videokameraer.

Vekkerklokken i hagen, de to bestefarsklokkene i stuen ... Hjelper klokker uten visere man å glemme tidens gang? Å glemme fortid og framtid, å forbli i noe stillestående og evig?  Allikevel skaper klokkeviserne illusjonen at man vet hvor mye tid man har igjen og kan kontrollere det ved å kutte tiden i stykker som en pyntegjenstand. Klokken uten visere blir så en mer radikal påminnelse om tid fordi den mangler måten å måle og manipulere den på.

Det eksisterer ingen fotoalbum i dette huset. Huset er et fotoalbum. Bildene på veggene er sortert etter årstall, størrelsen diktert av viktighet. Å følge en vegg til en annen er som å følge en tidslinje. Slektninger finnes i trappoppgangen, blant støvete blondegardiner og flere døde fluer ... Farge og smil trer frem, noen gliser, men det virker som om de flekker tenner ... Uten bevegelse virker personene stive, låst ...

(Jeg står foran trappen, nå. Det finnes ting i disse rommene jeg aldri kan skrive om.)

                                                                    III

I overetasjen finnes en lang, lang, lang gang. Pyntegjenstandene er tilbake, flere i antall, de kravler oppover veggen, strømmer utover gulvet, der flere tepper er lagt over i et halvhjertet forsøk på å skjule rotet. I gangen er kun tre dører åpne; det finnes en fjerde dør, en låst dør.

Den første døren fører til et bad. Alt er en sjukelig farge av babyrosa. Skrus lyset av i for lang tid strømmer sølvkre—altetende, grå, vingeløse insekter—ut fra sprekker, bak lister, under fliser og gulvbelegg, og bukter seg rundt i fuktigheten. Insekteggene finnes i disse hemmelige rommene mellom hva som er synlig ved første øyenkast. Nå, i mørket, er det ingen bevegelser. Ingen vinduer.

(Ett til uinvitert minne: Overkroppen min lent over doen, midt på natten, omringet av sølvkre som ålte seg skremt over gulvet. Kjolen min var full i kvister etter å ha kravlet gjennom krattunellene til en fest og så tilbake. Dodøren ikke kunne låses så jeg prøvde å spy så stille så mulig. Og så: min far i døråpningen. Minnet slutter her, avstumpet, dødt. Jeg kan ikke huske hva som skjedde etterpå. Det uviste fyller meg med en utømmelig redsel.)

Den andre døren leder til et soverom. Soverommet er mørkt. Dobbelsengen er gammel. Putene som ble hvilt på inneholder mange år med lukt; oljer og sæd har blitt smurt over stoffet; hudflak og hårstrå er fanget mellom trådene. På veggene er det kun babybilder. Tett i tett med runde, søte, like babyansikter. De er det første de som ligger i sengen ser om morgenen, og det siste de ser før de legger seg. Stilleben med—uråtne, vel å merke—fruktmotiver henger der vinduet skulle vært. Det finnes ingen vinduer, for å forhindre pollen og støv fra å forverre allergier og astma. Over stillbenet igjen henger et kors på en spiker, og spikeren har laget en svær, stygg rift som om Gud har splittet veggen med en skitten tommelnegl.

(Herregud, minnene mine blir overveldende nå: Jeg sto livredd utenfor soverommet til foreldrene mine, først som barn, så som tenåring, og nå ... Og nå. Jeg kikket—kikker—inn på de to kroppene, som lå—ligger—pustende og pesende og snorkende. Jeg husker redselen, følelsen av å holde meg på magen, oppsvulmet som på et dødt dyr, med råte, luft, eller ...?)

Det er ett rom til, bortsett fra det fjerde rommet med den låste døren. Den tredje døren leder til et soverom, med rosa vegger, en ung jentes rom. Møblene er attraktivt dekket. Det eneste vinduet har blitt limt igjen med avispapir, og gardinene er trukket for. På hyllene er porselensdokker utstilt, haugevis av dem, som i verkstedet ute. Blant dem finnes flere rare, ubrukelige ting ... En medaljong med en babys hårlokk inni ... En gammel boks melketenner ... Et maleri av et barns røde håndavtrykk ... Nedstøvede, kjellerluktende barneklær, dokkeklær? Det hele har gjort jenterommet om til et sterilt museum.

Men ser du nærme nok ... Fjerner du sengeteppe og dyna og lakenet ... oppdager du en flekk på madrassen. Flekken er på størrelsen av et lite barn, og gammel: tørket og brunt blod, spredt ut som en dam av pest, og i kantene, gul.

(Det finnes ting jeg aldri kan skrive om).

