Hvem er du?
Jeg heter Linda Klakken. Jeg er forfatter på Flamme forlag. Er tidligere elev ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Debuterte i 2010 med reisedokumentaren “Den siste beatpoeten”, og har siden utgitt tre diktsamlinger: “Mamma, kone slave” (2013), “Skriv ferdig boka om livet ditt” (2014) og “Åtte minutter” (2015). For tida arbeider jeg med en barnebok og en roman. Bor i Oslo med kone og en datter på fem år.

Hvilke uttrykk er det du jobber med?
Jeg har et svakt hjerte for poesien. Men det betyr ikke at jeg ikke er glad i prosa! Jeg har for det meste brukt tida på å skrive dikt, og noterer hele tida i små Moleskine-bøker etter hvert som jeg får ideer. Det er en fin måte å huske på. “Notater”-funksjonen på telefonen er også hyppig brukt. Jeg skriver som regel om ting som er i umiddelbar nærhet til meg, for eksempel familien min, naturen, byen, fjellene, elvene, gresset, sånne ting. I det siste er jeg blitt veldig opptatt av hvor mye poesi som fins i naturen, og kommer til å bruke mye tid på å lese om insekter, trær og liknende før jeg skriver min neste diktsamling. Det handler om å øve opp evnen til å se på og lytte til omgivelsene.

Hva har du å lære bort til Trafos medlemmer?
Forhåpentligvis kan jeg hjelpe dem et stykke videre på veien mot å bli forfatter. Jeg ønsker å hente frem det beste i dem, og gi dem flere verktøy som de kan benytte seg av i skrivinga. Hvordan få frem følelser i et dikt, hvordan etterlate et stikk i hjertet etter endt linje, hvordan se de små tingene opp mot de store, hvordan unngå klisjeer, hvordan fremheve det som er spesielt i skrivinga til hver enkelt. For det er stemmen til hver enkelt vi skal finne og foredle. Den er tross alt unik.

Hvilke forventninger har du til oppholdet som gjestementor på Trafo?
Jeg er overbevist om at jeg kommer til å lære minst like mye som jeg lærer fra meg. Og så kommer jeg antakeligvis til å gjenfinne og oppleve gleden ved å skrive hver eneste dag, i møtet med unge forfattere. Det er en fin påminnelse å få, at vi tross alt skriver fordi vi ikke klarer å la være. Skrivinga kan være en flukt, men også en vei ut i verden. Man får en stemme, og med en stemme blir man også synlig. Det handler ikke om makt, det handler om at man tar del i en større samtale. Så nå gleder jeg meg veldig til å få lov å lese det Trafo-medlemmene har skrevet. Det er et stort privilegium.