Hvordan etablere seg i tegneseriebransjen.
av Tor Erling Naas

“Hei Tor, vi legger kabalen med workshop-ledere i disse dager, og det kan se
ut til at et tegneserie-verksted går ut av planene.

PS: kunne du forresten tenke deg å skrive en artikkel, om hvordan unge
håpefulle serieskapere etablerer seg?”

Hm, tenker jeg da jeg har lest mailen fra Trond i Trafo; hadde du enda spurt
om jeg kunne fortelle hva du IKKE skal gjøre hvis du vil etablere deg i
tegneseriebransjen.

Da jeg ennå var ung og full av håp, var ikke etablering i tegneseriebransjen
noe jeg gikk og tenkte på. Det å finne på vitser og tegne dem etterpå,
derimot, så ut som en kjapp måte å tjene spenn på. Og det til og med uten å
måtte arbeide!

Det var rett og slett en lettvint sak jeg kunne pusle med ved siden av, mens
jeg etablerte meg som popstjerne. Eller karakterskuespiller i Hollywood. Eller
noe lignende.

Det tar jo ikke mer enn en halvtime å lage ei stripe, og så tjener du mer på
ett år enn de fleste lønnsslaver gjør i løpet av et langt liv.

Hvor jeg fikk den idéen fra er et mysterium.

For det var ikke mange norske striper i avisene på den tida. I lokalavisa;
Drammens Tidende & Buskerud Blad, på begynnelsen åttitallet, da jeg var
seksten, gikk serien “Dagros”. Og det var det. Likevel satte jeg meg ned og
lagde en serie om en mislykket superhelt som jeg kalte for Suppemann, og
sendte den inn til nettop DT & BB. De fleste vitsene i serien gikk på det
faktum at fyren så ut som et par kasser satt oppå hverandre, med et par tynne
bein under. Jeg hørte rimelig nok aldri et kvekk fra Drammens Tidende.

Men - det fantes muligheter. I hvert fall én. Det eksisterte nemlig den gangen
et humorblad som gikk under navnet KOnK.
Der trykket de innimellom tegneserier. Jeg låste meg derfor inne på
gutterommet igjen og lagde en tegneserieversjon av “Terje Vigen”, med Harald
Heide Steen i hovedrollen. Det hele var sterkt MAD-inspirert, med firkantede
bobler og lavert med flytende tusj. Jeg sendte inn originalene.

Hurra! Serien kom på trykk! I en alder av seksten år hadde jeg tjent mine
første tegneseriegrunker!

Jeg var skyhøy på suksess, og i løpet av de tre neste åra innkasserte jeg en
pen liten bunke med tusenlapper ved å sitte hjemme og trykke ut galskap på
dyrt Scoellerhammerpapir. Helt til jeg i brevform mottok beskjeden som gikk ut
til alle KonK’s fritt omstreifende medarbeidere: Vi har endelig nådd vår store
målsetning. Vi har gått KOnK!

Dermed var det slutt på den moroa. Men - så dukket Norsk
Mad opp. Det amerikanske humorbladet
Mad hadde vært den store
inspirasjonen, ikke bare for meg, men for mange i min generasjon. Når det nå
kom i norsk versjon, dukket jeg på nytt ned bak tegnebordet og kom opp igjen
med en lang historie i sirlig svart/hvitt om en sønn som ble tvunget med på
fjelltur av faren sin. Og som endte med å puffe den sadistiske slavedriveren
utfor en skrent.

Jeg husker ikke lenger hvor mange sider serien var på, for jeg sendte igjen
inn originalene - til Norsk Mad-redaktør Dag Kolstad, i forlaget som den
gangen het Semic - og siden har jeg ikke sett dem.

Da jeg en del uker etterpå fikk mannet meg opp til å ringe og spørre etter
dem, mottok jeg en fem minutter lang verbal skyllebøtte fra redaktøren
personlig. Særlig én setning gjaller fremdeles i hodet mitt: ” Det er altfor
mange detaljer i serien din! Jeg får vondt i huet av den!!”. Jeg var knust.