Det finnes en nøkkel.

Det finnes en nøkkel.

Det finnes en nøkkel.

(Men jeg klarer ikke å beskrive den. Jeg sitter fast i overflateteksturer. Bevisstheten zoomer inn og ut. Fokus, fokus, fokus... I dette huset må det finnes et svar, en forklaring, en unnskyldning. Men erindringene raser sammen, det oser over med betent skit, jeg blir kastet ut av huset og ut av mitt sinn—)

(Ett siste minne: En morgen ute på eiendommen, i hagen, sammen med min far. Han sammenlignet den skitne og vær-herjede naturen med den gjørmete sjelen min. Han hadde ment å skremme meg med planter som hadde dødd eller blitt brunt i kjølvannet av høsten, jordhauger fulle av gjørme og stikkende kratt, regnpytter for grumsete til å reflektere himmelen. Men solen hadde lyst den morgenen, og fanget små krystaller i pyttene og i regndråpene, og soloppgangen var underlig intens. Det jeg husker er en stygg scene som ble uventet vakker, nøktern-hellig, av sollyset.)
Se neste verk: Dikt, uten navn

Huset der det grusomme skjedde

Vilde Vikse

Vilde Vikse

1 måned siden (282 besøk)

/// Inspirert av Thomas Ligotti sin novelle "The Red Tower" fra Teatro Grottesco (2001).

Jeg prøvde å fortelle en historie om en bygning som forandrer seg uten at tid passerer. Pleier vanligvis å fokusere på karakterer og dialog, så dette ble veeeldig eksperimentelt, hehe. Prøvde først å ha en historie helt uten forteller, men det ble vel vanskelig. Jeg valgte i stedet å bruke en forteller som prøver å erindre seg fram til "sannheten" om en tidligere begivenhet, men aldri kommer til dets sentrum pga. det er simpelten for smertefult for henne å tenke på og dermed å sette ord på. Språket, og spesielt tegnsettingen og rytmen, forsøker å reflektere dette. Håper det ikke ble for pretensiøst! Eller for ekkelt.

Månedens TrafoTalent november 2017

Forfatter og redaktør i kulturtidsskriftet Fanfare, Amalie Kasin Lerstang, har gått igjennom alle verk dere har publisert i november - og landet på Vilde Vikses tekst ”Huset der det grusomme skjedde” som månedens TrafoTalent.

Jeg gikk meg helt vill i alle de fine bidragene fra november da jeg skulle velge ut månedens TrafoTalent. Her inne finnes et bredt spekter av godt utførte og interessante bidrag! Så det var vanskelig å lande på én. Jeg ble med Tanja Silvestrini, da hun dro til Ulriken og ned igjen, bærende på en blytung stein som hun etterpå knuste til grus med meisel, hammer og slegge. Heller enn destruktivt, opplever jeg kunstprosjektet som handlekraftig og oppløftende, engasjert. Jeg ble med til verdensrommet i Zungams digitale kollasj ”Pus og Fido”, der en hund og en katt er på reise i et romfartøy ut i verdensrommet. Det er morsomt og absurd, og samtidig poetisk; de små dyrene sitter med ryggen til oss, med ansiktene vendt mot et verdensrom som virker alt for stort for dem. Det har også vært svært mange flotte fotografier denne måneden, og jeg vil særlig trekke fram Thomas Sviunds ”Hauftbahnhoff Stasjon” –flott komposisjon i fotografiet! Også Matilde Wedzichas illustrasjon ”Every Line is a Language” imponerte meg med sin utforskning av lys og mørke.

Valget av månedens TrafoTalent faller likevel på Vilde Vikses tekst ”Huset der det grusomme skjedde”. Det er rett og slett en svært ambisiøst tekst, som i et rytmisk og presist språk skriver fram et urovekkende sted man kan lukte, ta på, føle, frykte. Minner om fortidige hendelser fra en barndom eller ungdomstid dukker opp i små glimt mens vi kommer nærmere og nærmere på huset, men vi får ikke vite hva grusomhetene egentlig består i. Jeg-et leter etter ”et svar, en forklaring, en unnskyldning”, men å gå for nært på minnene er for vanskelig. Fortelleren har ennå ikke et språk for det som skjedde. I stedet skildrer jeg-et detaljerte landskaper utenfor og inne i huset, med overraskende og interessante bilder. På ytterveggen av et verksted prøver ”skorper av flakende spraymaling (…) å holde naturens tenner borte”, på veggen inne i huset henger ”fluefangere som gule tunger”. Disse detaljene skaper et flott driv og en spenning i teksten. Huset blir en levende organisme, og både huset, minnene og jeg-et er i konstant bevegelse, under utforskning av fortelleren, tiden går i oppløsning, fortiden faller inn i nåtiden, mens fortelleren ber seg selv om å holde fokus. Jeg-et beskriver hvordan det ser husets ytterdør for seg: ”Her sto jeg mange ganger, skjelvende, ventende med en klump—nei, en kniv—i magen. Jeg strekker ut en skjelvende hånd, strekker og strekker og strekker, til fingrene blir til meitemark og faller av. Jeg råtner, med vilje!” Det er flott skrevet, uhyggelig, poetisk og morsomt på samme tid. Vikse har skrevet en solid tekst og jeg vil gjerne lese mer fra henne her på Trafo.

