Jenny er opptatt av samarbeid og av å være allsidig som kunstner. Hun jobber seriøst med både foto og musikk. Men når det kommer til stykket, er det kanskje ikke så viktig hvilket medium man bruker. “Som menneske er det nesten ikke til å unngå å være lik seg selv,” sier hun.

Vi ba henne fortelle litt om bakgrunnen sin.

– Jeg er 22 år, den yngste av tre søsken som alle driver profesjonelt med utøvende kunst. Jeg vokste opp i Sandefjord, hvor jeg var heldig nok til å ta del i et veldig inspirerende miljø på musikklinja på videregående. Jeg har spilt klarinett mer eller mindre siden korpstida, men jeg tok det aldri seriøst nok til å bli ordentlig “flink”. Det vil si, jeg ville heller spille med andre enn å øve aleine. Jeg var mest interessert i populærmusikk, og spilte blant annet i et prog’a jazzrockband på videregående.

Da jeg fikk et Holga-kamera av broren min til jul i 2007 fikk jeg skikkelig kick på analogt fotografi, og gjenoppdaget mammas skuff med gamle negativer. Da jeg flytta hjemmefra for å gå på Toneheim Folkehøgskole sendte hun med meg en hel koffert full av analoge kameraer som hadde ligget i kjelleren.

Jeg har alltid hatt ekstremt mange jern i ilden, og aldri klart å velge én ting framfor en annen. Sånn er jeg nok fremdeles. Jeg har ofte vært frustrert over at jeg ikke klarer å bestemme meg for hva jeg vil spesialisere meg på. “Nå må du bestemme deg” er en setning som har surra i hodet mitt i mange år, og det er egentlig bare det siste året at jeg har klart å tenke “jeg bestemmer meg for å være allsidig”.

Akkurat nå bor jeg i Oslo, hvor jeg skal fullføre bachelorgraden min i musikkvitenskap dette semesteret. Jeg spiller klarinett i to faste prosjekter, er med i frigruppa Teatra, arrangerer Progkunstfestivalen og jobber med egne prosjekter. Det er klart at det er mye, men det er skikkelig inspirerende også.

Du jobber med musikk og foto om hverandre. Hva ser du for deg at du driver med om 10 år?

Det er et fryktelig vanskelig spørsmål å svare på. Jeg håper at jeg fortsetter å jobbe multimedialt, og at jeg finner metoder for å bruke flere av uttrykkene mine sammen. Jeg vil gi ut min egen musikk, og spille den live - på en eller annen måte.

Jeg tror at jeg kommer til å jobbe mye sammen med andre, både i musikalske prosjekter, i kollektiver og med organisering og kuratering av kunstprosjekter. Jeg er veldig glad i å samarbeide, og jeg er helt overbevist om at kollektivt arbeid driver ting framover. Det er så mye lettere å få til ting sammen. Det er inspirerende for eget arbeid også, og det gjør det lettere å overleve som kunstner. Det idealistiske aspektet ved kollektivt arbeid brenner jeg veldig for, og jeg håper at jeg om 10 år fortsatt jobber på denne måten.

Synes du det gir mening å si at musikken og bildene dine fanger noe av den samme stemningen? Er det i så fall noe du prøver å oppnå eller er det noe som kommer mer av seg selv?

Når jeg lager komposisjoner så er de ofte basert på feltopptak som på mange måter har likhetstrekk med mine visuelle uttrykk. Å velge å trykke på “record” for å ta opp en lyd, er nesten det samme som å trykke på utløseren på et kamera for å ta bilde av en situasjon eller et motiv. Det er bare ulike redskaper. Begge deler er umiddelbare dokumentasjoner av spesifikke øyeblikk, og ofte tror jeg at kunsten ligger i årsaken til at jeg velger å dokumentere noe; mediet spiller egentlig ikke så stor rolle. Slik opplever jeg det, i alle fall. I ettertid, derimot, får det mer å si.

“Somnambulant” av Jenny Berger Myhre. Hør mer musikk på SoundCloud.

Når jeg jobber med musikk er det ofte over lang tid, og jeg får mange nye assosiasjoner av lydene jeg lager. Ofte bruker jeg stemmen min, andre instrumenter, og musikken får en direkte relasjon til kroppen min og meg. På noen måter vil jeg kanskje si at å lage musikk er et mye mer nakent og personlig uttrykk enn å ta blder. Samtidig opplever jeg at å ta bilder, spesielt analogt, er en veldig kontemplerende prosess som ofte gir meg et nytt perspektiv på meg selv og omgivelsene mine. Ved å ta bilder, framkalle dem, printe dem og så se igjen situasjonen jeg husker (eventuelt ikke husker, det er veldig gøy når det skjer!) gir meg et tilbakeblikk som ofte innebærer en revurdering av situasjonen.