Den samtalen satte da også strek for det først kapitlet av min profesjonelle
tegneseriekarriere. Min telefonskrekk hadde antatt en lammende form.

Så altså, jeg nevnte at jeg godt kan fortelle dere hva dere IKKE skal gjøre.

Okei; Ikke gi opp!

Ikke la dere knekke av at én person, samme pokker hvor mye makt han har i
denne lille andedammen som heter tegneserie-Norge, synes at det du lager er
bredt anlagt dritt på altfor verdifullt papir.

Det er nemlig veldig mye fordommer ute og går her på berget, det finnes klaner
og retninger og humormafia og åndssnobber og det som verre er. Men det er DU
som sitter på fasiten. Det er din humor, eller din visjon som gjelder. Hør
gjerne på kritikk, men bare av den konstruktive typen, og gjør til syvende og
sist som du selv synes er best.

Mailen fra Trond på Trafo kom omtrent samtidig med at jeg strøk ut av døra på
vei til Oslo Comic Expo. Jeg
var invitert dit som gjest for tredje gang og sjekket inn på flott hotellrom i
Vika før jeg tuslet opp til Grünerløkka der et sirkustelt var i ferd med å
reise seg. Femogtjue år etter at salige KonK smatt under torva, yrer det i
norsk tegneseriemiljø som aldri før. Her må det da være noen som kan fortelle
meg hvordan du SKAL gjøre det!

Etablere deg som tegneserieskaper, altså.

Tilbake på slutten av åttitallet: Mens jeg satte meg sjøl på hylla for å
slikke mine sår i fred, gikk nevnte Dag Kolstad fra stillingen som underbetalt
Norsk Mad-redaktør til legende-status. Som selveste “Pyton-redaktøren”.
Levendegjort av Arild Midthun og andre som den sleskete, sultneste og
griskeste redaktøren som har satt sin bein i den norske tegneseriebingen. En
stor, feit gris av en mann, med cowboyhatt, solbriller og kyllingfett rennende
ut av munnvikene.

Og gjennom og ut av Pytonkverna strømmet snart,
som fersk farse, kremen av norske tegneserietalenter på den tida: Tore Strand
Olsen, nevnte
Arild Midthun, Bjørn
Ousland og
Tommy “Dølle Døck”
Sydsæther. Og, for ikke å glemme, den yngste, men mest talentfulle av dem
alle. Han som noen år senere skulle bli den norske stripekongen i egen person.
Selveste Frode Øverli, skaperen av Pondus.

Disse gutta fikk alle sin fartstid i denne tvilsomme skuta, skummende over av
promp, bærsj og skitne penger. For den gangen var tegneserier virkelig en
gutteting, må vite.

Men altså, nåtiden: OCX 2010 - og hvem støter jeg på utafor sirkusteltet andre
enn en annen, sølvgrå eminense i dagens serieverden? Jo, nemlig - Sigbjørn
Stabbursvik Heller ikke
han uten en viss legendestaus, som redaktør for Nemibladet, en av dagens
innertiere på det kommersielle tegneseriemarkedet. Jeg drar fram
Moleskinblokka, slikker meg på fingrene og napper splittpennen ned fra plassen
bak øret.

Hvordan i all verden, Sigbjørn Stabbursvik, skal en sekstenåring klare å få
foten innafor i norsk tegneseriebransje? Skal han måtte ikle seg bombebelte og
snike seg inn i det svarte stripepalasset på Fridtjof Nansens plass
(Egmontbygningen)??

Vel, det er jo alltids en mulighet, men jeg vil nå foreslå å sende inn serien
først. Og husk : Send den på papir!

Jepp, men ikke originalene da, tenker jeg i mitt stille sinn og ser for meg
min fjellturhistorie som ligger og støver ned i forlagets labyrintaktige
krypt, dypt nede under Majorstua T-banestasjon et sted.

Og så kan du ringe etter en uke.

