Andrea Haugerud Hovik har vært Trafo-medlem i fem år nå, og nærmer seg faretruende aldersgrensen på 22. Skal vi rekke å bli bedre kjent med denne aktive brukeren, er det med andre ord på høy tid.

Andrea sin uttrykksform er fotografiet. Hun bruker det til å utforske menneskelige relasjoner: Det intime, det vakre og det tåkete. Men, som hun understreker, fotograferingen er mer av et springbrett enn en landingsrampe. Akkurat nå jobber hun med tekst, foto og video om hverandre.

– Mitt fulle navn er Andrea Haugerud Hovik, og jeg er født og oppvokst i Trondheim, begynner hun hun når vi ber henne fortelle litt om seg selv. – Jeg har ett år fra London College of Communication, BA (Photography), og mitt andre år tok jeg på Kunst- og Designhøgskolen i Bergen. I skrivende øyeblikk har jeg pause fra studier, men jeg regner med å begynne det siste året på bacheloren neste høst!

Når fikk du ditt første kamera?

Jeg husker jeg holdt på med engangskameraer helt tilbake i åtteårsalderen, men det var ikke før jeg ble 15–16 at jeg skjønte at kameraet kom til å bety mye for meg.

Hva var det som gjorde at du endte opp med akkurat foto som uttrykksform?

Jeg føler meg veldig trygg i det visuelle billedspråket, så for meg handler det mer om å ha en arena der jeg vet at jeg kan skape gode og vakre resultater enn at jeg har endt opp med foto. For meg er fotografiet uvirkelig, et rom der virkeligheten på sett og vis forsvinner, og du kan gjenskape, opprette og formidle løgner, sannheter, spørsmål og drømmer på en kontrollert måte.

Det visuelt vakre har nok vært og vil alltid være svært viktig for meg, men for øyeblikket kjenner jeg veldig på at jeg har behov for å slippe kontrollen og la andre uttrykksformer som video, tekst og performance spille en større rolle. Utforske områder som ikke er så kjente og trygge for meg.

Du jobber tilsynelatende med både arrangerte og mer spontane bilder, men det som alltid går igjen er de intime portrettene. Hva er det som trekker deg mot akkurat disse motivene?

Jeg er veldig interessert i menneskelige relasjoner, og jeg er også opptatt av intimitet i en verden der vi trekkes og beveger oss mot det grenseløse og dermed ofte blir unyanserte. Det intime er vanskelig å formidle, det er en hårfin balanse mellom det intime og det som bærer for mye melankoli og sentimentalitet. Jeg har et grunnleggende behov for intimitet i kunsten nettopp fordi det er i intimiteten nyansene får lov til å spille en rolle.

Jeg må stadig minne meg selv på at det intime finnes i det hverdagslige, i alt det du har rundt deg og i deg til en hver tid.

Du har også eksperimentert en del med video. Hvilke muligheter ser du i å jobbe med levende bilder?

Video, film og levende bilder har blitt mer og mer viktig for meg. Mest fordi det står i kontrast til den statiske stillheten som finnes i fotografiet, men samtidig er nært beslektet. Det som lever i filmen får tilskueren til å observere lenger. Observerer du lenger, tenker du mer, og kanskje når du dypere inn? Jeg kan i hvert fall med hånden på hjertet si at jeg blir dypere berørt av video enn av foto, selv om fotografiet alltid vil være vakrere og mer perfekt. Jeg tror selve mulighetene i video ligger i at man kan gi en mer total opplevelse, og det er i denne retningen jeg vil gå.

Hva jobber du med akkurat nå?

For øyeblikket jobber jeg med et prosjekt som har transformasjon og overgang som tematikk. Overgangen fra barn til ungdom, til ung voksen, transformasjon fra det kjente til det ukjente, transformative personligheter og de forskjellige sidene vi har i oss.

Med tekst, foto og video prøver jeg å arbeide meg gjennom det som kjennes udefinert og vagt, men tåken er også interessant. Tåken åpner opp for muligheter, og viser vei på den måten at den tvinger en til å hvile i det som ikke gir seg selv, å bli stående og godta at man ikke vet. Det er mange muligheter som ligger i det å godta.

(Se Andrea sin video “Recent Arrival” her.)

Det finnes uendelig mange kameratyper og muligheter for etterbehandle bildene sine. Hvor opptatt er du av de rent tekniske sidene ved fotograferingen?

For å være helt ærlig, så synes jeg de tekniske sidene ved fotograferingen er ganske kjedelige. Det var en stund jeg var opptatt av fashion, og da ble selvfølgelig retusjering viktig, så jeg har lært meg det grunnleggende innen Photoshop og kunne sikkert ha jobbet som retoucher, men jeg vet i mitt indre at det aldri ville gjort meg glad. Like viktig som teknikk, uansett hvor i kunsten du befinner deg, er det å finne en arbeidsrytme og å utforske hva som gjør at du kan jobbe, selv når ting ikke kommer av seg selv.

Jeg har strevd mye med å finne dette, og har kommet frem til at jeg jobber dårlig når jeg ikke har bestemte tema eller prosjekter å konsentrere meg om. Hva gjør man i mellom de store prosjektene sine, er mitt spørsmål! Skal man bare gå rundt og observere og leve da? Hehe…

Grensene mellom kunstfoto og kommersielt foto, for eksempel reklame og mote, kan være flytende. I hvilken retning går dine ambisjoner?

Jeg ønsker å bevege meg langt vekk fra det kommersielle motebildet. Jeg synes det, som så mye annet, er unyansert og kjedelig med utelukkende estetiske verdier. Jeg er jo veldig glad i det vakre og estetiske, så mange av bildene mine har helt klart trekk fra fashion, men for meg har innhold så utrolig mye mer å si. I 14-, 15-, 16-årsalderen var jeg helt oppslukt i fashion, og jeg har sikkert 50 Costume-blader, men når jeg ser på de fotoseriene som publiseres i de bladene i dag, tenker jeg at alt er det samme. Det føles meningsløst.

Hvordan tror du mulighetene er for å leve som fotograf i Norge i dag?

For de som har ambisjoner om det, tror jeg helt sikkert at det er gode muligheter for det. Men jeg har ingen ambisjoner om å leve som fotograf. Som jeg har gitt uttrykk for gjennom hele intervjuet, så føler jeg at foto er mer som et springbrett enn en landingsrampe. Jeg tror ikke jeg blir fornøyd før jeg har oppnådd en slags syntese av flere kunstformer sammen, uten at jeg helt vet hvordan jeg skal komme dit.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Nå bruker jeg Trafo som en slags scrapbook. Jeg legger ut mye som ikke er ferdig, nettopp for å tilbakemeldinger på det som føles for skummelt å skulle presentere for et annet publikum. For meg har Trafo vært vanvittig viktig. Ikke bare har jeg fått tilbakemeldinger, og uttalelser fra profesjonelle kunstnere lenge før jeg begynte på kunstskole, men jeg har også fått masse penger til å realisere prosjekter.

Nå blir jeg 22 i mars, og synes det er utrolig trist at jeg ikke lenger kan søke penger fra Trafo etter det. Jeg vil bare si til hele Trafo-redaksjonen: TUSEN HJERTELIG TAKK! Jeg vet virkelig ikke hvor jeg hadde vært i dag om det ikke var for at jeg oppdaget Trafo en mørk desemberdag i 2010.

Se flere av Andrea sine bilder på profilsiden og bloggen hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.