Amalie Kasin Lerstang

Kommentarer

  • Vilde Vikse

    1 uke siden

    Igjen takk! Jeg ble veldig glad :) Det var òg gøy å få tilbakemelding av Lerstang. Det ser ut som om forskjellige lesere trekkes mot forskjellige deler av huset, noe som er interessant!

  • Rune F. Hjemås

    1 uke siden

    Gratulerer med månedenes TrafoTalent, Vilde! Det var hyggelig og velfortjent!

  • Vilde Vikse

    1 måned siden

    Hei Rune,

    Tusen takk for hyggelig og detaljert tilbakemelding! Er veldig lettet at det ble forståelig og at stilen fungerte. Jeg har Tor Ulven i bokhylla (det er jo obligatorisk for litteraturstudenter hehe), så jeg har kanskje kopiert diktet ubevisst.

    x

  • Rune F. Hjemås

    1 måned siden

    Hei Vilde!

    Dette var en svært god, og tydeligvis grundig gjennomarbeidet tekst!

    Jeg kjenner ikke til Ligotti sin novelle, som du refererer til, men synes uansett teksten din står veldig solid på egne ben. Jeg tenker nok mer på Tor Ulven, spesielt der du nevner "videokameraets totaliserende, tredimensjonale perspektiv" - Ulven har også vært inne på noe lignende (i åpningen av teksten "Gull, vinter" i boken "Nei, ikke det" skriver han: «Hvis jeg bare kunne beskrive haven slik den ligger nå, uten noen historie, omtrent farveløs, tresnitt-aktig, nesten helt svart og hvit, bare formidle synet av haven, ikke noe annet, som om jeg var et hjerte- og hjerneløst øye, som om jeg var et videokamera av ord.»).

    Det er nettopp et videokamera av ord jeg føler at denne teksten er. Den sveiper over landskapet rundt, og etterhvert inventaret i, huset, på en skarp og detaljert måte. Til tross for de nøkterne, objektive observasjonene, klarer du å skape en spenning i teksten, gjennom å fange opp små, urovekkende detaljer. Det begynner allerede med tåken som "skjærer eiendommen bort fra sivilisasjonen" helt i starten, en litt underlig formulering som skaper en isolert og klaustrofobisk stemning - nesten som åpningsscenen på en skrekkfilm! Også bruken av ordet "advarsler" så tidlig gir et frempek om at dette er et sted hvor man bør være på vakt. De ødelagte porselensfigurene vitner om aggresjon, samtidig som de liggende gjemt i søla på bakken understreker at det har gått en del tid siden det som hendte.

    Jeg synes de innskutte minnene, der jeg-fortelleren slipper til med små fragmenter av minner, fungerer veldig fint. Det gir en flott effekt at du har satt dem innenfor parenteser, slik at du på en måte skaper et annet nivå i teksten - en slags voice-over i kontrast til de ukommenterte inntrykkene som fanges ellers. Her kommer det frem at fortelleren har tilbrakt barndommen i huset som beskrives, og at hun hadde et problematisk forhold til foreldrene. "I dette huset må det finnes et svar, en forklaring, en unnskyldning," skriver du mot slutten, og kanskje er dette kjernen av hva teksten handler om - en dyptgripende gransking av ting og detaljer for å forsøke å avdekke noe som kanskje bare finnes i ens eget minne.

    Denne letingen greier du å gjøre leseren interessert i – fordi teksten er så rik på detaljer og observasjoner og små hint at man hele tiden føler at man er på sporet av noe, uten at man får noen endelig "løsning". Etter endt lesning får man bare lyst til å lese teksten igjen, fordi det for hver gang føles som om man kommer et skritt nærmere. Teksten er verken pretensiøs eller ekkel - bare ambisiøs, givende og svært god!

Mer av Vilde

Andre TrafoTalenter

Andre i kategorien tekst