Her skal det sies at Sigbjørn ser veldig snill ut. Riktignok er han
Nemiredaktør og må sikkert gruslegge atskillige tegneseriekarrierer hver uke,
og riktignok signerer han som SS, men han ser utrolig snill ut.

Og jeg tror jaggu meg han er det også.

Bare ring, sier han. Og ring én gang til, hvis det ikke hjelper.

Det gjelder å stjele et øyeblikk når redaktøren er i godt humør, sier
Sigbjørn, som er et funn for en intervjuer på jakt etter noen gode onelinere.

Og i min ville fantasi ser jeg igjen for meg Dag Kolstad i det fatale
øyeblikket på midten av åttitallet, da jeg griper telefonen og slår den
skjebnetunge tallkombinasjonen som fører meg til min første endestasjon som
serieskaper.

Kanskje jeg bare traff på fyren i feil øyeblikk? Kanskje han hadde spist for
mye levende kylling til frokost, hadde en helvetes mageknip og var på vei til
det aller helligste - men fant ut at døra var stengt. Og så ringte telefonen
og der var jeg?

Hva om jeg hadde ringt igjen neste uke? Hvem vet? Kanskje hadde det da hadde
vært meg som satt med stripetegnerkronen på hodet og skuet utover et land,
kravlende av Pond… øh… jeg mener Suppemann-fans.

Jeg kommer til meg sjøl i det en annen, ikke fullt så grå, men like fullt en
eminse, stryker forbi. Jeg griper fatt i ham. Her skal det intervjues! For
dette er nemlig eminensen over alle eminenser: Håkon Strand, eller Strand
Comics personlig.

Strand Comics er selvfølgelig, for dem som ikke vet det, agentbyrået til
Pondus og Nemi - og Rocky. Med andre ord hovedgrunnen til at vi ikke lenger
kan åpne en lokalavis eller en norsk avisnettside uten å se de to hyperaktive
karakterene, styggdamesjekkeren Jokke og svartmalerjenta Nemi, gjenta seg selv
til de svimlende høyder.

Håkon Strand er en tynn liten, blond kar med et stort, smilende ansikt. Han
ser ut som en guttunge som er på jakt etter autografen til Frode Øverli. Men,
neida - den fikk han allerede i femognitti, og siden da har den gjort ham til
tegneserienorges rikeste mann.

Gutter, sier jeg til dem: Er det sånn at dere to hotshots sjekker ut for
eksempel Nettserier.no for å se om det er noe
talent ute og går der? Det gjør vi da, svarer de. Men kanskje ikke akkurat
systematisk.

Håkon sitter dessuten som regel i juryen når de store avisene og forlagene
inviterer til stripekonkurranser. Eller stripe- og énruter-konkurranser, som
er det siste i den sjangeren.

Javisst, sier Håkon, og med det nye bladet Rutetid, tuftet på Frode Øverlis
ukentlige vitsetegning i Dagbladet, har vi et forum for énruterne også. Send
inn énrutere eller oppslag, som er serier eller humor over to sider, er rådet.
Vi er alltid på jakt etter nye talenter.

Ellers så gjelder det jo å holde på og holde på, ikke gi seg. Det finnes ingen
snarveier. Se bare på Frode. Han gjorde masse annet før han slo igjennom med
Pondus. Det er en lang vei å gå.

Ja, supplerer Sigbjørn, de som kommer seg fram, er de som ikke gir opp. Det
nytter ikke å gå ned på den første nedturen du møter. Jeg skjønner, sier jeg.

I mellomtiden har en tredje fyr dukket opp. En stille kar med skjegg som
minner litt om en traust tømmerhogger fra Rena. Men det er han jo ikke. I
hvert fall ikke tømmerhugger. Han er derimot vinneren av fjorårets store
tegneseriekonkurranse i
Dagbladet. Den erfarne illustratøren Harald
Kolstad hadde lenge hatt lyst til å lage en klassisk, stum
tegneseriestripe, og nå bød sjansen seg. Og det ble full pott.