Musikken jeg lager blir ofte mer nostalgisk, og feltopptakene pleier hukommelsen fordi jeg ser for meg situasjonen akkurat slik hjernen min setter den sammen. Nå er riktignok ikke alt arbeidet mitt tilbakeblikk, men når jeg ikke jobber mot et spesielt prosjekt, så er det ofte sånn det foregår.

Med andre ord, så gir det veldig mening å si at musikken og bildene mine fanger noe av den samme stemningen. Det kommer veldig ofte av seg selv. Jeg pleide å tenke på ulike uttrykksmåter som separate, og tenkte at bildene mine og musikken min ikke var relatert, men det er jo bare tull. Som menneske er det nesten ikke til å unngå å være lik seg selv, ved mindre man går skikkelig inn for det. Jeg ser foreløpig ingen grunn til å ikke likne meg selv, og jeg liker sammenhengen mellom musikken og bildene mine bedre og bedre.

Jeg har veldig lyst til å jobbe mer bevisst med ulike uttrykksformer framover. Kim Hiorthøy er en stor inspirasjon på det området. Han har tilsynelatende ingen grenser for hvilke medier han bruker for å uttrykke seg, og det er en kontinuitet i det han gjør, uavhengig av om det er musikk, tekst, foto, tegning eller performance. Jeg tror man må ha en stor mengde utholdenhet og konsentrasjon for at det skal funke å være multikunstner. Hvis man ikke jobber langsiktig, tror jeg arbeidet fort kan oppleves som inkonsekvent.

Bildene dine har ofte et røft uttrykk. Noen ganger legger du ut oppskrapede polaroid-bilder, andre ganger over-, under- eller dobbelteksponerte bilder. Hvilken effekt kan slike “feil” tilføre bildene?

Jeg tror at sånne “feil” ofte tilfører noe umiddelbart og direkte til bildene mine. Jeg liker også elementet av tilfeldighet; å gi fra meg kontrollen. Samtidig blir bildene mer taktile, de oppskrapede polaroidene er eksempler på det. Det samme gjelder undereksponerte bilder. De får er grov overflate som jeg får lyst til å kjenne på. Dette har jeg gått veldig bevisst inn for å få til.

Portrett av musikerne Jenny Hval og Jessica Sligter i The Dark Passenger.

Symbolsk syns jeg også det er fint å gi fra seg noe som er “feil” eller upolert. Jeg liker også idéen om “art by accident”, som jeg husker at Jennie Hagevik Bringaker (som var TrafoMentor en gang for halvannet år siden) nevnte da hun kommenterte på bildet mitt “Spor (gjemt)” - jeg opplever ofte at de uplanlagte detaljene kan bli det beste med et bilde.

Du skriver også tekster – både til musikk og som selvstendige stykker. Bildene dine har dessuten ofte beskrivende titler. Hvor opptatt er du av det rent litterære?

Jeg har alltid vært veldig glad i litteratur, mest skjønnlitterære romaner og noveller, men også sangtekster og poesi. Naivismen til Erlend Loe inspirerte meg til å ville si mye med enkle setninger. Bildetitlene mine kommer nesten alltid i ettertid, som en reaksjon eller refleksjon på bildet.

For noen år siden skrev jeg veldig mange små tekster i notatbøker og dagbøker, nå for tiden går det mer i korte setninger og metaforer. Jeg har lest veldig mye Richard Brautigan det siste året, hans evne til å kombinere det hverdagslige med det absurde er utrolig vakker.

Jeg opplever det som ekstremt viktig å ha et bevisst forhold til tekst uansett hva slags uttrykksform man har. En tittel eller beskrivelse kan virkelig gjøre eller ødelegge et kunstverk for meg. Det setter arbeidet i en sammenheng som kanskje ikke er så opplagt som man gjerne vil tro som billedkunstner. Jeg syns det er fint å gi hint eller assosiasjoner, og for min del er titlene enten veldig deskriptive i stemning eller situasjon, eller veldig korte og åpne for tolkning.

Musikken din har et slags collage-aktig preg. Kan du fortelle litt om hvordan du jobber med den?

