Etter å ha laget filmer helt siden de var smågutter hjemme på Hamar, fikk brødrene Dahlsbakken i fjor et gjennombrudd med “Mannen fra isødet”. Den ambisiøse novellefilmen er blitt vist på festivaler verden over, har vunnet priser og var til og med oppe til vurdering for en Oscar.

Trafo har slått av en lengre prat med de to unge filmskaperne. Det ble en samtale om å være dedikert til faget, om form og innhold og om storebrorkomplekset.

Nederst på denne siden ligger en teaser for “Mannen fra isødet” og et par av brødrenes filmer i sin helhet.

– Vi er Oskar og Henrik Dahlsbakken, to brødre på henholdsvis 21 og 24 år som er født og oppvokst på Hamar, sier de når vi ber dem fortelle om seg selv. - Vi har begge gått Medier og kommunikasjon på Hamar katedralskole. Oskar har også jobbet som stillbildefotograf og billedkunstner på hobbybasis en stund, mens Henrik har studert filmvitenskap og medievitenskap i England og Oslo. Når det er sagt er vårt mantra “learning by doing”, så alt vi kan om filmskaping, teknikk og formspråk er selvlært. Det er som kjent mange veier til Rom og filmskole er ikke nødvendigvis veien vi ønsker å gå. Bare se på P. T. Anderson, David Fincher og Quentin Tarantino, som alle tre har gått sin egen vei. Hardt arbeid over tid, dedikasjon til faget og personlige historier er vår nøkkeloppskrift.

Når begynte dere å lage film?

Henrik: Vi har laget film sammen helt siden barneskolen, altså rundt åtte-årsalderen. De første årene laget jeg film sammen med jevnaldrende klassekamerater, og etter hvert ble også Oskar nysgjerrig og ønsket å være med - som lillebrødre flest. I starten laget vi mest sjangerfilmer, særlig grøssere og komedier - eller en kombinasjon av de to, men ting ble brått veldig seriøst da vi gikk i gang med novellefilmen “Tiden imellom” i 2006, som tok for seg forholdet mellom en jøde og datteren til en norsk nazist under 2. verdenskrig. Produksjonen var ekstremt ambisiøs og led under vår uerfarenhet (jeg var 15 år da jeg skrev manuset til filmen). Vi brukte til slutt tre år på å fullføre filmen, og filmet faktisk en høstfilm i løpet av alle årets 12 måneder (!), noe som resulterte i en filmskole i seg sev. Jeg kan fortelle hundrevis av sprø historier fra produksjonen av “Tiden imellom”, men det viktigste er at vi lærte utrolig mye om hva filmskaping handler om, på både godt og vondt, og mest av alt: det ga mersmak.

Hvordan er arbeidsfordelingen når dere jobber sammen?

Oskar: Henrik er jo storebror og har alltid vært regissøren i familien. Han skriver også manusene, mens jeg er fotograf. Ideene kan vi ofte utvikle sammen. Det samme gjelder produksjonsbiten, hvor vi begge utfyller produsentrollen, mest av alt fordi det er en jobb som må gjøres for å kunne gjennomføre prosjektene, men det har jo noe interessant ved seg det også. På prosjektet vi jobber med nå, novellefilmen “Å vende tilbake”, er vi begge produksjonsdesignere under pseudonymet Birthe Jansson. Som du skjønner blir man litt “schizofren” av å lage film, men det er mest for å markere at nå gjør vi noe vi egentlig ikke kan (eller kanskje vil stå for). På tross av dette ser scenografien faktisk veldig bra ut!

Som brødre kjenner dere sikkert hverandre godt. Er det bare en fordel når man skal arbeide kreativt sammen eller kan det også komplisere ting?

Henrik: Jeg tror cluet er å forsøke å ikke se på hverandre som brødre, men heller samarbeidspartnere når vi lager film. Det er selvsagt vanskelig å legge all ballasten vi deler og alt det familiære igjen hjemme, men vi er begge to rolige og tålmodige sjeler, og det hadde nok blitt mer turbulent dersom lillebror skulle være regissør. Det er noe med det der storebrorkomplekset. Jeg liker å ha kontroll. Samtidig har vi nokså lik smak og det gjør ting enklere.