Det kommer inn ca. 200 bidrag til hver konkurranse, sier Håkon Strand. Og det
er heller ikke de samme som sender inn til flere konkurranser.

Jeg skjønner at det er mange om beinet der ute. Men hva er det som egentlig er
beinet her? Harald Kolstad fikk sjansen til å få serien sin på trykk i
Dagbladet - og Nemi.

Det er altså på en måte jobben som er premien. Mye jobb. Harald Kolstad jobber
lenge med hver stripe. Han tegner ikke for hånd, men ved hjelp av
dataprogrammet Illustrator. Det går for sakte når man skal ha en på trykk hver
dag. Da skulle du gjerne klart mer enn én stripe om dagen. Men jeg jobber med
saken, sier han.

Den største premien for meg var likevel den sjøltilliten det ga, utdyper han.
Å vinne en slik konkurranse gir deg troen på at det er noen som liker arbeidet
ditt. Jeg oppfordrer alle til å være med i konkurranser, sier han.

Selvsagt gjør han det. Han vant jo hele greia.

I paneldiskusjonen om stripeserier sier Henry
Bronken at stripeserier for ham kanskje var et
engangsforsøk. Han liker best å jobbe i énsidersformatet.

Men akkurat nå har han laget et nytt seriehefte, med én lang historie, utgitt
på Jippi forlag. Jippi gir ut solohefter og
bøker med mange forskjellige tegnere, og ikke minst så gir de ut antologien
Forresten, stort sett to ganger i året. I det siste har debatten rast på
serienetts sider, og det har stort sett dreid seg om Forresten-
tegnernes tegneferdigheter.

Men Jippi har vært en lekeplass og en utviklingsmulighet for utrolig mange
norske tegneserieskapere. Behøver jeg å nevne
Jason - alias John Arne Sæterøy.
Et vittig hode sa om Jason at han er den i Norge som er mest verdensberømt
uten at noen aner hvem han er. Det kan det kanskje være noe i, men for folk
som har litt peiling på serier som er en tanke utenfor mainstreamen, så er
altså Jason der oppe blant de aller største.

Det er lenge siden han bodde i Norge, og betror han meg litt seinere på
kvelden, det største problemet hans for tida er at han ikke har tid til å
tekste seriene sine selv, nå når de kommer ut på så mange språk. Det må
digitale fonter til, og det er ikke alltid det beste for estetikken.

Jason slo igjennom på verdensbasis først og fremst fordi han lager knakende
gode serier som ikke ligner på noe annet man har sett. Men, det var også en
annen, litt mer triviell grunn til at det virkelig tok av.

Seriene han lagde på denne tiden inneholdt nemlig ikke tekst. Jason dro på
store festivaler og viste fram bøkene og heftene sine, og selv om de var
trykket i Norge, var de likevel fullt ut leselige for både franskmenn,
belgiere og amerikanere.

I tillegg var de en “liten” forleggers våte drøm. Her kunne man samprodusere
over en lav sko, og ikke minst over landegrenser og språkbarrierer. Og vips,
så var Sæterøy fra Molde spredd utover hele den tegneserieslukende, vestlige
verden.

Men Jason har også vunnet Dagbladets tegneseriekonkurranse en gang i tiden,
bare så det er sagt.

En annen tegner med lang fartstid har dukket opp. Det er den særs hyggelige
Bjørn Ousland, kjent både fra Pyton-tida, med fyllerør-
serien “Helliter’n og
Halvliter’n”, men ikke minst som tegneren av den historiske serien “Solruns
saga”, samt flere Jippi-utgivelser basert på norske folkeeventyr. De siste åra
har han likevel drevet fint lite med tegneserier. Han har rykket et par hakk
oppover på den kunstneriske rangstigen og blitt en av våre mest anerkjente
illustratører, og ikke minst; forfatter av egne bøker.

Bjørn er en av de få serieskaperne her i landet som har papir på at han vet
hva han driver med. Han er utdannet tegneserietegner, ved den berømte Joe
Kubert School i USA.

Hva lærte du der som du har hatt nytte av siden? spør jeg.

