Kristine Wathne, som kommer fra Arendal, men studerer i Trondheim, har de siste årene laget noen mildt sagt originale fotoserier.

I “Mania” møtte hun samlere og originaler hjemme hos dem selv. I “Glory Massage” tok hun nærbilder av ansiktene til mennesker som fikk massasje. I “Mechanical City” fanget hun mennesker i stressede øyeblikk på t-bane, buss og trikk. I “Til salgs” oppsøkte hun annonsører på Finn.no og fotograferte salgsobjektene deres.

Kristine er kort sagt akkurat den typen kunstner Trafo liker aller best: uredd, frittenkende, original.

Men når vi tar kontakt for å få et innblikk i bakgrunnen og tankeverdenen hennes, viser det seg at Kristine har gått videre til fashion og andre typer iscenesatte bilder. Hun sier at det har gjort henne friere i arbeidet.

Dét gjør oss selvsagt ikke mindre nysjerrige.

Du studerer for tiden ved Kunstakademiet i Trondheim. Hva er det beste med å gå der?

Det beste med å gå på Kunstakademiet er alle mulighetene, friheten, atelieret og klassemiljøet. Vi har en del gjesteforelesere, har muligheten til å delta på workshops i silketrykk, skulptur, maleri og så videre.

Det beste er nok helt klart den enorme friheten og tiden vi får til å produsere og utforske.

Hvilke kunstneriske forbilder har du?

Lars Tunbjörk, David Lachapelle, Vanessa Baird, Kristin Lee Molman.

Hva er det som tiltrekker deg ved subkulturer?

En subkultur er nesten som en egen verden i en verden. Det fascinerer meg. Mennesker som lever utenfor samfunnets normer er som regel mer interessante enn de som ikke gjør det.

I flere av prosjektene dine har du tatt bilder av tilfeldige mennesker i tilfeldige situasjoner. Hvordan reagerer folk når du gjør dette?

De fleste reagerer med å rette et nysjerrig og spørrende blikk mot meg som står med kameraet i hånden. Jeg tar ofte initiativ til å starte samtalen for å forklare hva som nettopp skjedde, og sier noe som “Hei, jeg måtte bare ta et bilde, det var så fint der du satt”, etc.

De fleste viser interesse for arbeidet, andre rister på hodet og synes det bare er rart og uforståelig at noen kan ta et bilde av noe som for dem er helt uinteresant. Mange ler.

Ligger det en samtidskritikk i det du driver med?

Ja, det kan man vel si. Mitt arbeid gjenspeiler og er en formidling av de observasjonene jeg gjør.

Hvilke prosjekter jobber du med akkurat nå?

Fashion og iscenesatt portrett – noe som overrasker meg. Har lenge jobbet utelukkende med dokumentarisk fotografi, med et litt strengt tankeregime om at jeg aldri skulle be noen om hva de skulle gjøre, ha på seg eller se ut på et bilde. Nå har jeg altså blitt helt motsatt – og føler meg friere i arbeidet.

Du har vært med på et stort antall utstillinger og hatt bildene dine på trykk i mange magasiner. Hvor mye tid og energi bruker du på markedsføring?

I 2017 brukte jeg mye tid på å søke på utstillinger – noe som resulterte i at jeg deltok i ni solo- eller gruppeutstillinger. I 2018 har jeg tatt et valg om fokusere mer på å utvikle meg fotografisk, produsere nytt arbeid og jobbe mer frilans.

Hvordan ser du på mulighetene for å jobbe som kunstner i Norge i dag?

Yrende.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Min første soloutstilling var på Galleri Cyan i Oslo, hvor jeg stilte ut “Mania”. Husker at det å få innvilget søknaden var utrolig stort for meg. Trafo er en av søknadsportalene som har gjort det mulig å realisere en rekke prosjekter og utstillinger. Uten Trafos støtte ville det blitt vanskeligere.

Etter flere år som medlem på Trafo, har jeg også fått veiledning til prosjekter og til diverse søknadstekster fra mentorer.

Se flere av bildene til Kristine på profilsiden og hjemmesiden hennes. En oversikt over tidligere TrafoProfiler finnes på denne siden.