Oskar: Vi har snakket mye om ansvarsfordelingen og det å skille filmarbeid fra privatlivet, noe som ikke alltid er så enkelt (til tidvis irritasjon for resten av familien vår). Jeg vet at Henrik er sjefen og alltid har siste ordet i en sak, men samtidig respekterer han meg og mine meninger. Følelsen av å bli hørt er jo viktig i et velfungerende teamsamarbeid. De få gangene vi er dypt uenige løser det seg alltid fort igjen, fordi vi er bundet sammen som biologiske brødre og vet hvor vi har hverandre. Vi tjener ikke på å bli uvenner.

Dere tilhører en større gruppe fra Hamar-området som produserer kort- og novellefilm. Kan dere fortelle litt om denne gruppen?

Oskar: Vi er vel mer en vennegjeng på 10-12 personer som liker å lage film sammen. Noen av oss ble kjent allerede på barneskolen, mens andre har kommet til og hoppet av/på etter hvert gjennom bekjentskaper, studier og ulike prosjekter. Vi er alle i 20-årene og har etter hvert blitt en slags storfamilie som lager film sammen, lærer av hverandre og gjøre hverandre bedre. Vi har en klar ansvarsfordeling på sett - mange kokker betyr jo mye søl - men alltid et åpent og ærlig arbeidsklima hvor målet er at alle blir sett og hørt i den kreative prosessen. Vi har etter hvert blitt ganske så flinke på det vi gjør og trives godt sammen.

Finnes det noen røde tråder eller temaer som går igjen i filmene dere har laget?

Henrik: Prosjektene våre omhandler som regel mennesker satt i ekstreme situasjoner eller tilstander. Menneskene, eller karakterene som de vel blir kalt, står alltid i sentrum, men naturen kan ofte spille en vesentlig rolle, både som bakteppe og som bikarakter. Jeg har særlig de siste årene blitt ekstremt opptatt av naturen, både knyttet til frihetsfølelsen, alt det vakre og samtidig farlige, ukjente og lunefulle. Dersom jeg er så heldig å kunne lage film helt til jeg dør tror jeg “mennesket i møtet med naturen” vil stå igjen som et gjennomgående tema for mitt virke. Jeg ønsker å lage filmer som man ikke ser så ofte lenger. Filmer som kanskje bare Paul Thomas Anderson, Werner Herzog og delvis Peter Weir våger å lage i samtiden.

Oskar: Vi skyter også som regel på film. Altså analogt og ikke digitalt. Vi har forsøkt både det ene og det andre, men film er virkelig noe helt spesielt. Det handler om farger, nyanser og organitet. Analog film er levende; det er lys fanget på organisk materiale, mens digitale filmkameraer er en datamaskin med en bildesensor bestående av pixler. Menneskeøyet registrerer ikke omgivelsene i pixler. Vi oppfatter lys. Kall meg gjerne bakstreversk og nostalgiker, men det er faktisk en stor forskjell på analog og digital, uansett hva noen måtte mene.

Henrik: Vi er begge estetikere som er opptatt av at “looken”, formspråket og designet på filmen skal underbygge historien, helst forsterke den og for all del ikke komme i veien for historien (selv om vi har gått i den fella før). Teknikk handler også om konsentrasjon. Skyter man på analog film har man som regel et begrenset antall filmruller, ofte altfor få av budsjetthensyn, mens man på digitalt i realiteten kan skyte så mye man vil. Det sier seg selv at det gjør noe med konsentrasjonen, både for skuespillere og filmarbeidere, når man har et “utømmelig” minnekort og skyter alt på ISO 800 i 5K oppløsning. På film bør det helst sitte på første tagning, ingenting gjør meg så glad som “one take wonders”. Mens på digitalt kan du gjøre som David Fincher og skyte 100 takes av Brad Pitt og Cate Blanchett som kjører motorsykkel langs med en landevei, i håp om å fange det perfekte som ikke finnes. Ikke at det er å fornekte heller, men magien, nerven i det du gjør forsvinner helt. Dette er med andre ord mye mer enn bare et teknisk dilemma.