Utdannelsen har gitt meg mye, mener Bjørn. Ikke minst lærer man seg
arbeidsdisiplin. Du blir også tvunget til å prøve ut nye ting. Både teknikker
og stiler. Du blir en mer allsidig tegner. Vi fikk oppgaver som kunne gå ut på
å lage en serie på to sider i en spesiell teknikk. For eksempel at vi brukte
kullstift, malte serien eller brukte forskjellige raster.

Han understreker også viktigheten av å få tingene sine ut, få dem på trykk.
Det er både lærerikt og inspirerende. Og på denne måten får du også kontakter,
og etterhvert et nettverk. Og du blir lagt merke til.

Jeg takker alle for intervjuet og beveger meg videre mot teltene der de
forskjellige forlagene og tegnerene har sine stands. Og det slår meg at det er
her man bør være hvis man vil bli kjent, både i - og med - tegneseriebransjen.
Her har alle de små forlagene egne stands. Det er Jippi, No
Comprendo,
Dongery og
mange andre. Og tegnerne fra Glömp, den finske
antologien, som er offisielle gjester ved festivalen

I tillegg er det flere unge serieskapere her med egne stands - og
egenproduserte utgivelser. Sissel M. Fjære for eksempel, med kunstnernavnet
Simafi. Hun utgir serien Carmonbozia på eget forlag. Ingeborg Henriksen selger
også egne serier, samt egenproduserte kaker, til et begeistret
festivalpublikum.

I sola, på gresset utafor sirkusteltet møter jeg også Lene Ask. Hun kom som et
friskt pust inn i den norske serieverdenen for noen få år siden, med den
selvbiografiske boka “Hitler, Jesus og farfar”. I år er hun på banen igjen med
utgivelsen “Da jeg reddet verden”. Også med henne selv i hovedrollen, men
denne gangen på oppdrag fra Norad i Tanzania.

Hvordan gikk du egentlig fram for å få gitt ut den første boka dine, Lene?

Jeg kjente en som kjente en som kjente en som var redaktør i et
tegneserieforlag, så jeg googla han og sendte en mail der jeg spurte om jeg
kunne vise tegneserien min. Jeg pleier egentlig ikke å våge å gjøre slikt, men
Erik Falk som er redaktør i Jippi og har gitt ut de to bøkene mine, viste seg
heldigvis å være både snill og interessert i tegneserien min.

Du er jo egentlig utdannet kunstfotograf, og har arbeidet som det før. Er det
noen stor forskjell på det å etablere seg som kunstfotograf og som
tegneserieskaper?

Ikke så veldig stor forskjell egentlig. Ingen av “yrkene” har noen stilling
man kan søke på når man er ferdig utdannet. Du må selv skape din egen plass i
miljøet og det kan være ganske overveldende. Jeg trodde aldri jeg skulle klare
det, fordi alle sa til meg at man måtte ha spisse albuer, og mine albuer er
ganske runde og dvaske. Men jeg er ganske sta, og det tror jeg hjelper. 

Og,
hvis jeg skal gi noen råd til unge serietegnere: Hvis du virkelig ønsker å
jobbe med tegneserier, så ta dette ønsket på alvor. Det kan bli litt stress
økonomisk, for det er få tegneserieskapere som klarer å leve av å tegne, men
min erfaring er at det finnes mange morsomme oppdrag og jobber man kan gjøre
ved siden av, for å tjene penger.

Og ikke legg så stor vekt på å finne ditt eget utrykk, det kommer frem
uansett. Bruk heller den første tiden til å eksperimentere i måten å fortelle
på, forskjellige tegneteknikker, dramaturgi  osv. Det er en hel
tegneserieverden der ute som du kan utforske, nyt det! 

Jeg fortsetter
stafetten mellom standsene. Inne i et av teltene troner bergenstegneren Kim
Holm bak et bord med egenutgitte serier.

Men Kim har jo også vært på stort forlag. For noen år siden kom albumet “Dette
er et ran!” ut på Egmont. Han er dessuten kjent for diverse korte serier og
illustrasjoner i Nemi.