Jeg jobber som regel med lag-på-lag-metoden, hvor jeg starter med en grunnidé og legger på ting etterpå. Det kan være en akkordprogresjon, en melodilinje eller et feltopptak, og så bygger jeg på derfra. Jeg samler opptak hele tiden, og ofte tar jeg ikke i bruk lydene før mange måneder etterpå. Det hender at jeg får en idé til en låt, og så leter gjennom arkivet og finner et opptak jeg kanskje hadde glemt, som passer inn. Andre ganger spiller jeg inn alt i løpet av en kort tidsperiode. Jeg har, som de fleste musikere, alltid veldig mange uferdige skisser på harddisken min. Av og til finner jeg noe i en gammel skisse som jeg liker, og så lager jeg en ny komposisjon basert på den.

“Faulkner” av Jenny Berger Myhre. Hør mer musikk på SoundCloud.

Jeg liker veldig godt å jobbe med ulike opptaksmetoder, og som i fotoarbeidet mitt er jeg glad i lo-fi- og upolerte uttrykk. Jeg har et (kanskje litt for) romantisk forhold til første take som gjør at jeg vegrer meg for å ta opp flere ganger når jeg spiller inn noe. Det er noe litt magisk som skjer første gangen man prøver, selv om det kanskje ikke er perfekt. Det er fort gjort å miste den magien. Jeg veit at det er en ganske naiv holdning, men jeg håper at det er noe i den også for andre som hører på. Gode musikere klarer å ta flere takes og beholde den spenningen og energien som de hadde første gangen. Det ønsker jeg å oppnå etterhvert også.

Kan du fortelle litt om Progkunstfestivalen, som du er involvert i?

Progkunstfestivalen har blitt et hjerteprosjekt for meg. Vi er en stor gjeng med folk som alle sammen legger inn mange timer med frivillig arbeid for å arrangere denne éndagsfestivalen. Det hele startet som en arena for å vise våre egne og venners prosjekter, og vi hadde vel egentlig ikke tenkt på at det kunne bli en årlig festival, men nå er vi i gang med planlegging av det tredje året, og det føles skikkelig bra.

Progkunstfestivalen er en kunstfestival hvor vi ønsker å vise et bredt spekter av kunstuttrykk fra unge, uetablerte kunstnere, og det har blitt en veldig fin plattform for utprøving og eksperimentering. I fjor fikk vi kunstnere fra hele Europa på besøk, og vi har allerede fått inn en del forespørsler fra folk som vil bidra i år, og det er veldig motiverende!

Vi ønsker at Progkunstfestivalen skal være et alternativ til de sjangerbaserte og kommersielle festivalene, og det viser seg å være skikkelig inspirerende både for oss som arrangører, for kunstnerne som bidrar, og for publikummet som får oppleve kunst, musikk, performancer og forestillinger de ellers kanskje ikke ville oppdaget. Det er veldig kult å være en del av.

Progkunstfestivalen 2014 skal arrangeres den 21. juni, og vi gleder oss masse. Vi tar imot booking-forespørsler!

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg ble introdusert for Trafo av en kamerat for over to år siden, og har siden da lagt ut bilder, tekster og verk som jeg ellers kanskje ikke ville vist til noen. Det har vært en enormt betydningsfull arena for meg, fordi tilbakemeldingene fra medlemmer og mentorer har gjort meg bevisst på kvaliteter og egenskaper ved arbeidet mitt som jeg ikke har tenkt over selv. Tilbakemeldingene har rett og slett gjort at jeg begynte å ta kunsten min på alvor. Trafo har vært en motivasjon til å følge opp små idéer, til å fullføre påbegynte prosjekter, og til å starte nye. Dette gjelder spesielt i forbindelse med konkurransene som arrangeres.

Jeg har ikke søkt så mye støtte hos Trafo, men det har vært en utprøvingsarena som har gitt meg mye inspirasjon og en bedre evne til å se kritisk på det jeg selv lager. Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg hadde kalt meg fotograf hvis det ikke var for det jeg har lært på Trafo.

Jeg er veldig takknemlig for at det finnes et så bra tilbud som gjør det mulig å teste ut ting og få profesjonelle tilbakemeldinger på det, uten at man trenger å være ferdige med det man viser fram. Det har i alle fall gitt meg den dytten jeg trengte i retning framover.

Jenny ble i februar 2013 kåret til månedens TrafoTalent for bildet som heter “Men dette er ikke en film”.

Sjekk ut hjemmesiden til Jenny her og TrafoProfilen hennes der. Les også vårt intervju med henne om Progkunstfestivalen. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.