Da jeg begynte å skrive som 19-åring kjente jeg ingen andre som skrev. Jeg var alene. Jeg skrev hjemme på hybelen min i Oslo, på lesesalen (jeg studerte jus) og på toget, uten at noen fikk greie på hva jeg holdt på med. Det var nesten skamfullt, samtidig var jeg litt stolt.

Jeg begynte å skrive dikt. Jeg skrev hundrevis, ja, kanskje tusenvis av dikt, og alle var pinlig dårlige, selvfølgelige, klisjéfylte, eller så dype og hermetiske at jeg knapt forsto dem selv. Slik drev jeg på. Jeg begynte å skrive av nødvendighet, det var noe jeg både ville og måtte, det gjorde meg godt på en måte jeg ikke hadde kjent før. Jeg hadde en vag forestilling om framtida; at jeg skulle skrive bøker, at noen skulle lese diktene mine, novellene mine, romanene mine. At jeg en gang skulle kunne kalle meg forfatter.

Det var mens jeg skrev alle disse diktene, at jeg langsomt forsto at jeg slett ikke kunne skrive, at ingenting ble slik jeg forestilte meg at det skulle bli. Det var da jeg begynte å lese. For alvor. Dikt. Romaner. Noveller. I stedet for å gå på lesesalen, gikk jeg på biblioteket og leste skjønnlitteratur. Jeg skrev og jeg leste, og vissheten om at jeg slett ikke kunne skrive vokste seg stadig sterkere, men jeg ga ikke opp. Jeg kunne ikke gi opp.

Forfatter er ikke noe du blir, det er noe du er. Jeg var forfatter uten å vite om det. Jeg var forfatter lenge før jeg hadde språk, lenge før jeg kunne skrive. Hvis du kan la være å skrive, kommer du aldri til å bli forfatter. Skrivingen må komme av nødvendighet. Du må utvikle en avhengighet. En dyp avhengighet. Jeg skriver hver dag året rundt. Både fordi jeg vil, men også fordi jeg må. Det gir en dyp glede å skrive, men også frustrasjon fordi man alltid blir konfrontert med sin egen utilstrekkelighet. At man egentlig, dypest sett, ikke kan skrive. At man er liten. Svak og utilstrekkelig. Men også, i korte glimt, uovervinnelig. Slik er det. Og slik må det være.

Den som skriver må ha tillit til skrivingen. Det er skrivingen som skal føre deg fram. Det er skrivingen som skal fylle deg. Alt den krever er at du tror. Du må ha tillit og du må ha tro. Du må være svak, og du må være uovervinnelig. Du må lese mye og skrive enda mer. Og du må vite at du ikke kan la være.

Gaute Heivoll