Hva er forskjellen på stort forlag og det å utgi seg selv?

Å gi ut serier selv er kanskje noe av det viktigste man kan gjøre. Man får
erfaringer som man ellers er spart for, men som er viktige. Man må tenke på
alt selv, fra idè til produksjon, design, presentasjon, trykk, markedsføring,
og distribusjon. Alt sammen hjelper deg til å bli en bedre serieskaper. Og
ikke minst, du viser framtidige arbeidsgivere at du hungrer etter å skape
serier og at du er produktiv. Det kan være vondt og slitsomt, og du blir ikke
rik på det, men etter noen år på forlag må jeg innrømme at det føles mye bedre
å gi ut selv.

Men hvordan klarte du å få gitt ut et helt seriealbum på et stort forlag som
Egmont?

Den eneste oppskriften jeg kan komme på er å bli kjempeflink. For å bli det,
må du først og fremst ha et åpent sinn. Når du ser en tegneserie eller et
kunstverk som andre synes er bra, og du selv synes suger - ikke stå på at du
har rett. Sett deg heller ned og lær deg å forstå hva som er bra med det, og
lær å gjøre det på din egen måte, slik at det blir bra for deg.

Men hvis jeg skal komme med råd: Lær deg å gjøre alle deler av prosessen selv,
for ingen andre kommer til å gjøre det for deg. Eller så godt som deg. Og lær
deg å selge deg selv og idèene dine. Men ikke for godt, for da blir du en
klyse. Forlagene og forretningsmodellene som er i dag, kommer ikke
nødvendigvis til å bestå i morgen. Lær deg å gjøre alt selv, å søk ut andre
likesinnede å dele erfaringer med.

Vær dessuten ydmyk når noen ikke ser det du ser i det du lager. Du kommer
sikkert til å ta 1000 gale valg, lage 10 000 dårlige tegninger - og millioner
av tabber. Men etter alle tabbene og alle de stygge tegningene, kan du oppleve
å lage noe du virkelig kan stå for. Noe som gir andre en opplevelse som bare
du kan gi dem. 

Nå kommer min egen redaktør på Egmont svinsende inn og griper
tak i meg. Vi roer ned noen minutter utenfor seriesirkuset, på en
uterestaurant et stykke lenger opp på Grünerløkka. Iselin Røsjø Evensen er nå
redaktør i et av de nyeste tilskuddene til den delen av seriefloraen som er
tuftet på kjente stripeserier. Nemlig Lars Lauviks
Eon. Men hun er også
kvinnen bak Egmonts storsatsing på serier mellom stive permer; bokklubben
Serieverket. Gjennom Serieverket har diverse eldre,
så vel som nye klassikere, kommet i flott bokhylleversjon for dem som har råd
til det. Men du får dem også til låns en stakket stund ved å ta en tur innom
ditt nærmeste bibliotek.

Sjekk hvilke blader som utgir sånne serier som du er interessert i selv, råder
Iselin. Adressene finner du i kolofonene. Kolofonen er den kladasen med tekst
som gjerne står nederst på tredje side, for eksempel. Med navn på redaktør, og
så videre. Epostadressen du finner der går rett til redaktøren. Og husk: Send
bare ferdige ting. Ikke skisser og synopsis. Vi må vite at du klarer å gjøre
noe ferdig. Og ja, følg gjerne opp med flere eposter. Og ring oss. Vi biter
ikke.

En ung, kjekk og glattraket mann med en bok under armen kommer og joiner oss.
Det er Håvard S. Johansen og boka er den flotte debutsamlingen hans;
“stop.rec.ffwd”.

Eller - stopp! La meg spole tilbake litt. Egentlig debuterte han jo med å være
medforfatter på science fiction-tegneserieboka
Anunaki, tegnet av John S. Jamtli, som kom i fjor.
Men denne gangen har han tegnet selv. Og skrevet omtrent halvparten. Og for
noen tegninger!

