Det å være månedens gjestementor har jeg opplevd som et stort privilegium. Trafo er et fantastisk sted, som jeg gjerne skulle hatt da jeg famlet rundt som ung kunstinteressert. Men det har også vært vanskelig. Man har i oppgave å si noe om et kunstverk, uansett hvilke genre, stil og form det måtte ha. Og min smak er ikke slik at jeg liker hver eneste genre, stil eller form like godt. Like fullt har jeg gått inn i dette med en utforskende tilnærming. Jeg har latt min kunstneriske filosofi, måten jeg leser kunst på, vært styrende for opplevelsen av kunsten på Trafo. Deretter har jeg forsøkt å forklare mine tanker best mulig i kommentarfeltene. Jeg håper alle føler seg rettferdig behandlet. Det viktigste når det kommer til kommentarer, er at du skal ta vare på de du har bruk for. De du ikke har bruk for, lar du være.
Hvert eneste av de kunstverkene som er lagt ut iløpet av august er, eller har potensial, til å bli gode kunstverk! Dersom man vil ha en oppsummering av ting som har imponert meg i august kunne man like gjerne bare ha lest opp navnene på alle de som har lagt ut noe iløpet av denne måneden. Likevel er det noen som har truffet meg litt ekstra, ting som jeg kanskje har tenkt på også etter mac’en var slått av, eller noe som appellerte litt ekstra til meg. Disse vil jeg gjerne få nevne.
Snellas fotografier er tankevekkende og assosiative. Enten om det er tilsynelatende enkle portretter, eller om de har en mer komplisert narrativ, så fascinerer de. I samme åndedrag vil jeg nevne billedserien til Miu som leker med uttrykk i betong. Lekent og fint. (I tillegg har jeg og Miu hatt noen gode diskusjoner om kunst, som jeg fortsetter når som helst.)
Min bakgrunn i, og interesse av, dramaturgier og analyser vises nok godt i min opplevelse av Taudalpoi sitt bilde dart som virkelig traff blink. (Pun intended.) Et glimrende eksempel på at kunsten alltid er noe mer enn det den er. At vi kun ser halve kunstverket. At det viktigste er noe vi kanskje ikke har full tilgang til, men allikevel kan være med på å veilede, nemlig det som skjer i resipientens hode.
Samme tankegang har vært gjeldende for Jennymis sitt utrolig vakre bilde jeg våkner alltid opp før de andre. Et bilde som virkelig appellerer til meg. Det treffer hjertet ved å gå gjennom hjernen.
Så vil jeg nevne en lovende forfatterstemme, nemlig Sunnivastorebo. Med teksten tirsdag, ti over ti behandles store tema med stor kjærlighet. Teksten drives av et behov for å fortelle noe, og det er kanskje alltid den beste motoren til et kunstverk. Resultatet har blitt en rørende og viktig tekst.
Helt til slutt vil jeg nevne det som for meg har blitt stående som månedens høydepunkt. Dette er Linneavestre med verket Sjøluft. Et verk som interesserer meg teknisk, dramaturgisk, tematisk, ja hele spekteret av de triggerne som… ja som trigger meg. Det har en blanding av noe svært ekte, nesten fotografisk, men også av noe litt mystisk og merkelig. Om Linneavestre fortsetter i de samme baner, så kommer vi til å høre mye mye mer fra henne. Og det gleder jeg meg til.
Takk for tilliten! Det har vært en stor glede.