Hvem bestemmer om en bok er god?

Publisert 24. juni 2013

Sist oppdatert 24. juni 2013

News article image

Seks etablerte forlag refuserte boka «Terroristen uten ansikt», samtidig som tre kjente forfattere anbefalte den. Hvorfor var ikke forlagene interessert? Er boka politisk ukorrekt? Er den litterært ukorrekt? Eller er den bare for dårlig?

Ved å bruke psevdonymet Vera Lie har Gyldendals profilerte informasjonssjef Bjarne Buset satt søkelyset på forlagsbransjens usynlige strukturer og medienes totale taushet overfor ukjente forfattere.

Som bransjemann er han en kjent og mektig aktør. Som ukjent forfatter møtte han en mur av refusjoner og talende taushet fra mediene.

Én av tingene Buset skulle ønske bransjen kunne gjøre noe med, er at etablerte forfattere som skriver notorisk gode bøker år etter år burde få mer oppmerksomhet.

«Terroristen uten ansikt» er en thriller om et dramatisk terroranslag mot Norge - nå selvpublisert på det fiktive forlaget «Brant» (egentlig Kolofon).

Forfatterforeningens nettsted har tatt en prat med Buset om Prosjekt Vera Lie:

  • Hva er bakgrunnen for bokprosjektet?

  • Jeg sendte et litt uferdig manus til seks forlag samtidig på våren for et drøyt år siden, og fikk det i retur uten kommentarer fra samtlige. Så skrev jeg det ferdig i løpet av sommeren, men følte ikke egentlig at det var bedre, bare at det var ferdig. Var det da noen vits i å sende det om igjen? Jeg ba min venn Jan Kjærstad om å lese, og han sa det var en god bok. Så da sendte jeg det inn. Og fikk det i retur en gang til, men denne gang tross alt ledsaget av en konsulentuttalelse fra tre av forlagene. Jeg vet at dette er stammespråk for å si «kom igjen, dette kan bli riktig bra,» men det oppleves ikke helt slik. En av redaktørene sa han gjerne ville lese det på nytt hvis jeg jobbet videre, det var oppmuntrende. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det uten å ødelegge det som var der av kvalitet. Boka var kanskje ikke ferdig, men jeg var ferdig med den, og den var på vei ned i skuffen sammen med den forrige.

Var det slik at min venn ikke hadde hatt guts til å fortelle meg sannheten om manus, selv om han hadde gjort akkurat det ved tidligere anledninger? Lakmustesten på om han snakket sant, måtte være om han kunne finne andre lesere som reagerte på samme måte som ham. Og slik endte jeg altså med fine anbefalinger fra både Helene Uri og Tom Egeland. Ingen av dem visste hvem jeg var før jeg avslørte det for noen dager siden nå.

Så der satt jeg, med tre entusiastiske forfattere og seks tause forlag. Men det var ikke sikkert forlagene mente at boka var dårlig, tenkte jeg. Kanskje den bare var lite salgbar? Så hvorfor ikke selvpublisere?

Les hele intervjuet på Forfatterforeningen.no. Sjekk også ut prosjektets egen hjemmeside.