Hvor har du lært å tegne sånn, Håvard?

Jeg har, i likhet med Bjørn Ousland studert ved Joe Kubert School. Utdannelsen
har betydd veldig, veldig mye for meg. Jeg tror ikke jeg hadde klart å gjøre
det jeg gjør i dag på den måten om det ikke hadde vært for utdannelsen. Jeg er
en stor tilhenger av utdannelse innen

kunstfag.

Du lærer deg å analysere arbeidet selv, og også la andre gjøre det, uten å ta
all tilbakemelding som personkritikk. Da blir det mye lettere å se på din egen
tegning og si at “Ja, det er fint, men den armen ser dårlig ut”, eller “Den
koppen er skeiv”, eller “Jeg skulle ha tegnet det fra en annen vinkel”.

Å tegne tegneserier er egentlig den siste disiplinen som påkaller at vi må
kunne tegne alt. Mange tegner bare det de liker, og det blir helt feil. Du
skal kunne tegne alt, uten unntak. Bare da kan du skrive historier uten å bry
deg om hva du kan eller ikke kan. På den måten får historien ta fokuset, og
det er den som er det viktige. Det er ting som perspektiv, anatomi, farge,
alle disse tingene som er viktige for å kunne lage tegneserier.

Kanskje finner du en stil eller får til noe uten utdannelse, men mest
sannsynlig er det ikke like bra. Å lære seg håndverket vil aldri gjøre deg
dårligere. Det gjør at du vil stå sterkere på å kunne velge idéene dine.

Men du har jo også vært gjennom prosessen med å gi ut ting sjøl, med den
tegnerdrevne antologien Pokus. Lærte du noe av det også?

Javisst. Vi lærte oss alt det praktiske rundt det å lage en liten fanzine. Og
vi fikk sett tingene våre på trykk. En tegneserie er egentlig ikke ferdig før
den er trykt, mener jeg. Gir du ut en fanzine sammen med andre, får du også
den erfaringen det er å se serien din i interaksjon med andre små historier. I
det store og det hele er det slitsomt, og om man skal gjøre en ordentlig stor
greie ut av det, blir det mye jobb ved siden av.

Jeg ville ikke akkurat anbefale det som en levevei, men om ingen vil gi ut
tingene våre, så må vi jo gjøre det selv.

Hvordan fikk du så gi ut bok på det store forlaget Egmont, i bokklubben
Serieverket.

Du må ha struktur, og du må ha bevist at du takler korte historier først.
Personlig har jeg ennå ikke laget en tegneserieroman, bare forholdt meg til
samlede noveller, men det kommer. Poenget er at korte historier tvinger oss
til å tenke tydeligere igjennom hvor vi vil med det vi lager. En kort historie
må ha en klar retning, noe en lang historie også må ha, men der kan vi tillate
oss å være litt vagere, og la teksturer og bihistorier fylle ut.

Neil Gaiman har sagt at det å skrive en historie er som å reise: Vi bestemmer
at vi skal reise fra New York til Los Angeles, og på veien må vi innom
Memphis, Dallas, El Paso og Las Vegas. Så lenge vi kommer oss innom disse
stedene, kan vi ta mange omveier og sidespor, men på et eller annet punkt må
vi innom disse stedene. Dette beskriver godt en lang historie, mens en kort
historie ikke tillater noen omveier eller sidespor. Så først må vi lage korte
historier, deretter kan vi lage lange.

Å lage en bok er dessuten et enormt arbeid som vi må ta det meste av ansvaret
for selv. Jeg tror en av grunnene til at du og jeg får gi ut bøker på Egmont
er fordi vi krever veldig lite av redaksjonell input - vi er ganske selvgående
og jobber hardt. Det er viktig. Så for å komme dit må vi bli flinke, vi må
lære oss håndverket så redaktøren vet at vi kan det.

Vi skåler for det alle tre, og jeg ber Håvard runde av artikkelen min med et
godt råd til alle dere unge og håpefulle på Trafo.