Oskar: Det handler også om at digitalt fort blir for safe. Du kan egentlig legge igjen lysmåleren hjemme og la kameraet måle eksponeringen for deg. Digitale filmkameraer stiller nesten ingen krav til fotografen lenger, annet enn framing og evnen til å trykke på REC (satt litt på spissen). Vi filmet nylig en flokk moskus på Dovrefjell på et digitalt filmkamera, og endte opp med 30 minutter opptak av moskus som spiser lyng og stirrer tomt utover, mens vi i realiteten bare skal bruke 15 sekunder i den ferdige filmen. Anaolog film tvinger deg i stedet til å ta valg, tenke klart og være konsekvent.

Henrik: Og det setter begrensninger. Begrensninger er bra! I alle fall for en perfeksjonist. No-brainer-opptakene på Dovrefjell er en interessant motsetning til opptakene vi gjorde med min gode fotografvenn Pål Ulvik Rokseth og resten av godgjengen i juni. Pål og jeg hadde lenge drømt om å gjøre en kortfilm på 65mm - selve kongen over alle filmformater (brukt på filmer som “Lawrence of Arabia”, “Patton” og “Sound of music”). Negativet er gedigent, og detaljrikdommen og fargegjengivelsen er uslåelig, men kvaliteten har selvsagt sin bakside: Hver filmrull på 6 minutter koster 8000 kroner (før fremkalling). Vi kjørte ned og hentet kameraet i München (det eneste i Europa) sammen med den ene filmrullen fra Kodak vi hadde råd til. Med andre ord måtte hele kortfilmen på fem minutter skytes som “one take” tablåer (én innstilling for hver scene) for å rekke å få plass til alt på rullen, men det gikk, det også - mot alle odds. Begrensningene ble faktisk befriende under opptak fordi det krevde at alle måtte prestere samtidig og yte det lille ekstra.

Det forrige prosjektet deres, kortfilmen “Mannen fra isødet”, ble vist på festivaler verden over, fikk flere priser og ble shortlisted til Oscar. Nå jobber dere med en film som heter “Å vende tilbake”. Hvilke mål har dere for den?

Henrik: “Mannen fra isødet” var et veldig spesielt prosjekt. Det har åpnet mange dører og definerte på mange måter meg som filmskaper. Jeg fikk ideen etter å ha sett noen klipp fra Amundsens sydpolfilmer i 2009, som NFI, Nasjonalbiblioteket og Høgskolen i Lillehammer da var i ferd med å restaurere. I hele 2010 jobbet jeg fast i en fotobutikk for å spare opp nok penger til å gjøre “Mannen fra isødet” våren 2011, som i stor grad er finansiert med egne midler. Jeg tror man må gi og ta for å komme noe sted - særlig som kunstner. Noen ganger må du gjøre ting som ikke nødvendigvis samsvarer med dine ambisjoner, bare for å overleve økonomisk, men som igjen gir deg muligheten til å utfolde deg som kunstner. Det finnes ikke noe annet alternativ for meg enn å fortelle historier på film, selv om bestefaren min i det lengste håper at jeg skal bli lærer. Film har rett og slett blitt et kall.

Oskar: Jeg var med som kamera assistent og grip på “Isødet”. Janne Lindgren var fotograf på det prosjektet og gjorde en formidabel jobb under veldig vanskelige opptaksforhold på Svalbard. Henriks dreiebok og storyboard var også top notch. Hvert bilde var planlagt ned til hver minste detalj for å passe inn under hans visjon om store statiske totaler på anamorf optikk og 4-perf 35mm, for igjen å gjenskape noe av det samme episke universet som David Lean klarte med “Lawrence of Arabia”.

Henrik: Da jeg fikk se råmaterialet ferdig fremkalt, hatet jeg det så mye at jeg ikke klarte å begynne å klippe før det var gått et halvt år, men da filmen var ferdigstilt ble jeg faktisk fornøyd med resultatet. De første fem minuttene har klare svakheter på flere områder, men de siste 10 minuttene er nær perfeksjon i mine øyne, sett utifra de økonomiske rammene vi jobbet under. I ettertid er det selvfølgelig veldig gledelig at “Mannen fra isødet” har blitt en suksesshistorie, som den mest viste norske kortfilmen på utenlandske festivaler i 2012 og mange hyggelige tilbakemeldinger. For meg er det den tubulente prosessen fra idé fram til ferdig master som er mest givende, men det er selvsagt viktig at filmene man lager finner et publikum der ute. Særlig når de gir inntrykk til ettertanke slik som “Mannen fra isødet” klarte.

