Tegneseriekonkurransen Lyd og bilde avstedkom
ikke akkurat en flom av innkomne bidrag. Kvaliteteten på de fem seriene som
kom inn var imidlertid så høy at mentor Roy Søbstad fikk en tøff jobb med å
kåre en vinner. Til slutt var det Lysgaard
som trakk det lengste strået og et flott tegnebrett er straks på vei i hans
retning.
Her er Roys uttalelse:
Fem innsendte bidrag til tegneseriekonkurransen er ikke så mange som vi hadde
håpet på. Men det er i hvert fall lagt mye arbeid i seriene som kom inn.
Temaet var musikk, og det er gøy å se at alle har løst oppgaven på helt
forskjellige måter._
Ragne Victoria Stauri har laget
en ensider som viser
alternative måter for fattige musikere å tjene penger på. Strengt tatt kan man
nok ikke kalle dette for en tegneserie. I stedet er det fire vitsetegninger,
som, i klassisk Mad-tradisjon, har et felles tema. Men poengene kommer godt
frem, og er vittige nok til at man humrer litt i skjegget.
Vivi Tran har laget en røff
serie om knuste rockstjernedrømmer og
vennskap som settes på prøve. Her kan man få følelsen av at formatet er blitt
litt for trangt. Disse karakterene hadde det vært spennende å bli bedre kjent
med i en lengre historie. Både tematikken og stilen kan forresten minne om
Nebelgrad Blues av Sigbjørn Lilleeng, en serie det er vel verdt å sjekke ut.
IdaMargrethe utmerker seg først og
fremst med en lekker, stilisert tegnestil. Spesielt fargene er fint avstemt
til hverandre. Så får det heller være at man kanskje må lese
serien to ganger for å forstå
akkurat hva som skjer.
Occisor sin
serie er en liten, post-apokalyptisk
(?) fabel om at musikk faktisk kan bety ganske mye. I vår tid, når musikken
stadig oftere blir behandlet som en ren forbruksvare, er det fint å bli minnet
på. Og måten Occisor har formidlet dette på, er både original og sjarmerende.
De mange fine detaljene gir en følelse av at han virkelig har seriens univers
under huden.
Vinneren av vår lille konkurranse er likevel Ola Olsen
Lysgaard med serien
Fuglesang. Her har Ola lykkes med
minst to vanskelige ting på én gang. For det første greier han å lage en
visuelt interessant serie av det som strengt tatt er en helt stillestående
samtale mellom to personer. For det andre får han sagt mye fint om hva musikk
egentlig er for noe. Sånt stiller store krav til både tegne-, skrive- og
fortelleferdigheter. Det er kort sagt veldig godt gjort.
At serien er to sider lengre enn reglene for konkurransen tillater, velger vi
glatt å overse. Men den slags kommer ikke til å bli godtatt neste gang, altså.
Roy Søbstad