Ta en ordentlig bestemmelse for at det er dette du vil drive med. Men husk at
mest sannsynlig må du ta valget igjen og igjen, for det vil ta mange mange år
før du er skikkelig flink. Derfor handler det om å stå opp hver dag og jobbe
med det, lage noe ferdig, få det kritisert, og lage noe nytt. Så kan du ta
utdannelse. Jeg anbefaler en kunstutdannelse i bånn hvor du lærer å analysere,
og så anbefaler jeg å sjekke ut skoler i utlandet: Frankrike eller USA.

Tegn masse kroki, og tegn livet, ikke tegneserielivet. Ikke bry deg så mye om
å kopiere andre tegnere, sett deg ute og tegn folk på kafé, eller på gata. Man
lærer seg å observere, noe som er inspirasjonskilde nr 1. Og husk at det er
alltid to ting vi må jobbe med: Arbeidet vårt, og personligheten vår. Ingen
vil gi jobb til noen som ikke kan forholde seg til andre mennesker, eller
forklare hva de holder på med. Så dette går hånd i hånd.

Og husk også at mest sannsynlig vil det være en tung og lang trapp å bestige,
men når du kommer til toppen, så får du overblikk. Jeg må innrømme at jeg
syntes det var gøy å lage tegneserier da jeg var fjorten, og jeg synes det nå,
men de årene i mellom hvor jeg bare har forsøkt uten å få det ordentlig til,
de kunne være skikkelig kjipe …

Men for all del; Lykke til!

Hjemme igjen fra en vellykket festival har jeg redigert artikkelen min. Jeg
runder av med Håvard S. Johansens ord, og skal til å sette punktum da en mail
tikker inn. Den er fra ingen ringere enn Tormod Løkling, redaktøren i Norges
mestselgende tegneserieblad, Pondus. Også kjent som tegneseriefiguren Løkring
i stripeserien med samme navn.

Kan vi trykke en tisiders serie av deg i Pondus? er spørsmålet. Yes! Mailer
jeg tilbake. Så klart!

Og det føles som jeg endelig har klart det. Etter tredve års jobbing og
knoting, ikke noe utdannelse å snakke om, ti lavbudsjetts hefteutgivelser og
fire tjukke bøker, har jeg endelig fått foten i dørsprekken. Og en plass helt
nederst, ved kongens bord. Og det uten å ta en eneste telefon! Det går altså
an å gjøre det på denne måten også.

Men jeg vet ikke om jeg vil anbefale det …

Tor Erling Naas - alias Tor Ærlig - Sandøya, 11. juni 2010.

Blader og forlag du kan sende inn serier til - helst på papir:

Jippi forlag

Forresten

Egmont Serieforlaget

Nemi
Eon
Pondus
Rutetid (Énrutere og oppslag)

Schibsted forlag

Kollektivet
M-bladet

(Postadresse står i kolofonen, som regel i begynnelsen av i bladet.)

Steder der du kan legge ut seriene dine:

Trafo.no

Nettserier.no

Deviantart.com

Tegneserieutdanning

Bjerkely Folkehøgskole - Tegneserielinja

Ringebu Folkehøgskole - Strek og
striper

Sverige: Serieskolan i Malmö

Sverige: Serie- och bildberättarprogrammet ved Högskolan I
Jävle

Frankrike: L’Iconograf

Belgia: Esa Saint Luc

USA: Joe Kubert School og Cartoon and Graphic Art

Tegneseriekurs.no: Tore Strand Olsen og andre kursholdere i
Norge

Italia: Romas tegneseriekole

Japan: Mangaskole

Annet:

Serieteket i Oslo

Tegneloftet i Bergen

Serienett

OCX

Raptus

USA: Small Press Expo

Danmark: Rackham

Tegningene er hentet fra serien “Et ærlig arbeid” som bl.a. står på trykk i

samleboka “Jeg, Tor Ærlig”, som kom ut på Egmont Serieforlaget denne våren. De
er omarbeidet og fargelagt for denne artikkelen, og publiseres etter avtale
med tegneren.