Oskar: “Å vende tilbake” er på sin side et veldig personlig prosjekt for oss begge. Det er en novellefilm som omhandler to brødre på 14 og 17 år, Fredrik og Oscar (navnevalgene er ikke tilfeldig), som må reise opp på fjellet for å lete etter faren deres som ikke har kommet hjem igjen fra jakt som avtalt. Leteaksjonen blir en manndomsprøve for dem begge, hvorpå de vender hjem forandret for alltid…

Henrik: Vi har forsøkt å ta utgangspunkt i en tragedie som særlig rammet Oskar hardt, men som også har berørt meg som storebror. Det er vanskelige og kompliserte følelser som her er i sving, men de er ekte som bare søren og utviklingen av prosjektet har fungert som en slags terapi og en utforskning av brødreforholdet vårt. Ingenting kan måle seg med personlige historier når de gjøres på rett vis. Samtidig er det viktig å distansere den fiktive handlingen i filmen fra oss to, selv om enkelthendelser og følelsene bak er hentet fra virkeligheten.

Oskar: Handlingen foregår i Rondane og Jotunheimen, så det er bare å velge og vrake blant umåtelig vakre locations. Vi har valgt en veldig kompromissløs stil, med lange tagninger og store totaler. Mange av scenene løses bare i én stor total - et master shot - for å sette brødrene i dialog med den skiftende naturen som til enhver tid omgir dem. Og opptakene gjøres på 35mm, naturligvis!

Henrik: Vi har hele veien fokusert på at manus, casting og locations skal være maksimert og 100% riktig. Når dette nå er på plass er det bare opp til oss om dette blir en bra film. Tiden vil vise og publikum vil avgjøre!

Hvilke ambisjoner og fremtidsplaner har dere – sammen og hver for dere?

Oskar: Alt tyder på at vi vil fortsette regissør-fotograf samarbeidet - det har bare blitt bedre opp gjennom årene - men det er utvilsomt at vi også vil gjøre ting hver for oss. Henrik har andre flinke fotografer som han samarbeider med og jeg skal nå skyte en musikkvideo for en annen regissør.

Henrik: Oskar gir meg en ekstrem trygghet fordi jeg kjenner han såpass godt, jeg vet hvor jeg har han og jeg vet han alltid vil være der for meg, på samme måte som jeg alltid vil være der for han. Jeg har mange planer og ideer, både til korte og lange filmer, og Oskar vil nok være involvert i flere av disse som fotograf. Han er et stort talent. Samtidig liker jeg å ha alle muligheter åpne. Ingen prosjekter er like på samme måte som alle fotografer har ulike egenskaper og talenter han/hun kan tilføre et prosjekt. Det gjelder å finne rett mann eller kvinne for hvert enkelt prosjekt - i alle funksjoner.

Oskar: Når det er sagt har vi en felles unorsk ambisjon - dersom vi for en gang skyld kan legge janteloven litt til side: Vi drømmer om å henholdsvis regissere og fotografere en James Bond film en vakker dag. Sjangeren og universet er veldig fjernt fra de filmene vi hittil har laget, men det er helt klart en guttedrøm for oss begge!

Hvordan bruker dere Trafo, og hva har Trafo betydd for dere?

Begge: Trafo har betydd mye for oss helt siden vi først ble medlemmer i 2006. Særlig mentorordningen har vært en veldig viktig kilde til ærlig feedback og nyttige innspill som en del av idé- og manusutviklingen på hvert prosjekt vi har gjort. Vi vil derfor rette en spesiell takk til hele Trafo-teamet og mentorene våre Lilja Ingolfsdottir og Christian Bermudez for all god veiledning og støtte!

Både “Mannen fra isødet”, “Å vende tilbake” og flere av de andre filmene til brødrene Dahlsbakken er laget med støtte fra Trafo. Sjekk ut hjemmesiden til Henrik her og hjemmesiden til Oskar der. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.

Mannen fra isødet / The Devil’s Ballroom - Teaser clip #1 from Henrik Martin Dahlsbakken on Vimeo.

Tiden imellom / The Time In Between (2009) from Henrik Martin Dahlsbakken on Vimeo.

Blåmandag / Monday morning (2013) from Henrik Martin Dahlsbakken on Vimeo.